Radikalisering og voldelig ekstremisme

Terror og voldelig ekstremisme oppleves som en skremmende trussel mot samfunnet vårt i dag ‒ fra terroren 22. juli 2011, til aksjonene i Nice og Berlin i 2016 og de stadige beretningene om terror i Istanbul, Beirut, Kabul og andre byer. Skolen kan ikke bekjempe terror. Men kanskje kan den bidra til at færre blir tiltrukket av ekstremistiske organisasjoner og deres budskap.

Her kan du lese mer om hva radikalisering og voldelig ekstremisme er. Denne kunnskapen er på den annen side ikke det viktigste verktøyet for lærere i arbeidet mot radikalisering. Det viktigste verktøyet ligger allerede i kjernen av lærernes profesjonskompetanse: evnen til å se og møte eleven og ta elevens perspektiv.

Radikalisering og voldelig ekstremisme

  • Radikalisering, ekstremisme og vold

    Hurtigmeny

    Ordet radikalisering brukes i dag først og fremst for å forklare noe av det som skjer «før bomben sprenger», prosessene som leder fram til at enkeltpersoner og grupper utfører terror. Det er stor enighet om at radikalisering skal forebygges og bekjempes. Men det er langt fra enighet om nøyaktig hva radikalisering er, og hvilken rolle radikalisering har som årsak til terror. Det viktigste skillet går mellom dem som knytter radikalisering til viljen til å bruke vold, og dem som forstår begrepet mer generelt som en bevegelse mot mer ekstreme bevegelser og ideologier.

    Ekstremisme, radikalisering og deltakelse

    Det er ingen enkel sammenheng mellom ekstreme syn på verden rundt oss ‒ virkeligheten på den ene siden og viljen og evnen til å utføre vold på den andre. Organisasjoner som benytter terror som virkemiddel, legitimerer som regel dette ideologisk. Likevel tyr organisasjoner ofte til voldelige handlinger etter en prosess der de ikke har fått gehør for sine synspunkter gjennom andre kanaler.

    Noen terrorister er ikke ideologisk radikalisert. Noen ideologisk radikaliserte personer lever sine liv i harmoni med det demokratiske samfunnet.

    Det er også mange eksempler på at personer som begår terror, ikke har gjennomgått en ideologisk radikalisering. Tilsvarende er det mange som selv har ytterliggående eller ekstreme holdninger, som ikke utfører vold, men tvert imot lever sine liv i harmoni med det demokratiske samfunnet.

    Derfor er det nyttig å skille mellom radikalisering på den ene siden og deltakelse på den andre siden. Radikalisering er prosessen som fører til at individer gradvis endrer sin holdning til og sitt syn på det samfunnet de lever i, og søker ekstreme tanker, ideer og meninger. Prosessen kan føre til at det støtter, rettferdiggjør eller legitimerer andres bruk av vold – ikke-voldelig ekstremisme, eller at det selv deltar og er villig til å bruke vold selv for å få til endring i et samfunn – voldelig ekstremisme.

    Radikalisering er prosessen som fører til at individet gradvis endrer syn og holdning til det samfunnet det lever i, og søker ekstreme tanker, ideer og meninger.

    Det ekstreme, både ikke-voldelig og voldelig ekstremisme, kan defineres som ytterliggående tanker, meninger, ideer og handlinger som ofte er knyttet til totalitære ideologier. Ordene radikal og ekstrem brukes ofte om hverandre. En forskjell er at begrepet radikal også kan ha en positiv og hederlig betydning. For store deler av den politiske venstresiden har ordet positiv klang, som referanse til en politikk som virkelig tar på alvor behovet for endring i maktforholdene i samfunnet. I religiøs sammenheng viser ordet for mange til et positivt ønske om å gå tilbake til budskapet som man finner i religionens opprinnelse.

    Ordet radikal

    Ordet radikal har hatt ulike betydninger opp gjennom historien, fra å betegne roten (det naturlige, fundamentale) i noe til å bli en referanse for det som skiller seg fra det som er akseptert som normalt (standarden, det vanlige, det tradisjonelle, normen i et samfunn) (Mandel 2009).

