Fordommer, fiendtlighet og hat

Ingen er helt fri for fordommer. Men det kan synes langt mellom den typen fordommer vi alle bærer på og det ekstreme hatet vi ser at enkelte uttrykker. Mange av mekanismene bak er likevel de samme. Stikkord er menneskelige behov for identitet og tilhørighet, sammenheng og mening. For læringsressurser som tar for seg konkrete fordommer, velg fanen «Rasisme, antisemittisme og gruppefiendtlighet.»

  • Hva er fordommer?

    Hurtigmeny

    Fordommer er oppfatninger om andre mennesker basert på forutinntatte holdninger til den gruppen de blir identifisert med. Det er holdninger til andre personer ene og alene på bakgrunn av den gruppen de identifiseres med, ikke på grunn av personlige egenskaper.

    Fordommer låser enkeltindivider til en gruppe.

    Slik kan vi si at fordommer låser enkeltindivider til en gruppe, ikke basert på vedkommendes egne opplevelse av gruppetilknytning, men ut fra hvilken gruppe den som er bærer av fordommene, plasserer vedkommende i.

    Alle mennesker har en hang til fordommer

    Fordommer er knyttet til allmenne prosesser, til egenskaper ved vår menneskelige psykologi og vår måte å innhente kunnskap på. Dette var noe av det Gordon Allport pekte på i sin klassiker The Nature of Prejudice fra 1954. Fordommer er altså ikke noe noen har og andre går fri fra, det er heller slik at vi alle har en hang til fordommer.

    Vi alle har fordommer, som kan reduseres gjennom stadig utfordring og problematisering.

    Målet trenger dermed ikke være det fordomsfrie. Det bør heller være en kombinasjon av reduksjon av fordommer, en stadig utfordring og problematisering av våre fordommer, og ikke minst en måte å håndtere vår tilbøyelighet til fordommer slik at andre mennesker i minst mulig grad rammes.

    Allmenne mekanismer i fordomsproduksjon

    Hvilke allmenne mekanismer er det så som er involvert i fordomsproduksjon? Allport pekte på den ene siden på emosjonelle mekanismer som er knyttet til vårt behov for å høre til og vite hvem vi er. Samtidig la han vel så stor vekt på kognitive mekanismer, knyttet til vår måte å ordne og kategorisere virkeligheten på.

    «Vi» og «de andre»

    Mennesker er sosiale vesener som definerer seg i relasjon til andre. Vi finner vår identitet ved å vite hvem vi hører til, hvem vi er like. ”Jeg” definerer meg i forhold til et ”vi” som jeg ser meg selv som en del av. I sosialpsykologien brukes ofte den litt mer nøytrale betegnelsen inn-gruppe. Denne gruppen kan ha ulikt omfang, fra familiegruppen som vi har en bevisshet om å tilhøre allerede fra barnsben av, til brede grupper som nasjon og til og med menneskeheten selv. Poenget når det gjelder fordommer er behovet for å definere inn-gruppen, ”vi”, gjennom hvem de ikke er, gjennom forestillinger om en ut-gruppe, ”de andre”.

    Forestillingene om ”de andre” kan være negative eller hatefulle, men trenger ikke være det.

    Forestillingene om ”de andre” kan være negative eller hatefulle, men trenger ikke være det. En oppfatning om ”de andre” som en fiendtlig trussel kan styrke samholdet i ”vi gruppen”, det er en kjent sak at det er mulig å skape i alle fall midlertidig fellesskap mellom ulike samfunnsgrupper ved å mane til samhold mot en ytre fiende. Men identitet og tilhørighet eksistere også sammen med positive forestillinger om ”de andre”. Det er for eksempel fullt mulig å ha sterke og viktige familiebånd uten at man av den grunn hater alle andre familier.

