Nasjonale minoriteter

Undervisning knyttet til nasjonale minoriteter og urfolk er solid forankret i Kunnskapsløftet, både i læreplanens generelle del og fag som norsk, samfunnsfag, historie og KRLE. Likevel viser forskning at det er lite om nasjonale minoriteter og deres langvarige historie i Norge i skolens undervisning. Mange lærere anser det bare som relevant å undervise om nyere minoritetsgrupper, som innvandrere og deres etterkommere, for å oppfylle aktualitetskravet.

Denne læringsressursen ønsker å vise hvordan aktualitet og de nasjonale minoritetene i norsk historie og politikk kan knyttes sammen i undervisningen. På denne nettsiden ligger fagstoff som forsøker å binde fortid, samtid og undervisning sammen. Den inkluderer også veiledning om pedagogiske utfordringer og tips for undervisning på dette området. For mer informasjon om læreplanen og kompetansemål, besøk Utdanningsdirektoratet sine sider.

Nasjonale minoriteter

  • Seks tips til undervisning for og om nasjonale minoriteter

    Hurtigmeny

    Under kan du lese seks tips som kan ligge til grunn for all undervisning for og om nasjonale minoriteter. Tipsene er til refleksjon over egen og skolens praksis. Tipsene utdypes ytterligere i kapitlene Rettslige rammer og Pedagogiske utfordringer.

    Alle personer fra nasjonale minoriteter er norske statsborgere

    Norges nasjonale minoriteter har en tilknytning til landet som går tilbake minst 100 år i tid. Dermed er alle personer som tilhører de nasjonale minoritetene, norske statsborgere. Tydelighet knyttet til dette kan forhindre misforståelser, for eksempel ved at elevene forveksler norske rom med tilreisende rom (som er statsborgere i andre land).

    Mangfold er naturlig, og alle mennesker har flere identiteter

    Innad i en gruppe og mellom grupper er det alltid stort mangfold. Det er også et mangfold i en persons oppfattelse av seg selv. Ulike sider ved oss blir viktige i ulike situasjoner. Måten nasjonale minoriteter omtales på for eksempel i lærebøker, samsvarer ikke nødvendigvis med identiteten til en elev med tilhørighet i en nasjonal minoritetsgruppe. Hvordan man omtaler grupper og gruppetilhørighet, kan brytes opp ved at læreren understreker mangfoldet innad i en gruppe. For eksempel: Selv om en regel innenfor jødedommen er å holde koscher (jødiske spiseregler som definerer mat som er tillatt å spise), er det svært få jøder i Norge som følger alle disse spisereglene.

    Kultur er en dynamisk størrelse

    Det kan være vanskelig å gripe mening og dybde i kulturelle uttrykk man selv ikke har vokst opp med. Utfordringen ligger i mangelen på muligheter for å nyansere. Hvis statiske kulturuttrykk brukes aktivt som symbol for en gruppes særtrekk, kan det føre til statiske uttrykk og stereotype oppfatninger. Dersom man fryser eller låser det kulturelle uttrykket til en fast del av visse grupper, tilskrives personer fra minoritetene særtrekk de ikke nødvendigvis identifiserer seg med. For eksempel representerer skogfinner den siste store svedjebrukskulturen i Europa, og dette næringsgrunnlaget kan forklare gruppens bosetting på Østlandet inn på 1600-tallet. Denne livsformen er en del av manges gruppeidentitet, men det er sentralt å understreke at svedjebruket ikke har vært benyttet på flere hundre år, og at dette næringsgrunnlaget for mange ikke nødvendigvis er en viktig identitetsmarkør i dag.

    Vær forsiktig med å gjøre enkeltelever som tilhører nasjonale minoriteter, til representant for gruppen

    Europarådets rammekonvensjon gir blant annet personer med nasjonal minoritetsbakgrunn vern mot diskriminering. Den sier at enhver person som tilhører en nasjonal minoritet, selv skal ha rett til å velge å bli behandlet som sådan. Hvis elever med bakgrunn i en nasjonal minoritet selv ønsker å fortelle om seg selv for klassen, kan det være berikende. Men identitet kan være privat og sensitivt, og man bør være varsom med å anta at sider ved elevenes identitet er noe han eller hun åpent deler med medelever. Dersom eleven selv tar initiativ, kan elevens fremstilling også nyanseres ved at mangfold innad i gruppen fremheves gjennom undervisningen.

    Ingen enkeltperson representerer hele historien eller en gruppes identitet

    Det finnes ulike måter å betrakte både historie, nåtid, identitet og tilhørighet på. En enkeltperson kan ikke definere på andres vegne hva det vil si å være en del av en minoritetsgruppe. Dersom man velger å hente inn eksterne representanter for å snakke om en nasjonal minoritet, så kan mangfoldet igjen understrekes med at det finnes flere enn én organisasjon for de enkelte minoritetsgruppene, og at ulike personer vil ha forskjellig syn på gruppens historie, særtrekk og hva det vil si å tilhøre en nasjonal minoritet.

    Tenk tverrfaglig og helhet

    Det kan være fordelaktig å jobbe tverrfaglig slik at de nasjonale minoritetenes historie og aktuelle temaer blir behandlet som en integrert del av et felles narrativ for norsk historie og samfunn. En alternativ tilnærming er at minoritetene, og politikken som har blitt ført overfor dem, blir tilbakevendende temaer gjennom ulike deler av norgeshistorien og samtiden i samfunnsfag og historie. En fallgruve hvis nasjonale minoriteter blir en isolert bolk på timeplanen i ett fag, er en befestelse av minoritetene som «de andre», som igjen kan bygge opp under eksisterende fordommer.

  • Våre fem nasjonale minoriteter

    Hurtigmeny

    Kvener/norskfinner

    Kvener/norskfinner er etterkommere etter folk fra Finland og Sverige som har bosatt seg i Nord-Norge de siste århundrene. Deler av områdene som i dag er delt mellom de tre landene, ble regnet som fellesområder før grensene ble fastlagt. Det var mye kontakt over grensene gjennom sesongvandringer, og etter hvert mer permanent bosetting på 1700- og 1800-tallet. Flere steder var det atskilte bosteder for kvener/norskfinner og nordmenn. Dette bidro på den ene siden til økt avstand mellom folk. På den andre siden ga det muligheter for å bevare språk og kultur (Niemi 2010). I dag bor det mange som identifiserer seg som kvener/norskfinner også i andre deler av Norge.

    Riksgrensene førte til at det kvenske språket som snakkes i Norge og Sverige, ble utviklet atskilt fra finsken som snakkes i Finland. Da finsk i Norge opphørte som skrifts- og undervisningsspråk, utviklet den finske dialekten seg i møtet med norsk ordforråd og grammatikk. Også samisk har innvirket på språket (Lidén 2005).

    Kvensk ble anerkjent som minoritetsspråk i 2005, og siden 2007 har det pågått et stort arbeid for å standardisere språket

    Kvensk ble, som andre minoritetsspråk, rammet hardt av assimileringspolitikken i Norge, og er i dag fortsatt et truet språk. Det har imidlertid gjennomgått en revitaliseringsprosess de siste 10–15 årene – antall språkbrukere som nå tar språket tilbake, er økende (Schall 2017). Kvensk ble anerkjent som minoritetsspråk i 2005, og siden 2007 har det pågått et stort arbeid for å standardisere språket. Eksempler på dette er arbeidet med en kvensk grammatikk, og endringer i stedsnavnloven, slik at kvenske stedsnavn skrives med kvensk rettskrivning, ikke finsk.

    I 1990-årene organiserte kvenene seg, og stilte krav til norske myndigheter om minoritetsstatus. I 1997 ble skolefaget finsk som andrespråk innført. Norges tilslutning til Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1998 ble en støtte i dette arbeidet. Med innføring av Kunnskapsløftet i 2006 ble finsk og kvensk likestilt som opplæringsspråk.

    Jøder

    Jødisk identitet kan betraktes ut fra religiøs tro og tradisjon, kultur og historie (Ervin Kohn, VG 6. mars 2016). Hvor mye den enkelte identifiserer seg med de ulike delene, varierer. Jødedom som religion omfatter mange retninger med ulike oppfatninger om både tro og praksis, også i Norge. Mange jøder anser seg selv som ikke-praktiserende og betrakter jødedom mer som en kultur enn en religion (Groth 2015). Likevel er institusjoner som de jødiske samfunnene i Oslo og Trondheim, og synagogen, sentrale institusjoner for religiøse så vel som ikke-religiøse jøder. Synagogen fungerer som et religiøst og sosialt samlingssted, og for mange anses det som viktig at høytider og livsfaseriter markeres i synagogen (Døving og Moe 2014).