    Radikal stammer fra det latinske ordet radix, som betyr rot.

    Radikal stammer fra det latinske ordet radix, som betyr rot. I sin språklige betydning peker altså ordet til noe grunnleggende eller fundamentet ved noe. Denne betydningen finner vi blant annet i Oxford Advanced Learner’s Dictionary, der ordet radikal er beskrevet som det som er «relatert til de mest grunnleggende og viktige delene av noe».

    På 1800-tallet ble forståelsen av begrepet utvidet til å inkludere det som kunne føre til endring i roten av noe (Mandel 2009: 104). Definisjonen av begrepet ble videre utvidet på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, da radikal ble brukt som referanse for en fullstendig og stor politisk endring ‒ en reform som går til roten.

    Radikal ble samtidig en referanse for dem som representerer eller støtter den ekstreme delen av et politisk parti. Ekstrem(e)/ ekstremisme kommer fra det latinske ordet extremus, og blir oversatt som «det ytterste», «det fjerneste» og/eller «det verste» (Gule 2012: 15).

    I ekstremsport kan radikal være uttrykk for noe positivt, om enn også risikabelt eller på kanten.

    I slangspråk på 60- og 70-tallet oppsto det en bruk av ordet radikal om det som er «fantastisk, enestående, langt ut» (Mandel 2009: 105). Betydningen stammer fra surfemiljøet og er utbredt også i dag knyttet til ulike former for ekstremsport. Radikal er her uttrykk for noe positivt, om enn også risikabelt eller på kanten.

    De ulike definisjonene av begrepet kan også være med på å gi de radikale en positiv og hederlig forståelse av begrepet og dermed deres egne tanker og handlinger. For eksempel kan kristen ungdom forstå det å bli referert til som radikal som noe positivt, da det kan forstås som å gå tilbake til den «naturlige» eller «fundamentale» forståelsen av religionen sin.

    Radikal som noe relativt

    Forståelsen av hva radikalisering og det ekstreme er, vil være avhengig av oppfatningen av hva som er det normale, av hva som er moderat eller i midten. Det vil si at forståelsen av disse fenomenene til en viss grad alltid vil være subjektiv, relativ og kontekstavhengig (Coolsaet 2016; Mandel 2009).

    Forståelsen av hva det ekstreme er, er avhengig av oppfatningen av hva som er det normale. For eksempel kan det å nekte kvinner retten til å stemme eller å ta abort bli sett på som ekstremt i Norge i dag, mens på 1800-tallet ville en aksept av disse handlingene bli oppfattet som ekstremt. Ytringsfrihet er et annet eksempel. Det er forstått som viktig i det demokratiske Norge, men i land som Saudi-Arabia og Nord-Korea, kan bruken av ytringsfrihet oppfattes som ekstremt. Peter Neumann peker på dette ved å parafrasere et kjent uttrykk: «en manns radikaler (eller terrorist) er en annen manns frihetsforkjemper» (2013: 878).

    Det er viktig å forstå at det å være radikal i seg selv ikke er farlig. Særlig gjelder dette i møte med ungdommer, som ofte er i en fase med utforskning der de også gjerne uttrykker synspunkter i ytterkantene.

    Det er viktig å forstå at det å være radikal i seg selv ikke er farlig.

    Hvor går så grensen mellom positive og mer negative former for radikalisering? Den negative formen innebærer ofte man aksepterer tar til seg totalitære ideologier, som kan være destruktivt og farlig for samfunnet. Den positive formen kan forstås som en viktig kamp mot urettferdige normer eller standarder, for eksempel kampen for likestilling.