    «De andre» er likere enn «oss»

    Flere eksperimenter har likevel pekt på hvordan vi særlig på to måter vurderer vi-gruppen annerledes enn ”de andre”. For det første har vi en tendens til å vurdere gruppen vi identifiserer oss med, mer positivt enn ”de andre”. For det andre oppfatter vi andre grupper som mer like, mer homogene enn vår egen gruppe. Et slående eksempel på det siste er hvordan ordet afrikaner her i Norge kan brukes for å beskrive en persons identitet, mens betegnelsen europeer svært sjelden blir brukt. Det er begreper på samme nivå, men fra Norge er det lettere å se mangfoldet blant europeere enn mangfoldet av afrikanere. Tendensen til å se andre grupper som mer like enn sin egen gruppe gjelder negative trekk. Dersom vi ser enkelte negative trekk ved individer som hører til vår egen gruppe, er det ofte lett å peke på mangfold og variasjon i gruppen. Det er noe som gjelder et eller flere individer, ikke gruppen som helhet. For ”de andre” derimot er det lett å slutte fra observasjoner av enkeltindivider til oppfatninger om gruppen som helhet.

    Videre lesning

    Allport, Gordon W. (1979). The nature of prejudice. Unabridged, 25th anniversary utg.  Reading, Mass.: Addison-Wesley Pub. Co

    Dovidio, John. F., Glick, P. S. & Rudman, L. A. (2005). On the nature of prejudice : fifty years after Allport. Malden, MA: Blackwell Publishing.

    Lenz, Claudia (2010). Konstruksjon av den andre – teoretiske og historiske perspektiver. Christhard Hoffmann, Øivind Kopperud (red.): Forestillinger om jøder – aspekter ved konstruksjonen av en minoritet. Oslo: unipub.

  • Generalisering, kategorier og stereotypier

    Hurtigmeny

    For å forstå omverdenen er vi nødt til å ordne den ved å dele inn i kategorier og grupper. Utgangspunktet for kategoriseringen er generalisering – vi fester oss ved likhetene mellom ulike hunder framfor forskjellene for å danne kategorien hund. Slik inndeling er en fundamental del av vitenskapelig tenkemåte i alle fall siden Carl von Linné lanserte sin inndeling av planteriket. Det er altså ikke noe galt med generaliseringer i seg selv. Generaliseringer om grupper av mennesker er også nyttig, om vi gjør det når vi kjøper gaver til en 3-åring eller forsøker å selge flest mulig aviser.

    Se individet, ikke gruppen

    Samtidig bærer generaliseringen i seg en mulighet til å overse variasjon og dermed også til å miste enkeltindividets særegenhet av syne.

    Generalisering bærer i seg en mulighet til å overse variasjon og miste enkeltindividets særegenhet av syne.

    Lærere er godt trenet i å fokusere på enkelteleven framfor elevens gruppetilhørighet. Vi er opptatt av å møte den enkeltes behov og ønsker, og ikke skjære alle over en kam. Generaliseringer gjør vi like fullt, og ganske sikkert har de fleste opplevd situasjoner der vi blir overrasket over hvordan individet framstår i kontrast til forventningene vi har basert på generaliseringer.

    Stereotypier

    Slike møter med enkeltindivider bærer i seg mulighet til korrigering av de generaliserte forestillingene, en mulighet til å utvide forståelsen av gruppen det er snakk om eller forståelsen av variasjon i elevmassen. Dessverre hender det like ofte at vi opprettholder det generaliserte bildet, og heller ser individet vi møtte, som unntaket. Da nærmer vi oss den neste kognitive mekanismen i fordomsproduksjon: stereotypisering. En stereotypi er en fastlåst generalisering, det vil si en forestilling om en gruppe som ikke endres eller justeres i lys av nye fakta eller møter med mennesker.

    En stereotypi er en fastlåst generalisering, en forestilling som ikke endres i lys av nye fakta.

    Nå er det faktisk en mulighet for at et enkeltindivid kan være et unntak fra en tendens i en gruppe. Så lenge vi er åpne for å møte slike unntak, behøver det ikke være negativt å beholde de generaliserte forestillingene. Det blir problematisk stigmatisering når forestillingene om gruppen ikke endres til tross for tydelige eksempler på at de er feil.