    Både historisk og i dagens Norge er jøder godt integrert i det norske samfunnet, både sosialt og økonomisk

    Både historisk og i dagens Norge er jøder godt integrert i det norske samfunnet, både sosialt og økonomisk (Døving og Moe 2014, Midtbøen og Lidén 2015). De fleste har norsk som morsmål. Frem til andre verdenskrig var jiddisch en del av det jødisk-norske kulturlivet og hverdagsspråket i mange hjem. Mange jøder har et forhold til hebraisk, som er offisielt språk i Israel ved siden av arabisk (Schall 2017, Groth 2015).

    Den jødiske minoriteten i Norge ble hardt rammet av Holocaust. For de som har vokst opp i tiårene etter krigen, utgjør Holocaust et sentralt element av deres jødiske identitet. Mye kan tyde på at yngre generasjoner er mer opptatt av å fremme positive sider ved jødisk liv som sitt grunnlag for å videreføre en jødisk identitet (Døving og Moe 2014).

    Rom

    De første romfamiliene kom til Norge på slutten av 1800-tallet. De fleste rom er etterkommere av familiene som fikk opphold i Norge i etterkrigstiden, og bor mer eller mindre permanent i Oslo eller andre deler av østlandsområdet.

    Identifisering som rom er knyttet til et levende sosialt og kulturelt fellesskap, og ikke til et kollektivt minne om en fortid. Kontakt med familie og nettverk av slekt og andre romfamilier på tvers av landegrenser er vesentlig i ivaretakelsen sosiale forpliktelser og fellesskapets tradisjoner og institusjoner (Aarset og Lidén 2017).

    Identiteten som rom henger blant annet sammen med å etterleve viktige gruppenormer. Dette kan være som å respektere aldershierarkier, egne tradisjoner for viktige livsriter (bryllup, begravelser) og bruk av egne instanser for megling og konfliktløsning (Engebrigtsen og Lidén 2010). Bruken av språket romanes i dagliglivet er også viktig for denne identiteten. De fleste rom i Norge er tospråklige, med romanes som morsmål ved siden av norsk.

    Det finnes mange fortellinger om hvordan minoriteten møtes med mistro som rom og ikke som enkeltpersoner. Også fra medelever og lærere

    Som synlig minoritet har rom blitt utsatt for utstrakt diskriminering over tid, og de opplever dette fortsatt. Det finnes mange fortellinger om hvordan de møtes med mistro som rom og ikke som enkeltpersoner på kjøpesentre, campingplasser, boligmarkedet og som arbeidssøkende. Flere av barna har erfaringer av å bli møtt med fordommer, fra andre elever og fra lærere. Det er også mange som opplever at nordmenn ikke har kunnskap om norske roms langvarige tilknytning til landet, og at de er norske statsborgere i motsetning til tilreisende rom.

    Det har utviklet seg sterk tilhørighet til den enkelte storfamilie innad i det norske rommiljøet. Etableringen av Romsk råd i 2016 er initiert av rom selv, blant annet for å gjøre det enklere med samarbeid mellom familiene i dialog med norske myndigheter og for å fremme roms kultur.

    Skogfinner

    Skogfinner, eller folk av skogfinsk slekt, er etterkommere etter finner som utvandret til Sverige fra slutten av 1500-tallet og videre til Norge fra første halvdel av 1600-tallet. I Norge bosatte skogfinnene seg i størst antall på Finnskogen i Hedmark, men totalt bosatte det seg skogfinner i 40 kommuner på Østlandet.

    Det var ingen uttalt assimileringspolitikk overfor skogfinner. Den generelle samfunnsutviklingen og politikken i Norge førte likevel i praksis til en fornorskingsprosess som også påvirket skogfinnene. Det økende behovet for tømmer til sagbruksindustrien førte allerede på 1600-tallet til forbud mot å drive det tradisjonelle svedjebruket. Svedjebruk var en særegen form for dyrking der man først felte skogen på et område og lot det ligge å tørke et år eller to. Deretter satte man fyr på hele området og sådde en spesiell sort rug (svedjerug) i asken etter brenningen.

    Året etter høsten man avlingen. Norsk var språket som skulle brukes i skolen, noe som innebar at det var forbudt å snakke finsk. Dette var medvirkende til at ingen lenger snakker det skogfinske språket, selv om en del enkeltord og veldig mange stedsnavn er bevart, særlig på Finnskogen.

    Siden 1970-årene har det foregått en revitalisering av skogfinske tradisjoner

    Det er varierende i hvor stor grad skogfinner eller personer av skogfinsk slekt, føler tilknytning til sin historie og kulturarv. Men siden 1970-årene har det foregått en revitalisering av skogfinske tradisjoner, økt interesse for å finne ut sin skogfinske avstamning gjennom slektsforskning, bruk av finske døpenavn og skilting med finske stedsnavn. På Finnskogen har man siden 1970 avholdt de årlige Finnskogdagene, en tre dagers kulturfestival på Svullrya på Grue Finnskog. Festivalen åpnes med at «Republikken Finnskogen» proklameres.

    I 2000-årene var det dialog mellom staten og de skogfinske museene om hvorvidt disse selv skulle ha råderett over sine samlinger og utvikling av museene. I 2005 slo disse museene seg sammen til Norsk Skogfinsk Museum. Dette museet står i dag sentralt i arbeidet med å bevare og formidle skogfinsk historie, kultur og tradisjoner, men har per i dag kun et eldre skolebygg til rådighet for administrasjon, bibliotek og utstilling. I lengre tid har museets styre og ansatte med støtte fra det skogfinske interessemiljøet arbeidet for å få midler av myndighetene til et større museumsbygg som kan gjøre det mulig å bevare og formidle skogfinsk kulturarv (Lien 2017).

     

    Romanifolk/tatere

    Gruppen som i dag omtaler seg som «romanifolk» eller «tatere», er etterkommere etter familier som kom til Norge via Sverige fra 1500-tallet og senere. De utgjør i dag en sammensatt gruppe med ulikt utdanningsnivå, ulike livssituasjoner, levekår, livssyn og levemåter, og de er bosatt i ulike deler av Norge. For enkelte er reising, handel og håndverk fremdeles sentralt for deres gruppeidentitet. Samtidig har det skjedd endring i betingelser for reising, slik at dette i mindre grad er knyttet til inntektsgivende arbeid og i større grad er sosialt begrunnet for mange i gruppen, særlig om sommeren.

    De fleste romanifolk i Norge har norsk som førstespråk. Romanispråket / norsk romani er for mange likevel viktig i forståelsen av hva det vil si å være tater/romani. Som følge av assimileringspolitikken har mye av språket gått tapt hos mange romanifolk/tatere, særlig i den yngre generasjonen. Samtidig brukes ord og uttrykk av mange i hverdagen og er viktig for deres identitet. Det varierer mellom ulike individer, familier og miljøer om og i hvilken grad romaniord og -uttrykk fortsatt brukes til daglig.

    Mange er stolte av å tilhøre romanifolket/taterne, men kan være forsiktige med å vise sin identitet utad

    Mange er stolte av å tilhøre romanifolket/taterne, men kan være forsiktige med å vise sin identitet utad. En del har erfart at samfunnet rundt har fordommer og negative holdninger, og har opplevd trakassering og mobbing. Noen er redde for at økt oppmerksomhet på romanifolket, blant annet i skolens undervisning, skal føre til ny stigmatisering. Andre har blant annet engasjert seg i organisasjoner som jobber aktivt og forebyggende for å fremme romanifolket/taternes interesser og holde tradisjonene i hevd.

    Det er også ulike syn på hvordan man skal forholde seg til fortiden. Der noen er opptatt av at det må tas «et oppgjør med fortiden», mener andre at man skal «la fortid være fortid», og at det beste storsamfunnet kan gjøre nå, er «å la folk være i fred» (Lidén og Aarset 2017). Det sistnevnte ønsket kan på den ene siden forstås som et uttrykk for at denne folkegruppen i dag opplever seg som fullt integrert i og akseptert av det norske samfunnet, men på den andre siden som en bekymring for at økt oppmerksomhet vil føre til økt stigmatisering.