    Faren for feilkategorisering

    Det er også viktig at lærere er klar over de store konsekvensene en selektiv og relativ forståelse av begrepet kan ha for uskyldige mennesker som blir feilkategorisert som radikaliserte. Unyansert mistenkeliggjøring på grunnlag av religion og etnisitet kan føre til mer radikalisering (Veldhuis og Staun 2009: 19). Derfor er det viktig at vi – i den grad det er mulig – er mest mulig nyanserte når vi skal forstå og forklare fenomenet. Dette er også viktig ettersom begrepene radikalisering, ekstremisme og terrorisme ofte brukes om hverandre.

    Unyansert mistenkeliggjøring på grunnlag av religion og etnisitet kan føre til mer radikalisering.

    De eksisterende definisjonene av begrepet har vært med på å gi praktikere, media og befolkningen generelt et rammeverk som de kan forholde seg til for å forstå og forebygge radikalisering. Samtidig har noen av de eksisterende forståelsene av begrepet bidratt til å flytte fokuset vekk fra noen aktører, tanker og handlinger. Det er derfor viktig at lærere husker at radikaliserte mennesker og grupper kommer i mange ulike former. Begrepet brukes blant annet som referanse for radikaliserte muslimer, venstreradikale og mennesker som tar til seg en høyreekstremistisk ideologi. Et eksempel på det sistnevnte er Breivik, som gikk gjennom en radikaliseringsprosess der høyreekstremistisk ideologi spilte en rolle.

    Forfatter: Uzair Ahmed og Peder Nustad

    Videre lesning

    Coolsaet, Rik (2016). ‘All Radicalization is Local – The genesis and drawbacks of an elusive concept’. Egmont Papers 84: 3-48. Egmont Institute, hentet 28.12.2015. http://egmontinstitute.be/wp-content/uploads/2016/05/ep84.pdf.

    Gule, Lars (2012). Ekstremismens kjennetegn – Ansvar og motsvar. Oslo: Spartacus.

    Mandel, D. R. (2009). ‘Radicalization: What Does It Mean?’. I: Pick, T. M., Speckhard, A. and Jacuch, B., (eds). Home-Grown Terrorism. Amsterdam: IOS Press.

    Neumann, Peter R. (2013). The trouble with radicalization. I: International Affairs, 89 (4): 873-893.

    Veldhuis, Tinka, Staun, Jørgen (2009). Islamist Radicalisation: A Root Cause Model. Danish Centre for International Studies and Human Rights, hentet 14.02.2017. https://www.diis.dk/files/media/publications/import/islamist_radicalisation.veldhuis_and_staun.pdf.

  • Drivkrefter for radikalisering

    Hurtigmeny

    Radikalisering skjer på ulike måter, årsakene til radikalisering er sammensatte og forløpet kan variere. Det er altså ikke en lineær prosess som følger et fastlagt skjema fra ett nivå til det neste.

    Drivkreftene for å slutte seg til ekstremistiske bevegelser varierer fra person til person. Ofte er det snakk om sosiale og emosjonelle prosesser. Årsaken til ideologisk radikalisering kan like gjerne være en konsekvens av at man tar del i ekstreme miljøer.

    Radikalisering skjer på ulike måter, årsakene til radikalisering er sammensatte og forløpet kan variere.

    Både enkeltpersoner og grupper radikaliseres gjennom prosesser som er mulig å få øye på. Men årsaker som kan være avgjørende for en bestemt person, trenger ikke å ha like stor betydning for en annen.

    Radikalisering er ikke en sykdom

    Det kan være fristende å tenke at det er syke folk som begår terror; personer med en eller annen slags sinnslidelse eller andre patologiske personlighetstrekk. Slik er det ikke. De fleste terrorister er friske og like alminnelige og fornuftige som mennesker flest.

    De fleste terrorister er friske og like alminnelige og fornuftige som mennesker flest.

    I noen tilfeller handler radikalisering om unge mennesker som er på leting etter forklaringer på selvopplevde kriser (Wiktorowicz 2005; s.a.). Andre kan være på søken etter å forstå urettferdigheten i verden (Sageman 2004; 2008). Hvorfor er verden slik den er? Hvorfor oppstår det krig? Her kan det også ligge til grunn et genuint ønske om å finne løsninger på store politiske konflikter. Et fellestrekk er at radikalisering skjer i samspill med andre, i fellesskap med venner eller andre man har et tillitsforhold til.