    Nysgjerrighet og kritisk tenkning utfordrer stereotypier

    Mottrekket til vår tendens til stereotypisering er nysgjerrighet på nyanser og feiltolkninger, kritisk tenkning og selvrefleksjon, og bevissthet om at alle generaliseringer er forenklinger og dermed en åpenhet for å foreta justeringer.

    Det er her de emosjonelle mekanismene i fordomsproduksjon møter de kognitive. Vi så over hvordan vi definerer oss selv, vår egen gruppe og hvem vi hører til gjennom kontrasten til ”de andre”. Det betyr at endring i bildet av ”de andre” også får konsekvenser for vårt bilde av vår egen gruppe, ja, av oss selv. Og endring av selvbilde er en langt tyngre prosess enn det å korrigere en feiltakelse om noe som ikke spiller noen rolle. Altså: stereotypier om andre er seiglivete fordi de definerer hvem vi selv er.

    Stereotypier er seiglivete fordi de definerer hvem vi selv er.

    Et eksempel: fotball er viktig i identiteten til mange unge. Men for noen er det avskyen mot fotball som er utgangspunktet for fellesskap og identitet. Hva som er de reelle årsakene til en slik avsky, er en ting, men ofte vil disse støttes av noen forestillinger om fotballspillere, for eksempel at de er enkle og litt bøllete folk som bare er opptatt av penger. Møtet med en fotballspiller som faktisk både er reflektert og grei, roter til forestillingen om fotballspillere, men truer dermed også gruppens forestilling om seg selv, ja, det truer medlemmenes forestilling om hvem de er. Derfor skal det mye til at de faktisk medgir at fotballspillere er en mangfoldig gruppe.

    Videre lesning

    Allport, Gordon W. (1979). The nature of prejudice. Unabridged, 25th anniversary utg.  Reading, Mass.: Addison-Wesley Pub. Co.

  • Gruppefiendtlighet

    Hurtigmeny

    Gruppefiendtlighet er en samlebetegnelse for ekskluderende holdninger overfor ulike grupper, fra rasisme og antisemittisme til homofobi og fordommer mot funksjonshemmede. Personer som er fiendtlig innstilt mot en gruppe, tenderer til å være fiendtlig innstilt mot andre grupper også.

    Sammenhengen mellom ulike former for gruppefiendtlighet

    I 2011 kom undersøkelsen «Intolerance, prejudice and discrimination. A European report». Dataene i undersøkelsene viser sammenheng mellom seks ulike former for gruppefiendtlighet: homofobi, islamofobi, rasisme (biologisk), antisemittisme, innvandrerfiendtlighet og kvinnehat.  Personer som skårer høyt på en form for gruppefiendtlighet, skårer i snitt høyt på de andre også. Selv om ulike fordommer har ulikt innhold, henger de altså sammen. Forskerne bak undersøkelsen har hentet ordet syndrom fra medisinfaget for å beskrive denne sammenhengen. Et syndrom beskriver en gruppe symptomer som ofte opptrer sammen. Tilsvarende mener forskerne at gruppefiendtlighet er et syndrom fordi de ulike konkrete fordommene ofte opptrer sammen.

    Personer som skårer høyt på en form for gruppefiendtlighet, skårer i snitt høyt på de andre også.

    Undersøkelsene finner også at dette syndromet er koplet til en autoritær holdning, et hierarkisk samfunnssyn og motstand mot mangfold. Fordommene er altså nært knyttet til antidemokratiske, eller i det minste udemokratiske holdninger, samt skepsis til migrasjon og den typen synlig mangfold dette medfører.