    Videre lesning

    Aarseth, Monica Five & Lidén, Hilde (2017). Historiens betydning for rom og romanifolks/ tateres situasjon i dag. I: Brandal, Nik, Døving, Cora Alexa & Plesner, Ingvill Thorsen (red.). Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016. Oslo: Cappelen Damm AS, 201-217.

    Døving, Cora Alexa & Moe, Vibeke (2014). «Det som er jødisk». – Identiteter, historiebevissthet og erfaringer med antisemittisme. Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter

    Groth, Bente (2015). Jødedom. Store Norske Leksikon. https://snl.no/j%C3%B8dedom

    Kohn, Ervin (6.3.2016). Hvor mange identiteter kan man ha? Oslo: Verdens gang. http://www.vg.no/nyheter/meninger/religion/hvor-mange-identiteter-kan-man-ha/a/23606554/

    Engebretsen, Ada & Lidén, Hilde (2010). De norske rom – og deres historie. I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.) Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Trondheim: Tapir Akademisk forlag, 87-98.

    Liden, Hilde (2005). Barn og unge fra nasjonale minoriteter. En nordisk kunnskapsoversikt. Oslo: Institutt for samfunnsforskning

    Lien, Lars (utgis 2017). Minoritetene som politiske aktører. Fra samers, jøders og kveners organisering på 1900-tallet til romsk og Skogfinsk mobilisering i nyere tid. I: Brandal, Nik, Døving, Cora Alexa & Plesner, Ingvill Thorsen (red.). Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016. Oslo: Cappelen Damm AS,

    Midtbøen, Arnfinn & Lidén, Hilde (2015). Diskriminering av samer, nasjonale minoriteter og innvandrere i Norge. En kunnskapsgjennomgang. Rapport 2015:001. Oslo: Institutt for samfunnsforskning. http://www.samfunnsforskning.no/Publikasjoner/Rapporter/2015/2015-001

    Niemi, E. (2010). Kvenene – Nord-Norges finner. En historisk oversikt. I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.) Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Trondheim: Tapir Akademisk forlag, 33-54

    Schall, Verena (utgis 2017). Språk, identitet og minoritetspolitikk. I: Brandal, Nik, Døving, Cora Alexa og Thorson Plesner, Ingvill (red). Nasjonale minoriteter og urfolk i Norge. Politikken og dens virkninger. Oslo: Cappelen Damm AS. 219-235

  • Norsk politikk overfor kvener, skogfinner, romanifolk/tatere, jøder og rom ca. 1850–1998

    Hurtigmeny

    Minoriteter i Norge før 1800-tallet

    «Grupper med langvarig tilknytning til landet» er norske myndigheters definisjon på nasjonale minoriteter (St. meld nr.15 (2000-2001)). Til tross for at gruppene på overflaten hovedsakelig er definert ut fra sin historiske tilhørighet innenfor Norges grenser, er det liten tvil om at den diskriminerende politikken som har blitt ført av norske myndigheter overfor disse gruppene, var avgjørende for ratifiseringen av Europarådets rammekonvensjon.

    Norge har alltid vært preget av et kulturelt mangfold

    Norge har alltid vært preget av et kulturelt mangfold. Lenge før den norske staten ble etablert, var området bebodd av samer og nordmenn, kvenene dukker opp i de eldste skriftene vi har tilgang på, mens skogfinner og romanifolk/tatere omtales i kildene mellom 1400-tallet og 1600-tallet (Niemi 2010). Særlig fra 1400-tallet ble det rettet oppmerksomhet mot enkelte av gruppene, blant annet fordi kongemakten ønsket å skattlegge.

    På 1600-tallet var det særlig skogfinnene som vakte myndighetenes interesse på grunn av deres tradisjon for svedjebruk (svibruk). Svedjebruket var arealkrevende, og ble sett på som ødeleggende for sagbruksindustriens økte behov for tømmer. Det ble tatt opp et eget finnemanntall i 1686 for å få oversikt over skogfinnene på Østlandet, for bl.a. å få gruppen av «løsfinner» bofaste slik at de kunne skattlegges. Til tross for forbud mot svedjebruk var det mange som fortsatte tradisjonen, og for de som ble anmeldt, vanket det store bøter (Nesholen 2010). Mange av skogfinnene ble etter hvert skogsarbeidere i tillegg til arbeidet på eget gardsbruk (SNL 2010).

    Selv om det er dokumentert fordomsfulle holdninger til de ulike gruppene langt tilbake i tid, er det meningsfylt å snakke om 1800-tallet og frem til slutten av 1900-tallet som en særlig problematisk periode for de omtalte minoritetsgruppene. Bakgrunnen for de endrede vilkårene var en forestilling som gjorde seg gjeldende fra 1850-årene, om Norge som en kulturell enhet, mens minoritetene ble sett på som unntaket i et ellers homogent samfunn.

    «Fornorskingspolitikken»

    Den norske assimilasjonspolitikken, ofte omtalt som «fornorskingspolitikk», var den dominerende linjen fra 1850-årene frem til 1980-årene. Den prinsipielle målsettingen i denne politikken var å «fornorske» minoritetsgruppene gjennom språket, og på lengre sikt fjerne alle etniske og kulturelle særtrekk. I særlig grad ble samene, kvenene, romanifolket/taterne og, om mer indirekte, skogfinnene rammet av denne politikken, en politikk som ble finansiert gjennom Finnefondet (1851) og Fantefondet (1854) (Niemi 2007).

    Assimileringspolitikk – samene, kvenene, skogfinnene og romanifolket/taterne

    Samene og kvenene ble særlig rammet av skolelovene, som fra slutten av 1800-tallet slo fast at all undervisning skulle foregå på norsk, en politikk som sto seg også i årene etter andre verdenskrig. Begge gruppene ble betraktet som potensielle femtekolonner som ble satt i forbindelse med «den russiske fare». Sikkerhetspolitiske tiltak ble derfor koblet sammen med nasjonalismen og nasjonalstatsbyggingen, med mål om fullstendig fornorsking av språk, kultur og nasjonalt sinnelag (Niemi 2010).

    Mens assimileringspresset mot samene avtok i tiårene etter verdenskrigen, ble kvensk språk og kultur betraktet som et hinder for å bli inkludert i velferdsgodene, og begrepet «kven» forsvant ut av det offentlige i flere tiår (Kvener.no 2014). Mot slutten av 1960-årene ble kvenene derfor gjenoppdaget. Forskning og utredninger ledet til kvensk etnopolitisk organisering (Niemi 2010).

    Den generelle samfunnsutviklingen og politikken i Norge førte til en fornorskingsprosess i praksis som påvirket skogfinnene

    Det var ingen uttalt assimileringspolitikk overfor skogfinner. Den generelle samfunnsutviklingen og politikken i Norge førte likevel til en fornorskingsprosess i praksis som også påvirket skogfinnene. Norsk var språket som ble brukt i skolen. Dette bidro til at ingen lenger snakker skogfinsk, selv om noen enkeltord og ganske mange stedsnavn er bevart.

    Assimileringstiltakene mot romanifolket/taterne fortsatte helt frem til slutten av 1980-tallet

    Den gruppen som likevel ble hardest rammet av assimileringspolitikken, var romanifolket/taterne. Selv om assimileringstiltakene var finansiert og lovhjemlet av norske myndigheter, var det en privat organisasjon, Norsk misjon blant hjemløse, som på 1900-tallet fikk ansvaret for å gjennomføre mange tiltak mot denne gruppen. Målsettingen var at mennesker som ble omtalt som «omstreifere», skulle bosettes direkte, eller at de etter et opphold på Svanviken arbeidskoloni skulle bli bofaste etter en periode med skolegang og botrening. I tillegg opprettet misjonen en rekke barnehjem. Her var filosofien at barna måtte fjernes fra foreldrene hvis de skulle ha noen mulighet til å bli trent opp til å bli bofaste og gudfryktige mennesker. Assimileringstiltakene mot romanifolket/taterne fortsatte helt frem til slutten av 1980-tallet. (Assimilering og motstand NOU:7 2015).