    Radikalisering skjer gjennom vennskap og sosiale bånd

    – Interaksjon med radikale mennesker er med på å skape og utvikle motivasjonen for radikale tanker og handlinger (Nesser 2011: 39).

    Seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) Petter Nesser sier følgende om interaksjon med radikale individer: «Får man de rette kontaktene, kan hvem som helst bli radikalisert, selv om noen er mer utsatte enn andre» (Johansen og Matre 2015).

    Radikaliserte personer er ofte nære venner med andre radikale som de har sterke følelser for.

    Radikaliserte personer er ofte nære venner med andre radikale som de har sterke følelser for. Deres bånd til hverandre og deres felles identitet er svært viktig for dem (Sageman 2004). Flere forskere mener derfor at sosial interaksjon med radikale individer og grupper er helt sentrale årsaker til radikalisering.

    Likevel er det ikke slik at sosialisering med radikale individer personer er bestemmende for hvem som blir radikalisert – mange mennesker som har sosiale relasjoner til radikale personer, blir ikke selv radikale (Ahmed 2015).

    Hvilken rolle spiller bakgrunn?

    Det er ikke mulig å forutse hvem som vil radikaliseres ut fra opplysninger om bakgrunn. Radikaliserte personer har sjelden fellestrekk med alle i en gruppe. Ulike grupper kan ha ulike fellestrekk. Fellestrekkene mellom radikaliserte deles dessuten av svært mange personer som ikke er radikalisert. Derfor er det viktig å være varsom med å tolke tegn på radikaliserte personer.

    Fellestrekkene mellom radikaliserte deles av svært mange personer som ikke er radikalisert.

    For eksempel viste en kartlegging fra 2007 av radikale muslimer i Danmark, Nederland og Storbritannia at de radikaliserte oftest var menn under 35 år og hovedsakelig etterkommere av innvandrere som var oppvokst i forstedene til storbyene (Precht 2007). Likevel er det bare et svært lite mindretall som blir radikalisert av alle unge muslimer under 35 år som vokser opp i forsteder. Denne konklusjonen samsvarer med en studie fra 2015 som ble utført blant 40 muslimske menn i Norge (Ahmed 2015).

    Radikaliserte personer kommer fra ulike sosiale lag av befolkningen, og det er ingen ting som tyder på at fattigdom i seg selv er en drivkraft bak radikalisering (Schmidt 2013). Flere studier peker likevel på at de har en løs tilknytning til storsamfunnet, de føler seg marginalisert og at de har dårlige framtidsutsikter. Dette gjelder for en stor andel av dem som er radikalisert.

    PST har kartlagt bakgrunnen til personer som frekventerer ekstreme islamistiske miljøer i Norge. De finner overvekt av unge menn med lav utdannelse, kriminell løpebane og løs tilknytning til arbeidslivet, altså elementer av marginalisering. Konvertitter og personer som har innvandret til Norge som barn eller ungdom, er overrepresentert. Snittalderen er 27,5 år – de fleste er altså godt over skolealder (PST 2016).

    Unyansert vektlegging av religion og etnisitet kan føre til diskriminering og forsterke en følelse av utenforskap eller fremmedgjøring.

    Mange av dem som deltok i høyreekstreme og rasistiske miljøer i Norge på 1980- og 90-tallet, var marginalisert ungdom, særlig gutter og menn (Bjørgo & Gjelsvik 2015). Det finnes for få studier av slike miljøer til å kunne generalisere, men også fra Tyskland finnes det undersøkelser som peker på løs tilknytning til arbeidslivet og kriminalitet som trekk ved mange av dem som deltar i høyreekstreme miljøer (Goodwin et al. 2012).