    Tilbud om trygghet som forebygging

    Vi ser at gruppefokusert fiendtlighet er en kategori som rommer det antidemokratiske og det ekstreme, men som også omfatter mindre ytterliggående ekskluderende holdninger. Dette er interessant når vi ser på de rådene for forebygging som kommer fram gjennom denne forskningen. Utgangspunktet for disse rådene er erkjennelsen av at den viktigste funksjonen til fordommer og gruppefokusert fiendtlighet er at de gir identitet og fellesskap, en klar forestilling om et «vi-fellesskap» som står sammen overfor et truende ”de andre”.

    Gruppefokusert fiendtlighet gir identitet og fellesskap gjennom ekskludering av andre.

    Undersøkelsene peker på at opplevelsen av usikkerhet kan være basert på reelle faktorer, som arbeidsløshet og økonomisk nedgangstid. En grunnleggende utfordring for de europeiske samfunnene er dermed å tilby trygghet for befolkningen gjennom andre virkemidler enn den ekskluderingen av minoriteter som følger av den gruppefokuserte fiendtligheten.

    Videre lesning

    Andreas Zick, Beate Küpper og Andreas  Hövermann (2011). Intolerance, Prejudice and Discrimination. A European Report. Berlin: Friedrich-Ebert-Stiftung.

  • Fordommer, diskriminering og makt

    Hurtigmeny

    Fordommer kan begrunne skjevhet og ulik fordeling av makt i samfunnet. De gir legitimitet til diskriminering.

    Utbredte forestillinger om en gruppe i samfunnet kan gjøre at majoriteten aksepterer diskriminering, det vil si forskjellsbehandling på bakgrunn av en eller annen form for gruppetilknytning. Åpenbare eksempler kan være den klassiske rasetenkningens legitimering av kolonialisme og slaveri eller forestillinger om kjønnsforskjeller som begrunnelse for kjønnsdiskriminering.

    Endring av holdninger kan bety at man må frasi seg makt, posisjon og ulike fordommer.

    Det at egne fordommer også kan være med å opprettholde skjevhet og gi en selv privilegier, kan gjøre det lite attraktivt å justere fordommene. Endring kan bety at man må frasi seg makt, posisjon og ulike fordeler. For eksempel betyr det å oppgi forestillingen om at kvinner er best egnet til å ta seg av hus og hjem at menn må gi større rom for kvinner i yrkeslivet.

    Direkte og indirekte diskriminering

    Den tradisjonelle diskrimineringen av ikke-europeere er direkte, det vil si at ulike grupper behandles forskjellig. Men diskriminering kan også være indirekte ved at lik behandling av ulike grupper fører til skjevhet på grunn av forskjeller mellom gruppene.

    Et eksempel er inntaksregler i militæret, som opererer med en minimumshøyde. Siden menn i snitt er høyere enn kvinner, vil slike regler favorisere menn, selv om regelen i seg selv er lik for alle.

    Fordommer kan skjule diskriminering

    Diskrimineringen av ikke-europeere og av kvinner har tradisjonelt vært eksplisitt i den forstand at den skjer åpent og bevisst. Men diskriminering kan også være implisitt, det vil si at de som diskriminerer ikke selv ser at de gjør det og kanskje heller ikke har noe bestemt ønske om å diskriminere. I så fall kan det være utbredte fordommer i et samfunn som gjør forskjellsbehandlingen usynlig eller vanskelig å få øye på.

    Ubevisste fordommer kan bidra til implisitt diskriminering.

    Et eksempel på implisitt diskriminering er betydningen av søkerens navn for å bli innkalt til intervju til en jobb eller ikke. Undersøkelser i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim har vist at personer med pakistanske navn har mellom 20 og 25 % mindre sjanse til å bli kontaktet av arbeidsgiver når de søker på en jobb enn personer med tradisjonelle norske navn, også når personene for øvrig har helt like kvalifikasjoner (Birkelund et al. 2015). Noen arbeidsgivere har kanskje negative holdninger til personer med pakistansk-klingende navn, men forskerne finner diskriminering også av arbeidsgiverne som ikke uttrykker slike holdninger. Det betyr at holdningene deres kan være mer implisitt, altså ubevisste.