    En ekskluderingspolitikk – norske rom

    Mens samer, kvener og romanifolk/tatere ble offer for assimilasjonspolitikken, ble norske rom utsatt for en omfattende ekskluderingspolitikk etter første verdenskrig. I mellomkrigstiden oversteg rom trolig aldri over cirka 150 personer, hvor de aller fleste hadde et formelt norsk statsborgerskap.

    Først i 1956 ble «sigøynerparagrafen» fjernet fra den norske fremmedloven

    I utformingen av ekskluderingspolitikken omgikk myndighetene lover og rutiner i saksgangen: Det ble aldri stilt spørsmål om roms statsborgerlige rettigheter eller om rom burde falle inn under de samme assimilasjonstiltakene som ble rettet mot andre minoritetsgrupper. I 1924 ble det iverksatt en landsomfattende registrering av rom, for å få minoriteten utvist fra landet. I 1927 ble det nedfelt i den norske fremmedlovgivningen et formelt forbud for rom å oppholde seg i landet. I 1934 forsøkte en gruppe på 68 norske rom imidlertid å komme tilbake til Norge, men gruppen ble avvist av norske myndigheter på den tysk-danske grensen. Etter å ha vært innestengt i Belgia i ti år ble 66 norske rom deportert til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau som følge av nazistenes okkupasjon av Belgia. Kun fire norske rom overlevde oppholdet i nazistenes dødsleir, mens en mindre gruppe som lyktes med å komme seg til Frankrike før nazistenes okkupasjon av Belgia, overlevde oppholdet i de franske leirsystemene. Først i 1956 ble «sigøynerparagrafen» fjernet fra den norske fremmedloven.

    I slutten av 1960-årene bestemte norske myndigheter at rom skulle betraktes som en «autonom kulturell minoritet», forstått som at gruppen ikke skulle utsettes for assimilasjon eller andre former for tvangstiltak (Rosvoll og Bielenberg 2012). I 1972 ble Rehabiliteringsprosjektet for norske sigøynere iverksatt, etterfulgt av Sigøynerkontoret i 1973. Prosjektet nådde imidlertid ikke de målene man hadde satt seg: Kun et fåtall barn gikk regelmessig på skolen, ingen voksne hadde lært seg å lese og skrive eller kom i lønnet arbeid. Engebrigtsen og Lidén forklarer fiaskoen med at tiltakene var et uttrykk for myndighetens ønske om å inkludere rom hovedsakelig på majoritetssamfunnets premisser (Engebrigtsen og Lidén 2010). Mangelen på målbare resultater og problemer med ansvarsfordelingen mellom stat og kommune var noen av grunnene til at Sigøynerkontoret ble nedlagt i 1991. Etter at Sigøynerkontoret ble nedlagt, ble trenden at rom skulle behandles som enhver annen innbygger (Rosvoll og Bielenberg 2012).

    Fra «jødeparagrafen» til Det norske Holocaust – jødene i Norge

    Hva gjelder behandlingen av jødene, står Norge i en særstilling i europeisk sammenheng. Norge er det eneste landet i Europa som har hatt et forbud mot at jøder oppholder seg i riket, gjennom paragraf 2 i Grunnloven av 1814. Grunnlovsbestemmelsen var motivert av antisemittiske forestillinger, som blant annet hevdet at jødene ville utgjøre «en stat i staten» (Harket 2014). Grunnlovsbestemmelsen ble fjernet i 1851.

    Det ble vist stor skepsis til jøder fra myndighetenes side

    I motsetning til det som gjaldt fleste andre minoritetsgrupper i Norge, ble det ikke rettet en særegen politikk mot jødene før andre verdenskrig fra norske myndigheters side (med unntak av forbud mot koscherslakting) (Snildal 2014). Det vil si, i hvert fall ikke en offentlig politikk. Den uoffisielle politikken mot jøder kom først og fremst til syne gjennom strenge krav til jødisk innvandring og utstedelse av statsborgerskap til jøder, særlig i perioden 1914–1940. Det ble vist stor skepsis til jøder fra myndighetenes side, og departementsjuristene tøyde grensene for hva som ville være rimelig å betrakte som juridisk forsvarlig i deres avvisning av jøders statsborgerskapssøknader. I sakspapirene fremkommer juristenes personlige antipatier mot jødene tydelig (Johansen 2005). I tillegg var det skepsis mot jøder blant generalstabens etterretningsoffiserer da de koblet jødene til revolusjonære bevegelser og spionvirksomhet Johansen (1984).

    I perioden 1942–1943 ble litt over en tredjedel av jødene i Norge deportert til Auschwitz-Birkenau

    Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge fikk imidlertid enorme konsekvenser for den jødiske minoriteten i Norge. I perioden 1942–1943 ble litt over en tredjedel av jødene i Norge deportert til Auschwitz-Birkenau. Kun 34 overlevde oppholdet i dødsleiren. I tillegg ble 28 jøder drept i Norge (Bruland 2008). Det faktum at norsk politi sto sentralt i gjennomføringen av arrestasjonene av de norske jødene, ble lenge underkommunisert, og det var først i slutten av 1990-årene at jødene mottok erstatning fra den norske stat.

    Videre lesning

    Bruland, Bjarte (2008). Det norske Holocaust. Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene, HL-senterets temahefte nr. 7. Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter

    Engebretsen, Ada & Lidén, Hilde (2010). De norske rom – og deres historie. I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.). Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 87-98

    Harket, Håkon. (2014). Paragrafen: Eidsvoll 1814. Oslo: Dreyer forlag

    Johansen, Per Ole (2005). ”Minst 20 år for en jøde”, i Materialisten, nr. 4

    Nesholen, Birger (2010). Skogfinnene i Norge – historie og kultur. I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.). Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 55-70

    Niemi, Einar (2010). Kvenene – Nord-Norges finner. En historisk oversikt. I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.). Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 33-54

    Rosvoll, Maria & Bielenberg, Natasha (2012). Antisiganisme, stereotypier og diskriminering av rom, HL-senterets temahefte nr. 14. Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter

    Snildal, Andreas (2014). An Anti-Semitic Slaughter Law? The Origins of the Norwegian Prohibition of Jewish Religious Slaughter c. 1890-1930. Dissertation for the Degree of Philosophiae Doctor, Faculty of Humanities. Oslo: Universitetet i Oslo

    NOU 2015: 7 Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Oslo

  • Nasjonale minoriteter som historiske aktører

    Hurtigmeny

    Motstrategi, motreaksjon og motstand

    Nasjonale minoriteter fremstilles sjelden som handlende historiske aktører, men oftere som mottakere av majoritetens sosial- og/eller minoritetspolitikk

    En utfordring med å undervise om minoritetshistorie er at vi står i fare for å fremstille minoritetsgruppene som passive. Gruppene fremstilles sjelden som handlende historiske aktører, men oftere som mottakere av majoritetens sosial- og/eller minoritetspolitikk. I den grad minoritetenes historie formidles, har fremstillingen en tendens til å begrense seg til kulturhistoriske fremstillinger, basert på kulturelle særtrekk som levesett, mattradisjoner og gjenstander.

    I realiteten fantes det en mobilisering blant de fleste gruppene som i dag har status som nasjonal minoritet, som motreaksjon og motstand mot de politiske føringene som i ulike faser ble rettet mot gruppene av norske myndigheter. Av minoritetsgrupper som i dag har status som urfolk og nasjonale minoriteter, var det særlig jødene og romanifolket som etablerte motstrategier som tok i bruk ulike demokratiske virkemidler i Norge før okkupasjonen. De respektive gruppenes forutsetninger for å operere innenfor det norske demokratiet var imidlertid vidt forskjellige, og strategiene var derfor ulike. Både romanifolket/taterne, jødene og rom etablerte tidlig strategier i møte med den minoritetspolitiske og sosiale situasjonen de befant seg i.

    Romanifolk/tatere – kristen vekkelse som grunnlag for motstand

    I 1929 dannet representanter fra romanifolket/taterne Landeveiens-Hjemløses-Union, etterfulgt av De forsømtes misjon i 1933 med et uttalt mål om å bedre livssituasjonen og motarbeide assimileringspresset gjennom dialog med Omstreifermisjonen. For romanifolket/taterne ble foreningen et felles samlingspunkt. Kristen vekkelse som samlingspunkt fortsatte i tiårene etter andre verdenskrig. Stiftelsen av Evangeliesenteret i 1983 ble viktig for den sosiale og politiske organiseringen av romanifolket/taterne. På 1990-tallet ble flere foreninger dannet som plattform for kulturelt og politisk arbeid. Disse ble viktige i arbeidet for å gi gruppen oppreisning og for å få lagt ned virksomheten overfor gruppen gjennom Norsk misjon blant hjemløs (Assimilering og motstand, NOU2015:7).