    Et sterkt fokus på bakgrunnsfaktorer kan virke mot sin hensikt. Unyansert vektlegging av religion og etnisitet kan føre til diskriminering og forsterke en følelse av utenforskap eller fremmedgjøring. Stikk i strid med intensjonen kan dette føre til at radikalisering blir en selvoppfyllende profeti.

    Livskriser som kognitive åpninger

    De fleste mennesker opplever ulike former for kriser gjennom livet, det være seg dødsfall i familien, alvorlig sykdom, tap av arbeid eller annet. Slike livskriser kan føre til sårbarhet og bidra til å svekke allmenngyldige og generelt aksepterte oppfatninger. Det kan gjøre at en blir mer mottakelige for nye ideer og meninger og et nytt verdenssyn som gir svar og løsninger på krisen (Wiktorowicz 2005). En krise kan dermed også være en åpning for radikalisering.

    Livskriser kan føre til sårbarhet og bidra til å svekke allmenngyldige og generelt aksepterte oppfatninger.

    Også politiske kriser eller alvorlige hendelser i verden kan oppleves som en slags krise som kan føre til moralsk utbrudd. For eksempel kan politiske kriser som invasjonen av Irak, føre til moralsk utbrudd blant unge muslimer i Europa (Sageman 2004: 2008).

    Likevel: mens livskriser er noe de fleste opplever, er det bare for noen svært få at krisene følges av radikalisering. De fleste av oss vil lære å leve med et tap eller en skade, eventuelt slå oss til ro med en forklaring. Oftest leter man etter løsninger på opplevde kriser ut fra hvordan man opplever verden og ved forståelse av tilværelsen. Det vil si at kriser ikke nødvendigvis fører til en endring (Wiktorowicz 2005; 20).

    For noen vil en krise føre til at de tilegner seg en ny livsstil, ny ideologi og et nytt tankesett.

    For noen vil en krise føre til at de tilegner seg en ny livsstil, ny ideologi og et nytt tankesett. Noen kan prøve ut flere ideologier og tankesett før de vender tilbake til sitt gamle jeg. For andre vil endringen som følge av krisen være varig. Radikalisering er i begge tilfeller bare én av en rekke mulige veier. For eksempel er det kjent at mange minoritetsungdommer opplever diskriminering, men kun en liten gruppe av dem tiltrekkes av radikale tanker og ideer.

    I psykologien brukes ordet resiliens for å beskrive evnen til å takle kriser, til å kunne hente seg inn igjen ‒ en robusthet og utholdenhet. Det kan også oversettes med motstandsdyktighet, individets evne til å gjenvinne balansen etter å ha vært rokket på. For å redusere negative utfall av kriser, som radikalisering eller annet, er det viktig å styrke individenes resiliens, deres motstandsdyktighet. Motstandsdyktighet kan styrkes gjennom inkludering i trygge fellesskap og øvelse i refleksjon og kritisk tenkning. I kapitlet om forebygging i skolen kan du lese om hvordan dette kan gjøres i praksis.

    Radikalisering med og uten ideologi

    Organisasjoner og grupper som bruker terror som virkemiddel, begrunner det gjerne ideologisk. Samtidig er ideologi bare viktig for noen: entreprenørene og de ideologiske lederne i gruppen. Andre medlemmer kan ha liten eller ingen interesse og kunnskap om gruppens verdenssyn (Schmid 2013).

    Ideologi er viktig bare for noen: entreprenørene og de ideologiske lederne i gruppen.

    Den ideologiske radikaliseringen ‒ aksepten av radikale politiske og religiøse ideologier ‒ kan oppstå som et resultat av at man deltar i ekstreme miljøer, heller enn at man søker til radikale grupperinger av overbevisning.

    Dette kommer fram i Tore Bjørgos studier av ulike høyreekstreme og rasistiske miljøer i Norge. Han fant at den ideologiske radikaliseringen hos mange skjedde etter at de hadde utført fremmedfiendtlig vold (Bjørgo & Gjelsvik 2015).