    Diskriminering i skolen

    I dag er diskriminering forbudt ved lov, og normen om ikke-diskriminering er dypt forankret i norsk skole. Lærere er svært bevisste at de ikke skal diskriminere på grunnlag av kjønn eller rase. Det at vi vet at uønsket diskriminering kan være et resultat av ubevisste holdninger peker likevel på betydningen av selvrefleksjon: Læreren må spørre seg selv om deres kategorisering og implisitte forestillinger om forskjeller, det være seg mellom gutter og jenter eller mellom europeere og ikke-europeere, er med å påvirke behandlingen av enkeltelever.

    Elevundersøkelser viser at elever opplever diskriminering og urettferdig behandling.

    I skolen er det flere elever som opplever diskriminering og urettferdig behandling enn mobbing. Det viste resultatene fra Elevundersøkelsen fram til 2012 da spørsmålene om diskriminering ble tatt bort. Samtidig er det snakk om små grupper som eventuelt blir utsatt. For eksempel oppga 2,4 % av elevene at de var utsatt for diskriminering på grunn av funksjonshemming, noe som antakelig er en ganske stor andel av alle elevene med funksjonshemming i skolen.

    Flere elever føler seg diskriminert av lærere

    Halvparten av elevene som har opplevd diskriminering eller urettferdig behandling oppgir at det var lærerne eller andre voksne på skolen som diskriminerte. Dette står i kontrast til lærernes ideal om likhet, men peker på hvor viktig det er at læreren selv reflekterer over egne holdninger og behandling av elevene. Siden både holdninger og diskriminering kan være implisitt hos læreren, er det også fullt mulig at eleven kan oppleve reell forskjellsbehandling selv om læreren ikke er klar over det.

    I skolen er det også lærerne som er representanter for samfunnet og i kraft av dette har makt. I en utfordrende klassesituasjon kan nok læreren føle seg maktesløs, og det kan selvfølgelig også oppstå situasjoner der lærerens reelle makt utfordres. Men forholdet mellom lærer og elev er likevel grunnleggende asymmetrisk: læreren har en rekke formelle og reelle virkemidler, elevene kan kanskje opponere mot disse, men ikke tvinge gjennom sin vilje på samme måte som lærere og skolen kan.

    Selvrefleksjon for å hindre diskriminering

    Ubalansen i makt gjør at det er særlig viktig at lærerne reflekterer over sine forestillinger om elevene, og hvorvidt disse forestillingene kan hindre forståelse for elevenes situasjon og bidra til at læreren ikke gjør sitt beste for å trekke eleven med.

    Selvrefleksjon over egne holdninger og behandling av elever kan redusere implisitt diskriminering.

    Alle i et samfunn kan ha fordommer av ulike slag. Men fordommer som støttes av makt, er langt mer virkningsfulle enn fordommer som deles av en svak og liten gruppe i samfunnet. Det er når makt kommer inn i bildet, at fordommer kan få konsekvenser for hele samfunnsordenen, at fordommene kan bidra til legitimering av diskriminering. For å forstå diskriminering i samfunnet er det derfor mange som mener at perspektivet må utvides, fra fordommer til begreper som privilegier eller rasisme. Som du kan lese her, er det stor diskusjon om hvordan begrepet rasisme skal defineres. Én definisjon tar nettopp utgangspunkt i rasisme som samfunnsorden der noen fordommer gjennom makt gir en diskriminerende samfunnsstruktur: altså strukturell rasisme.

    Med vissheten om at fordommer kan tildekke sammenhenger, er det viktig å være villig til å gå i seg selv, reflektere over egne forestillinger og være åpen for at de faktisk er fordomsfulle.

    Videre lesning

    Birkelund, Gunn Elisabeth et al. (2014). «Diskriminering i arbeidslivet ; resultater fra randomiserte felteksperiment i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim», Sosiologisk tidsskrift 22, no. 4.