    Jødene – en integreringsprosess

    For jødene var situasjonen annerledes. Som gruppe ble de i liten grad rammet av den norske minoritetspolitikken før krigen. Med unntak av religionspraksisen ble jødenes levesett langt på vei ansett som i harmoni med majoritetssamfunnets forventninger (Lien 2016). I lys av 1920- og 1930-årenes restriktive minoritetspolitikk kan den jødiske minoritetens strategi i møte med det norske storsamfunnet betraktes som en integreringsprosess – preget av vern om egen religion og kultur gjennom nasjonalt og skandinavisk foreningsarbeid, men med en bevisst tilpasning til de rådende samfunnsnormer. Etter krigen, til tross for bevisstheten om nordmenns aktive deltakelse i deportasjonene til Auschwitz, ønsket jødene å bli oppfattet som gode nordmenn og unngikk å kritisere det norske samfunnet. Imidlertid var og er det jødiske samfunn opptatt av hvordan det norske samfunnet oppfatter jødene og det jødiske (Banik og Levin 2010).

    Rom – transnasjonalitet og selvsegregering

    Sett fra roms perspektiv ble strategien å leve avsondret fra majoritetssamfunnet for å bevare og ivareta egen kulturell praksis

    Utfordringen for norske rom i perioden før andre verdenskrig var at deres tradisjoner ikke harmonerte med de moderne, nasjonale avgrensningskriteriene. I en verden som i økende grad betraktet bofasthet som det normale og siviliserte, ble en nomadisk livsstil ansett som en fordums, avleggs og utdatert sosial samværsform. Sett fra roms perspektiv ble strategien å leve avsondret fra majoritetssamfunnet for å bevare og ivareta egen kulturell praksis, en transnasjonal kultur bestående av ulike familienettverk på tvers av nasjonale grenser. Kontakten med norske institusjoner som politistasjoner, lensmannskontorer, konsulater og legasjoner i tillegg til en rekke lignende institusjoner i andre land var et nødvendig onde for å opprettholde en livsstil og en kultur som ikke var tilpasset majoritetens nasjonale avgrensningskriterier.

    Mangel på forståelse for roms følelse av fremmedgjøring i det norske samfunnet og mangel på forståelse av deres kulturelle verdier, tradisjoner og levemåter fortsatte i tiårene etter krigen, og preget tiltakene og politikken, noe rom forsto og motsatte seg. Motstandsstrategien deres ble derfor basert på en kombinasjon av motstand mot forandring, vedlikehold av sentrale institusjoner og en grad av tilpasning – der det ble ansett som ønskelig og nødvendig. Samtidig sto norske rom i en særegen posisjon i den forstand at de utgjorde en svært liten minoritet som var økonomisk avhengig av den norske stat (Lidén og Engebrigtsen 2010).

    Som resultat av en allmenn bevisstgjøring av roms Holocaust og den politikken som har blitt ført av norske myndigheter overfor gruppen (Rosvoll, Lien og Brustad 2015), har rom mobilisert for å synliggjøre minoriteten i det norske samfunnet. Gjennom kulturhus og etableringen av Romsk råd har gruppen etablert institusjoner som ivaretar minoritetens behov, og en politisk kanal som sikter seg inn mot det norske demokratiet.

    Kvenene – læstadianisme og politisk organisering

    Både på slutten av 1800-tallet og i mellomkrigstiden forsøkte de kvenske miljøene å etablere finskspråklige aviser, men publiseringene ble møtt med motstand fra norske myndigheter. Kvenene lyktes ikke med noen etnopolitisk organisering før i 1980-årene, og selv da hadde mobiliseringen vanskelige kår med bakgrunn i stigmatisering, streng minoritetspolitikk og overvåkning. Læstadianismen ble det viktigste kulturelle og språklige forsvarsverket, noe som ofte førte til at det var kvenske læstadianere som sto i spissen for lokale kritiske oppgjør med skoleverket og kirken (Niemi 2010).

    I 1990-årene organiserte kvenene seg etnopolitisk og stilte krav til norske myndigheter om minoritetsstatus. Det endelige gjennombruddet kom imidlertid utenfra, gjennom Europarådets invitasjon til å underskrive og ratifisere rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter (Niemi 2010).

    Skogfinnene

    Interessen for den skogfinske kulturarven og identiteten var fra slutten av 1800-tallet langt på vei fraværende, og mange forsøkte å skjule at de hadde skogfinsk avstamning. Vendepunktet kom på 1970-tallet. En viktig faktor har vært etableringen av skogfinske organisasjoner. Allerede i 1958 ble Solør-Värmland Finnkulturforening stiftet, i 1985 Foreningen Finnskogen og i 1991 den skandinaviske nettverksorganisasjonen FINNSAM (Finnbygder i samverkan) (Lars Anders Kulbrandstad 2010).

    Det politiske gjennombruddet for revitaliseringen av det skogfinske kom med status som nasjonal minoritet i 1999. Norsk Skogfinsk Museum står i dag sentralt i arbeidet med å bevare og formidle skogfinsk historie, kultur og tradisjoner. I lengre tid har museets styre og ansatte med støtte fra det skogfinske interessemiljøet arbeidet for å få bevilgning fra myndighetene til et museumsbygg som gjør det mulig å bevare og formidle skogfinsk historie og kultur.

     

    Videre lesning

    Banik, Vibeke Kieding & Levin, Irene (2010). I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.). Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 181-198

    Engebretsen, Ada & Lidén, Hilde (2010). De norske rom – og deres historie. I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.). Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 87-98

    Kulbrandstad, Lars Anders (2010). Hva vil det si å være skogfinne i dag? I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.) Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 165-180

    Lien, Lars (2016). «… Pressen kan kun skrive ondt om jøderne». Jøden som kulturell konstruksjon i norsk dags- og vittighetspresse 1905-1925, Avhandling for ph.d-graden i historie, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Det humanistiske fakultet. Oslo: Universitetet i Oslo

    Niemi, Einar (2010). Kvenene: Fra innvandrere til nasjonal identitet. I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.) Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 143-164

    Rosvoll, Maria, Lien, Lars og Brustad, Jan Alexander (2015). «Å bli dem kvit». Utviklingen av en «sigøynerpolitikk» og utryddelsen av norske rom, Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

  • Historiens betydning for forståelse av aktuelle utfordringer

    Hurtigmeny

    Minoritetsidentitet

    Begrepet identitet kommer fra det latinske ordet idem (den samme). En identitet kan være «den samme» på to måter: en personlig identitet og gruppeidentitet. Selv om vi først og fremst tenker på minoritetsidentitet som en gruppeidentitet, er også minoritetsidentiteten personlig. Dannelsen av en personlig identitet og gruppeidentitet henger sammen og er både utfyllende og avhengig av hverandre. Gruppeidentitet blir til i relasjon med andre grupper: Hvem er vi i forhold til andre?

    Når minoritetsgrupper eksplisitt blir atskilt fra eller forsøkt tvunget inn i majoritetssamfunnets fellesskapsforestillinger, fremtrer ulike minoritetsstrategier som reaksjon på den gruppestatusen majoritetens minoritetspolitikk er blitt formet av. Ada Engebrigtsen har presentert tre dominerende minoritetsstrategier i møte med majoritetens sosiale stigma og betraktningen av minoritetsidentiteten som illegitim (Engebrigtsen 1992). Den første strategien hun trekker frem, er å etablere en privat, mer eller mindre hemmelig identitet, som først og fremst bare kommer til uttrykk i samhandling med individer fra samme gruppe. En annen strategi er å skifte identitet og fornekte den etniske tilhørigheten. En tredje strategi er etnisk konsolidering. Den sistnevnte kan komme til uttrykk på ulike måter – som gjennom politisk kamp eller gjennom en integreringsprosess som samtidig fokuserer på å ivareta religiøse, kulturelle og tradisjonelle særegenheter (integrering). Den kan også ta form av mineralisering av kontakten med majoriteten (selvekskludering).