    Peter Nesser har kartlagt radikalisering blant muslimer i Europa (Nesser 2015). Han viser at ikke alle radikale er ideologisk motiverte. Terrorforskeren Marc Sageman (2004; 2008) peker på at radikalisering ofte ikke handler om ideologi, men om gruppetilhørighet og sosiale bånd.

    Ideologi kan være viktig for å legitimere og rettferdiggjøre synspunkter og handlinger.

    Ideologi kan likevel være viktig for å legitimere og rettferdiggjøre synspunkter og handlinger. Gartenstein-Ross og Grossman gjorde en studie av 117 radikaliserte personer fra Storbritannia og USA i 2009. 40 % av dem mente at religion var den motiverende faktoren for deres ulovlige handlinger. Dette samsvarer med en studie utført blant 40 norskmuslimske menn i 2015, som viser at ideologi kan være et middel for rettferdiggjøring av fiendtlige tanker og handlinger (Ahmed 2015: 84-87).

    Internett

    Internett med en global rekkevidde gir utallige muligheter for spredning av radikale tanker og ideer. Det kan bidra til mobilisering av nettverk, da mye frustrasjon ofte blir tatt ut i ulike internett-fora (Sageman 2007).

    Internett kan være en arena der kontakter etableres og opprettholdes.

    Internett er billig, anonymt og fungerer som en plattform der både menn og kvinner kan kommunisere og dele informasjon (Precht 2007: 57). Dermed kan det være en arena der kontakter etableres og opprettholdes, samt at en etablert radikal identitet kan bli forsterket gjennom internett (Christmann 2012: 30).

    Likevel er det få studier som vektlegger internett som viktig for radikalisering (Christmann 2012: 30). Til tross for at internett tilbyr muligheter som kan bidra til radikalisering, er det lite som tyder på at internett alltid er viktig for radikalisering.

    Internett kan oppleves som den eneste troverdige kanalen der hele sannheten kommer frem.

    På grunn av endrede medievaner blant de unge og de ekstreme gruppenes propagandastrategier, kan betydningen av internett likevel ikke avskrives. En viktig grunn til det er at internett oppfattes av mange som en fri og usensurert kanal. Nettet kan ha en annerledes tiltrekning enn etablerte mediekanaler. Unge mennesker kan bli påvirket av ekstreme grupper som bevisst bruker internett i sine informasjons- og rekrutteringskampanjer. Ekstreme grupper slipper ofte ikke til i etablerte mediekanaler. Deres budskap kan derfor virke enda mer tiltrekkende og troverdig, ut fra oppfatningen om at de undertrykkes av etablerte medier. Internett kan derfor oppleves som den eneste troverdige kanalen der hele sannheten kommer frem.

    Ulike typer ekstremister

    Personer som slutter seg til ekstreme grupper, er svært forskjellige og har ulik motivasjon for handlingene sine. Det er likevel mulig å si noe om ulike hovedtyper blant deltakerne i ekstremistiske bevegelser. Peter Nesser har studert jihadistiske terrorgrupper i Europa, og peker på fire kategorier av medlemmer: entreprenørene, protesjeene, de sosialt mistilpassede og tilfeldige rekrutter (drifters) (Nesser 2011). Han peker selv på utfordringene med slike statiske kategorier, ikke minst fordi han også fant medlemmer som ikke lot seg plassere i noen av de fire kategoriene.

    Personer som slutter seg til ekstreme grupper, er svært forskjellige og har ulik motivasjon for handlingene sine.

    Tore Bjørgo (2011) har foreslått en dynamisk modell, der fire dimensjoner brukes til å karakterisere deltakere i ekstreme organisasjoner: grad av ideologisk motivasjon, leder eller følger, ressurssterk-marginalisert og grad av sensasjonssøking.