    Jackman, Mary R., «Rejection or Inclusion of Outgroups?», i Dovidio, J.F., Glick, P.S. & Rudman, L.A. (2005). On the nature of prejudice: fifty years after Allport. Malden, MA: Blackwell Publishing.

    Wendelborg, Christian (2012). «Mobbing, diskriminering og uro i klasserommet. Analyse av elevundersøkelsen».

  • Faglitteratur

    Allport, Gordon W. (1979). The nature of prejudice. Unabridged, 25th anniversary utg.  Reading, Mass.: Addison-Wesley Pub. Co., (første utgave 1954).

    Birkelund, Gunn Elisabeth et al. (2014). «Diskriminering i arbeidslivet ; resultater fra randomiserte felteksperiment i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim, Sosiologisk tidsskrift, vol. 22, no. 4.

    Dixon, John/ Mark Levine (2012). Beyond prejudice: extending the social psychology of conflict, inequality and social change.  Cambridge: New York : Cambridge University Press.

    Dovidio, John. F./ Glick, P. S./ Rudman, L. A. (2005). On the nature of prejudice : fifty years after Allport. Malden, MA: Blackwell Pub.

    Keen, Ellie/ Georgescu, Mara, Europarådet/ Det Europeiske Wergelandsenteret (2014). Bookmarks – en håndbok for forebygging av hatprat på nettet gjennom menneskerettserklæringen.

    Lenz, Claudia (2010). Konstruksjon av den andre – teoretiske og historiske perspektiver. Christhard Hoffmann, Øivind Kopperud (red.): Forestillinger om jøder – aspekter ved konstruksjonen av en minoritet. Oslo: unipub.

    Nilsen, Anne Birgitta. (2014). Hatprat. Oslo: Capellen Damm Akademisk.

    Røthing, Åse: Skolen som fordoms- og forebyggingsarena. I: Lenz, Claudia, Nustad, Peder & Geissert, Benjamin (red.). Dembra. Faglige perspektiver på demokrati og forebygging av gruppefiendtlighet i skolen. Oslo: HL-senteret: (36-47).

    Thuge, Stine/ Brøndum, Tine (2015). Forskellighed og fordomme – en lærebog til grundskolen om intolerance.

    Zick, Andreas/ Küpper, Beate/ Hövermann, Andreas. (2011). Intolerance, Prejudice and Discrimination. A European Report.

  • Andre pedagogiske ressurser

    Fordommer fordummer

    Nettsiden vil være ”en faktabasert myteknuserside, og skal bidra til å gjøre det offentlige ordskiftet på rasisme- og diskrimineringsfeltet opplyst.” Prosjektet har også egen facebookside.

    «Homo-horejøde-terroristsvarting» – sier vi

    Opplegg fra Den norske kirke for konfirmantlærere, mot rasisme, antisemittisme og fordommer. Mange gode øvelser knyttet til identitet.

    Bookmarks

    Undervisningsmateriell utviklet for Europarådets kampanje mot hatprat på nettet. 21 moduler for aktiviteter om fordommer, hatefulle ytringer på nettet og strategier for å skape en menneskerettighetskultur på nettet.

    Restart – Riv gjerdene!

    Et normkritisk metodemateriale i antidiskriminerende arbeid utviklet av Skeiv ungdom.

    A’ Adam’s Bairns?

    Skotsk ressurs om ulike utfordringer i samfunnet, deriblant fordommer og diskriminering (Unit 5). Flere gode øvelser, for eksempel øvelsen om stereotypisering.

Undervisningsopplegg

  • Fakta, mening fordom

    Oppgaven trener evnen til å skille fakta, mening og fordom ved kategorisering av utsagn

    TID: 30-40 min FOR: U-skole , VGS Les mer
  • Favorittfordommer

    Refleksjonsoppgave om sammenheng mellom identitet og fordommer

    TID: 45 min FOR: U-skole , VGS Les mer
  • Fordomstreet

    Diskusjonsoppgave om årsak og virkning av fordomsfulle utsagn

    TID: 60 min FOR: U-skole , VGS Les mer