    Konsekvensene av myndighetenes politikk har i ulik grad blant flere av gruppene ført til mistillit til norske myndigheter og offentlige institusjoner

    Mennesker påvirkes av den kulturen de vokser opp i, noe som bidrar til å påvirke holdninger, kunnskap og handlinger. Med unntak av når et individ skifter eller fornekter sin identitet, kan minoritetsidentiteten ta form av en motkultur som står i opposisjon til «vertskulturen». Når majoritetssamfunnet etablerer politikk og praksiser på bakgrunn av sine tolkninger av samfunnet, tolker minoritetsgruppene sin praksis ut fra erfaringene med majoritetspraksisen. Med andre ord har historien betydning langt utover det å ha oppholdt seg i landet i mer enn hundre år. Konsekvensene av myndighetenes politikk har i ulik grad blant flere av gruppene ført til mistillit til norske myndigheter og offentlige institusjoner, og har gitt seg utslag i ulike strategier for minoritetsgruppene i møte med storsamfunnet og minoritetsidentiteten. En betydelig skepsis til den norske staten er fremdeles utbredt, og denne bevisstheten blir overført til nye generasjoner (kumulativ diskriminering), og blir en viktig del av gruppeidentiteten og gruppebevisstheten (Midtbøen og Lidén 2015). Å benytte seg av rettigheter er ensbetydende med å inngå samarbeid med norske myndigheter og offentlige institusjoner, et samarbeid med et byråkratisk system som på ulikt vis blir forbundet med diskriminering, registrering og overgrep.

    Enkelte opplever utredninger om statlige overgrep og oppmerksomhet rundt egen minoritet som noe personlig som bør være unndratt offentlighetens øyne, mens andre mener det bør frem i lyset

    Samtidig kan det se ut til at økt status gjennom å være urfolk og nasjonale minoriteter i sammenheng med utredninger og unnskyldninger for fortidens overgrep fra norske myndigheter (etterfulgt av økonomiske erstatninger/institusjoner/minnesmerker) har gitt en positiv effekt. Organisering og motstand mot myndighetenes minoritetspolitikk har lange historiske tradisjoner blant samene og grupper som fra 1998 har status som nasjonale minoriteter. Likevel er det mye som taler for at denne statusen har ledet til økt organisering og en mer eksplisitt uttalt stemme i saker som angår minoritetene og deres kultur, med etableringen av Romsk råd som den siste i rekken av organisasjoner. Likevel, heller ikke her kan effekten sies å være entydig. Hos enkelte grupper har denne typen oppmerksomhet ført til konflikter innad i gruppene, motivert av hvilken grad av oppmerksomhet de ønsker om sin egen fortid og status i dag. Enkelte opplever utredninger om statlige overgrep og oppmerksomhet rundt egen minoritet som noe personlig som bør være unndratt offentlighetens øyne, mens andre mener det bør frem i lyset.

    Selvrepresentasjon

    Det vesentlige aspektet ved selvrepresentasjon er å fremheve utvikling i flere retninger over tid for å understreke mangfoldet innad i minoritetsgruppene

    Identitet kan forstås som noe man har/er (essensialistisk), eller noe man skaper/gjør (konstruktivistisk). I denne sammenhengen blir altså etnisk identitet enten noe fast eller noe man former selv. Selv om tradisjoner, historien og kulturhistoriske særtrekk kan være en sentral del av minoritetsidentiteten, samsvarer ikke disse aspektene nødvendigvis med hvordan gruppene ønsker å bli representert i storsamfunnet (skoler, offentlige institusjoner, bolig- og arbeidsmarkedet m.m.). Fremfor statiske stereotypier basert på kulturelle og historiske tradisjoner som kan føre til essensialiserende fastlåste forestillinger, er det vesentlige aspektet ved selvrepresentasjon å fremheve utvikling i flere retninger over tid for å understreke mangfoldet innad i minoritetsgruppene.

    Mangfoldsaspektet peker på en sentral utfordring med status som nasjonal minoritet. Det er viktig at myndighetene og storsamfunnet er seg bevisst at status som urfolk og nasjonal minoritet i seg selv ikke løser alle utfordringer knyttet til en minoritetstilværelse i Norge, noe som kom tydelig frem allerede i høringsuttalelsene til stortingsproposisjon nr. 80 i 1999. Flere minoritetsorganisasjoner stilte seg skeptiske til en slik status. Frykt for at tydeliggjøringen av den skulle trekke gruppene ytterligere bort fra statsborgerlige rettigheter og plikter, og at de derfor ikke ville bli betraktet på lik linje med andre samfunnsborgere, og at statusen ville definere og fremheve ulikheter, var noe av det som ble trukket frem (Assimilering og motstand, NOU: 7 2015).

    Essensialisering fra majoriteten og selvessensialisering fra minoritetene begrenser handlingsrommet for mangfold knyttet til både den individuelle identiteten og gruppeidentiteten

    Innvendingene må betraktes som svært relevante. Der majoritetssamfunnet i dag er grunnlagt på et multikulturelt samfunn med forventninger om at nyere innvandringsgrupper tilpasser seg samfunnsnormen, fremhever status som nasjonal minoritet at man er noe annet. Krav om autentisitet, ekthet og homogenitet i kulturen blir gjort til et møtepunkt mellom majoritetsbefolkningen og minoritetsgruppene. Særrettigheter knyttet til språk og kultur bidrar til en essensialisering fra myndighetenes side og en selvessensialisering fra minoritetene i den forstand at særrettighetene, dog utilsiktet, begrenser handlingsrommet for mangfold knyttet til både den individuelle identiteten og gruppeidentiteten.

    Videre lesning

    Engebrigtsen, Ada (1992). Om stigma og sigøynere i Norge. I: Woon, Long Litt (red.), Fellesskap til besvær? Om nyere innvandring til Norge. Oslo: Universitetsforlaget

    Midtbøen, Arnfinn H og Lidén, Hilde (2015). Diskriminering av samer, nasjonale minoriteter og innvandrere i Norge. En kunnskapsgjennomgang. Oslo: Institutt for samfunnsforskning

    NOU 2015: 7 Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Oslo

  • Rettslige rammer

    Hurtigmeny

    Hva legger føringer for nasjonale minoriteters rettigheter?

    Opplæringsloven og læreplaner gir rammer og retningslinjer for undervisning både om og for nasjonale minoriteter. De gir grunnlag for klargjøring av noen prinsipper for undervisning både om og for nasjonale minoriteter. Menneskerettighetene er en del av Grunnloven og annen norsk lov, og legger også noen føringer (Grunnloven, menneskerettighetsloven, Barnekonvensjonen og Rammekonvensjonen).

    Nasjonale minoriteters rettigheter er særskilt understreket i menneskerettighetsavtaler som Norge har forpliktet seg på. Og undervisning om nasjonale minoriteter er nevnt som eget kunnskapsmål i læreplaner for både grunnskole og videregående skole. De rettslige rammene vi skal se på her, gjelder likevel i hovedsak alle elever og er relevante for all skolens undervisning. Språkrettigheter omtales nærmere i delen om pedagogiske utfordringer.

    Diskrimineringsvernet

    Menneskerettighetsavtaler Norge har forpliktet seg på gjennom FN og Europarådet, gir et vern mot diskriminering på grunnlag av blant annet etnisitet og religion. Også andre deler av norsk lov gir et vern mot diskriminering. Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter («Rammekonvensjonen») understreker diskrimineringsvernet for mennesker som identifiserer seg med disse gruppene, og statens plikt til å forebygge mot stigmatisering og fordommer. Staten har dermed en plikt til å sikre at undervisningen om denne delen av norsk historie og samfunnsliv ikke skal gi grunnlag for stigmatisering eller diskriminering av mennesker som i dag identifiserer seg som nasjonal minoritet.

    Selvdefinering og rett til privatliv

    Rammekonvensjonen understreker at det er opp til den enkelte selv å definere seg som tilhørende en nasjonal minoritet. Retten til selvdefinering er fastslått i politiske dokumenter i Norge (St. meld nr. 15 (2000-2001)). Det er viktig at både lærere og elever er klar over at den enkelte selv definerer sin identitet, også om han eller hun opplever seg som del av en nasjonal minoritet. Videre er dette en del av ens identitet som en selv kan velge å fortelle andre om, men som en også har rett til å holde privat, for seg selv. Dette er en del av retten til privatliv som er understreket både i FNs og Europarådets menneskerettighetskonvensjoner, som Norge har sluttet seg til. Også norsk lov understreker alles rett til ikke å oppgi sin etniske eller religiøse identitet.