    Modellen er ikke ment som verktøy for å avsløre potensielle terrorister, til det er kategoriene for åpne. Den er heller ment å si noe om behovet for ulike strategier for avradikalisering. Når det gjelder de ideologisk motiverte, vil det være mulig å gå i dialog med dem om sakene de er opptatt av. Medløperne trenger alternative fellesskap, mens spenningssøkerne kan tilbys alternative veier til spenning. De marginaliserte trenger sosiale tiltak og bedre integrering i arbeidslivet og samfunnet for øvrig (Bjørgo & Gjelsvik 2015).

    Akkurat som det er mange veier inn i det ekstreme, vil også veier ut variere fra person til person.

    Denne gjennomgangen viser at radikalisering skjer gjennom sammensatte og komplekse prosesser. Akkurat som det er mange veier inn i det ekstreme, vil også veier ut variere fra person til person. Det er også viktig å skille mellom avradikalisering og forebygging av radikalisering. Det siste er skolens oppgave.

    Forfatter: Uzair Ahmed og Peder Nustad

    Videre lesning

    Ahmed, Uzair (2015). Sectarian Identities and Relations – A Case Study of 40 Norwegian Muslims. M.A. thesis. Aas: Norwegian University of Life and Sciences.

    Bjørgo, Tore. (2011). Dreams and disillusionment: engagement in and disengagement from militant extremist groups. I: Crime, law and social change, 55 (4): 277-285.

    Christmann, Kris (2012). Preventing Religious Radicalisation and Violent Extremism: A Systematic Review of the Research Evidence. Ministry of Justice, hentet 03.12.2015. http://bit.ly/1lzL1f1.

    Gartenstein-Ross, Daveed, Grossman, Laura (2009). Homegrown Terrorist in the U.S. and U.K.: An Empirical Examination of the Radicalization Process. Washington, D.C: FDD Press. Foundation for Defense of Democracies, hentet 04.12.2015. http://bit.ly/1Q4HGli.

    Goodwin, Matthew, Ramalingam, Vidhya, Briggs, Rachel (2012). The New Radical Right: Violent and Non-Violent Movements in Europe. Briefing paper. London: Institute for Strategic Dialogue.

    Nesser, Petter (2011). Jihad in Europe, Patterns in Islamist Terrorist Cell Formation and Behavior, 1995-2010. Dr. Philos thesis. Oslo: University of Oslo.

    Nesser, Petter (2015). Islamist Terrorism in Europe, A History. London: Hurst.

    Precht, Tomas (2007) Home grown terrorism and Islamist radicalisation in Europe: From conversation to terrorism: An assessment of the factors influencing violent Islamist extremism and suggestions for counter radicalization measures. Dansk justisdepartementets nettside, hentet 14.02.2017.

    PST (2016): Temarapport: Hvilken bakgrunn har personer som frekventerer ekstreme islamistiske miljøer i Norge før de blir radikalisert?, PST, hentet 14.02.2017. http://www.pst.no/media/82236/2016_09_08_radikaliseringsprosjektets-rapport_ugradert.pdf.

    Sageman, M. (2004). Understanding Terror Networks. Philadelphia: University of Pennsylvania Press.

    Sageman, Marc (2008). Leaderless Jihad: Terror Networks in the Twenty-First Century. Philadelphia: University of Pennsylvania Press.

  • Hvordan forebygge radikalisering i skolen?

    Hurtigmeny

    Skolens rolle er knyttet til det brede forebyggende arbeidet rettet mot alle elever. Det handler først og fremst om å skape en demokratisk kultur der alle blir trukket inn og får delta, og der det er rom for å være kritisk og engasjert uten å ty til ekskludering, hatretorikk og mistenkeliggjøring.

    Forebygging og avradikalisering

    Både radikalisering og tilslutning til ekstreme organisasjoner er sammensatte og komplekse prosesser. Avradikalisering, det vil si rehabilitering av allerede radikaliserte personer, er derfor en jobb for spesialister med kompetanse blant annet innen religion, sekterisme, politiske ideologier og identitetsforming.

    Uten et inkluderende miljø som kan fange opp og gi sårbare personer en mulighet for deltakelse, har de ikke noe sted å rehabiliteres tilbake til.