    Rett til egen kultur og rett til utdanning

    Tilhørighet til grupper er viktig for manges etniske, religiøse og kulturelle identitet, også i forbindelse med praktisering av språk. Siden et lands lover og tradisjoner gjerne er preget av majoriteten, understreker menneskerettighetene at det er særlig viktig å ta hensyn til minoriteters mulighet til å ivareta egen identitet. På grunn av den undertrykkelsen og assimileringen mange nasjonale minoriteter har vært utsatt for i Europa, understreker Rammekonvensjonen at stater har et spesielt ansvar for å sikre at mennesker med tilknytning til disse får en reell mulighet til å videreføre sin identitet og egenart sammen med andre i gruppen. Menneskerettighetene og andre deler av norsk lov understreker at det skal tas hensyn til barns og foreldres egen kulturelle identitet i undervisningen (St. meld nr.15 (2000-2001)).

    Videre lesning

    NOU 2015: 7 Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Oslo

    Kommunal- og moderniseringsdepartementet (udatert) Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter (norsk oversettelse). Oslo: Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/tema/urfolk-og-minoriteter/nasjonale-minoriteter/midtspalte/europaradets-rammekonvensjon/europaradets-rammekonvensjon/id2362518/ [Sist oppdatert 21.01.2015]

  • Pedagogiske utfordringer

    Hurtigmeny

    Å ha nasjonale minoriteter i klasserommet

    Alle som tilhører en av Norges fem nasjonale minoriteter, er norske statsborgere, og de nasjonale minoritetene har en over 100 år gammel tilknytning til landet.

    Mangfoldige identiteter

    Minoritetsidentitet kan være en av flere sider ved en person

    Det er ingen motsetning mellom det å være norsk og det å tilhøre en nasjonal minoritet. Å jobbe med identitet som tema i skolen kan øve elever til å se identitet som noe sammensatt, komplekst og mangfoldig, og dermed at minoritetsidentitet kan være en av flere sider ved en person.

    Elever fra nasjonale minoriteter definerer selv sin identitet, også om han eller hun opplever seg som del av en nasjonal minoritet. Videre er dette noe eleven kan velge å fortelle andre om, men som han eller hun kan ønske å holde privat. Det er dermed ikke gitt at elever med minoritetsbakgrunn ønsker å representere et miljø eller en gruppe eller fortelle om denne delen av sitt liv.

    Dersom en elev selv tar initiativ til å fortelle om sin eller familiens identitet som nasjonal minoritet, er dette et bidrag på linje med andre identitetsfortellinger elever kan ønske å dele. For mange kan en minoritetsidentitet være forbundet med stolthet, men den kan også være forbundet med frykt for negative holdninger og fordommer.

    Reising i skoleåret

    Innenfor enkelte av gruppene (særlig personer fra rom og enkelte innen romanifolket/taterne) kan spørsmål om reiseperioder komme opp. Både opplæringsloven og Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter legger noen føringer her. På den ene siden skal skolene ta hensyn til særtrekk og tradisjoner som for flere av barna er en del av deres identitet som nasjonal minoritet. Prinsippet om individuell tilpasning ut fra barnets behov og forutsetninger er relevant i denne sammenheng. På den andre siden skal skolen sikre barns likeverdige rett og plikt til opplæring.

    Det er viktig med en god dialog med foreldre og elever om spørsmål knyttet til reiser, for å finne gode løsninger som i praksis ivaretar barnets rettigheter til både allmenn utdanning og egen kultur

    Tolkningen og den praktiske håndteringen av dette kan likevel variere fra skole til skole. Oslo kommune innledet i 2012 prosjektet «Romloser», med mål om styrket samarbeid mellom og veiledning av skoler og romfamilier. For skoleledere og lærere som har spørsmål knyttet til rom, kan det være aktuelt å ta kontakt med Romtiltaket, som driver romlostjenesten. Uansett er det viktig med en god dialog med foreldre og elever om spørsmål knyttet til reiser, for å finne gode løsninger som i praksis ivaretar barnets rettigheter til både allmenn utdanning og egen kultur.

    Nasjonale minoritetsspråk

    Kvensk, romanes og romani har status som nasjonale minoritetsspråk i Norge. Det er ulike syn mellom og innad i gruppene på hvordan språket skal møtes av skolen. De fleste romelever har romanes som morsmål og norsk som andrespråk. Slik skiller de seg fra de andre nasjonale minoritetene, som gjerne har norsk som morsmål. En del romelever kan ha svake ferdigheter i norsk, og spørsmål om forsterket norskopplæring er derfor en aktuell problemstilling for denne elevgruppen.

    Kvensk, romanes og romani har status som nasjonale minoritetsspråk i Norge

    Blant romanifolket/taterne er det delte meninger når det gjelder språket. Mange ønsker ikke at språket skal formidles med myndighetenes støtte gjennom skolen til den enkelte elev av romanislekt. De vil at romani bare skal brukes og formidles av romanifolket/taterne selv (Assimilering og motstand, NOU: 7 2015). Det er ikke noen mål eller planer for undervisning om romani til elever i denne gruppen i norsk skole.

    Det kvenske språket har gjennomgått en revitaliseringsprosess de siste 10–15 årene. Antall språkbrukere som nå tar språket tilbake, er økende (Schall 2017). Samtidig er det færre elever i skolen som begynner med kvensk eller finsk, og et relativt stort antall faller fra underveis i skoleløpet (Norges syvende rapport angående oppfølgingen av Den europeiske pakten om regions- og minoritetsspråk, 2017). I 1997 ble skolefaget finsk som andrespråk innført. Ifølge opplæringsloven § 2-7 har elever med kvensk-finsk bakgrunn ved skoler i Troms og Finnmark rett til opplæring i finsk når minst tre elever krever det. Med innføring av Kunnskapsløftet i 2006 ble finsk og kvensk likestilt som opplæringsspråk. Elevene kan velge finsk eller kvensk (Nygaard og Bro 2015). Det foreligger begrenset undervisningsmateriell for undervisning i kvensk, men dette er under utvikling.

    Skjellsord og trakassering

    På skolen kan det oppstå situasjoner der elever kan bli utsatt for hets, trakassering og at navnet til minoriteten blir brukt som skjellsord. For eksempel har det de siste årene blitt rapportert om bruk av «jøde» som skjellsord og trakassering av jødiske skoleelever. Noen ganger kan man løse dette ved å ta tak i de enkelte situasjonene der og da, men ofte kan ordbruken være symptomer på negative holdninger og manglende kunnskap. Skolen kan da jobbe mer langsiktig og systematisk. Les mer om hvordan man kan jobbe med skjellsord og språkbruk, under Identitet og tilhørighet.

    Å undervise om nasjonale minoriteter

    Våre fem nasjonale minoriteters historie og politikken overfor disse gruppene er en viktig del av norsk historie. I tillegg utgjør nasjonale minoriteter en sentral del av dagens mangfold blant norske statsborgere. Undervisning om nasjonale minoriteter og deres historie kan dermed inngå naturlig blant annet i historie og samfunnsfag. Det er i disse to fagene satt opp spesifikke mål for undervisningen på dette området (samfunnsfag etter 7. trinn og i historie i videregående skole). I tillegg er det aktuelt med undervisning om temaer knyttet til nasjonale minoriteter i norskfaget og KRLE. En oversikt over relevante kompetansemål er utviklet av Utdanningsdirektoratet.

    Å sette undervisning om de nasjonale minoritetene inn i en større sammenheng, kan bidra til en bedre forståelse av Norge som et etnisk mangfoldig samfunn på grunn av deres langvarige historie i landet

    Mange lærere opplever det som viktig at undervisningen skal være aktuell, og at nyere innvandringsgrupper er mer relevante å undervise om, ofte fordi disse gruppene er mer synlige i elevenes hverdag, og rettes oppmerksomhet mot i nyhets- og mediebildet (Midtbøen mfl. 2014b). Å sette undervisning om de nasjonale minoritetene inn i en større sammenheng, kan bidra til en bedre forståelse av Norge som et etnisk mangfoldig samfunn på grunn av deres langvarige historie i landet. Videre vil kunnskap om situasjonen for nasjonale minoriteter i dagens samfunn fange opp viktige problemstillinger i vår samtid, for eksempel utbredelsen av rasistiske holdninger, ideer om hva ”norskhet” innebærer, og innsikt i forskjeller og likheter mellom ulike minoritetsgrupper når det gjelder deres rettigheter og utfordringer. Undervisning om nasjonale minoriteter er med andre ord viktig, ikke bare for å forstå historien, men også vår egen samtid (Midtbøen mfl. 2014b).

    Det vil derfor være behov for å gå til andre ressurser enn lærebøkene for å finne materiale om enkelte nasjonale minoritetsgrupper

    Det er forskjeller når det gjelder hvor mye de ulike minoritetsgruppene vektlegges i læremateriell. En kartlegging av norske læremidler (Midtbøen mfl. 2014a) fant at jøder (særlig i forbindelse med jødedommen) og rom er de to gruppene som nevnes oftest i læremidlene. Om de andre gruppene romanifolket/taterne, kvener og skogfinner står det vesentlig mindre. Det vil derfor være behov for å gå til andre ressurser enn lærebøkene for å finne materiale om enkelte nasjonale minoritetsgrupper.

    Undervisning om nasjonale minoriteters historie og politikken overfor disse gruppene skal ikke gi grunnlag for stigmatisering eller diskriminering av mennesker som i dag identifiserer seg som nasjonal minoritet. Menneskerettighetene og andre deler av norsk lov gir et vern mot dette. Mange lærere oppfatter at undervisningen om nasjonale minoriteter er et følsomt tema, som krever bevissthet og nyanseringer (Midtbøen mfl. 2014b). Mangfoldet innad blant de enkelte nasjonale minoritetene må understrekes, både i fremstilling av historien og av dagens mangfold. Her kan du lese noen tips til tanker som kan ligge til grunn for undervisningen om nasjonale minoriteter.

    Videre lesning

    Midtbøen, Arnfinn, Orupabo, Julia & Røthing, Åse (2014). Etniske og religiøse minoriteter i læremidler. Lærer- og elevperspektiver. Rapport (2014:011) Oslo: Institutt for samfunnsforskning

    Schall, Verena (utgis 2017). Språk, identitet og minoritetspolitikk. I: Brandal, Nik, Døving, Cora Alexa og Thorson Plesner, Ingvill (red). Nasjonale minoriteter og urfolk i Norge. Politikken og dens virkninger. Oslo: Cappelen Damm AS. 219-235

    NOU 2015: 7 Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Oslo

    Norges syvende rapport angående oppfølgingen av Den europeiske pakten om regions- og minoritetsspråk, utgis 2017

  • Litteratur

    Brandal, Nik, Døving, Cora Alexa og Thorson Plesner, Ingvill (red). (utgis 2017). Nasjonale minoriteter og urfolk i Norge. Politikken og dens virkninger. Oslo: Cappelen Damm AS

    Bruland, Bjarte (2008). Det norske Holocaust. Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene, HL-senterets temahefte nr. 7. Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter

    Døving, Cora Alexa & Moe, Vibeke (2014). «Det som er jødisk». – Identiteter, historiebevissthet og erfaringer med antisemittisme. Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter

    Engebrigtsen, Ada (1992). Om stigma og sigøynere i Norge. I: Woon, Long Litt (red.), Fellesskap til besvær? Om nyere innvandring til Norge. Oslo: Universitetsforlaget

    Groth, Bente (2015). Jødedom. Store Norske Leksikon. https://snl.no/j%C3%B8dedom

    Harket, Håkon. (2014). Paragrafen: Eidsvoll 1814. Oslo: Dreyer forlag

    Johansen, Per Ole (2005). ”Minst 20 år for en jøde”, i Materialisten, nr. 4

    Kohn, Ervin (6.3.2016). Hvor mange identiteter kan man ha? Oslo: Verdens gang. http://www.vg.no/nyheter/meninger/religion/hvor-mange-identiteter-kan-man-ha/a/23606554/

    Lien, Lars (2016). «… Pressen kan kun skrive ondt om jøderne». Jøden som kulturell konstruksjon i norsk dags- og vittighetspresse 1905-1925, Avhandling for ph.d-graden i historie, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Det humanistiske fakultet. Oslo: Universitetet i Oslo

    Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.) (2010). Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Trondheim: Tapir Akademisk forlag

    Midtbøen, Arnfinn & Lidén, Hilde (2015). Diskriminering av samer, nasjonale minoriteter og innvandrere i Norge. En kunnskapsgjennomgang. Rapport 2015:001. Oslo: Institutt for samfunnsforskning. http://www.samfunnsforskning.no/Publikasjoner/Rapporter/2015/2015-001

    Midtbøen, Arnfinn, Orupabo, Julia & Røthing, Åse (2014). Etniske og religiøse minoriteter i læremidler. Lærer- og elevperspektiver. Rapport (2014:011) Oslo: Institutt for samfunnsforskning

    Nygaard, Vigdis & Bro, Jørgen (2015). Rapport 14/2015. Kartlegging av årsaker til frafall fra finsk som andrespråk. Tromsø: NORUT Northern Research Institute. http://norut.no/sites/norut.no/files/norut_rapport_14-2015.pdf

    Rosvoll, Maria & Bielenberg, Natasha (2012). Antisiganisme, stereotypier og diskriminering av rom, HL-senterets temahefte nr. 14. Oslo:Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter

    Rosvoll, Maria, Lien, Lars & Brustad, Jan Alexander (2015). «Å bli dem kvit». Utviklingen av en «sigøynerpolitikk» og utryddelsen av norske rom. Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter

    Snildal, Andreas (2014). An Anti-Semitic Slaughter Law? The Origins of the Norwegian Prohibition of Jewish Religious Slaughter c. 1890-1930, Dissertation for the Degree of Philosophiae Doctor. Faculty of Humanities. Oslo: Universitetet i Oslo

    Kommunal- og moderniseringsdepartementet (udatert) Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter (norsk oversettelse). Oslo: Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/tema/urfolk-og-minoriteter/nasjonale-minoriteter/midtspalte/europaradets-rammekonvensjon/europaradets-rammekonvensjon/id2362518/ [Sist oppdatert 21.01.2015]

    Norges syvende rapport angående oppfølgingen av Den europeiske pakten om regions- og minoritetsspråk, utgis 2017

  • Andre pedagogiske ressurser

     Udir.no

    Utdanningsdirektoratets ressurser om nasjonale minoriteter. Materiellet gir en kortfattet innføring i historie, språk og levesett for jøder, kvener/norskfinner, skogfinner, rom og romanifolket/tatere.

    Regjeringen.no

    Norge har ratifisert Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter og Minoritetsspråkpakten. Målsettingen i disse konvensjonene gir rammene for Norges arbeid med nasjonale minoriteter. Her finner du norske versjoner av konvensjonene, innblikk i regjeringens politikk overfor nasjonale minoriteter og aktuelle saker.

    NAFO

    Her finner du Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring sine læringsressurser om nasjonale minoriteter. På dette nettstedet finner du ressurser og oppgaver om nasjonale minoriteter for ungdomstrinn og videregående trinn. HL-senteret har bidratt i arbeidet med denne siden.

    Minstemme.no

    Denne siden er også laget av NAFO. Her vil du finne opplegg om nasjonale minoriteter som kan benyttes i barnehagen og på skolen.

Undervisningsopplegg

  • «Stolt jøde, men forsiktig»

    Oppgaver og dokumentar om unge jøder i Norge

    TID: 60-90 min - kortversjon 45 min FOR: U-skole , VGS Les mer
  • Begrepsoppgave: nasjonale minoriteter

    Oppgaven trener språkforståelse og bevisstgjør ulike perspektiver på innholdet i et begrep

    TID: 60-90 min FOR: U-skole , VGS Les mer
  • Nasjonale minoriteter i lærebøkene

    Analyse av lærebok med blikk på hvordan nasjonale minoriteter fremstilles

    TID: 60-90 min FOR: U-skole , VGS Les mer
  • Nasjonale minoriteter i norgeshistorien

    Oppgaven drøfter betydningen av nyansert historiefremstilling med fokus på minoritetshistorie

    TID: 60-90 min FOR: U-skole , VGS Les mer