    Lærernes innsats for det generelle skolemiljøet er også vesentlig der spesialister ser behovet for mer målrettet innsats mot enkeltpersoner. Uten et inkluderende miljø som kan fange opp og gi sårbare personer en mulighet for deltakelse, har de ikke noe sted å rehabiliteres tilbake til.

    Det er flere grunner til å holde avradikalisering og forebygging fra hverandre. Den viktigste faren er stigmatisering av sårbare personer, for eksempel ved at noen blir pekt ut som ekstreme på grunn av deres etnisitet, religion eller oppførsel (Veldhuis og Staun 2009: 18). For eksempel kan en synlig og ytre identitetsendring som bruk av religiøse plagg, misforstås som tegn på radikalisering. Dette kan oppleves som en mistenkeliggjøring og bidra til ytterligere diskriminering. Slik stigmatisering kan også bidra i en radikaliseringsprosess og dermed virke forsterkende i den gale retningen.

    Identitetsforming

    Lærernes bidrag til forebygging bør gå ut på å styrke elevenes verdenssyn basert på demokratiske prinsipper. Samhandlingen i klasserommet bør derfor ha som et mål å gi elevene opplæring i demokratiske spilleregler og muligheter.

    Forskning viser at unge norskmuslimer som er godt utrustet med et tankesett som er forankret enten demokratisk eller i en tradisjonell religionsoppfattelse, har lettere for å motstå radikale tanker og ideer (Ahmed 2015). Forebygging av radikalisering i skolen bør derfor handle om å forme en felles demokratisk identitet, som også har rom for annerledeshet.

    Sosialisering

    Gjennom åpen og inkluderende kommunikasjon kan læreren skape takhøyde for å ta opp vanskelige temaer som berører religion, livssyn og politikk. Det er viktig at lærere tilrettelegger en dialog som ikke sperrer for at elevene kan uttrykke og utforske sine synspunkter. Gjennom samtaler vil lærerne og elevene få kjennskap til ulike tanker, ideer og holdninger. Det er viktig at skolen tar opp kontroversielle temaer som flyktningstrømmen eller Israel‒Palestina-konflikten på en måte som åpner for ulike synspunkter og uenighet.

    Et åpent og inkluderende klassemiljø vil kunne hindre utenforskap.

    Lærerens utfordring er dobbel: på den ene siden å sørge for at elevene snakker til og om hverandre med respekt. Dette kan ivaretas gjennom utformingen av regler for hvordan vi snakker i klasserommet. På den andre siden må mangfold av meninger og annerledeshet komme åpent fram. Et slikt åpent og inkluderende klassemiljø vil kunne hindre utenforskap, mistenkeliggjøring og en negativ følelse av å være kulturelt svak.

    Klasserommet skal by på en trygg atmosfære, der elevene kan utrykke meningene sine.

    Elevene må kunne snakke åpent med lærerne om tankene og følelsene sine. Klasserommet skal by på en trygg atmosfære, der elevene kan utrykke meningene sine (Davies 2014: 454).
    Arun Kundnani mener at et reelt alternativ til terrorisme er en demokratisk prosess som innebærer at meninger og tanker som majoritetsbefolkningen opplever som støtende eller ubehagelig, blir hørt (Kundnani 2009). For at dette skal gjøres riktig, er det viktig at elevene lærer å skille mellom kritikk og personangrep (herunder gruppefiendtlighet), samtidig som en form for resiliens (motstandsdyktighet) til å tåle krenkelser må opparbeides (Davies 2014: 455).

    Et konkret opplegg til bruk i klasserommet finner du her.

    Det er også viktig at noen grunnregler som er forankret i menneskerettigheter og nasjonale og internasjonale lover brukes som rammeverk for ytringene, kommunikasjonen, formidlingen og diskusjonene i klasserommet og ellers på skolen.

    Medvirkning og samfunnsdeltakelse

    Det er viktig å bygge opp elevenes tro på bruken av lovlige demokratiske kanaler for å skape endringer i samfunnet. På den måten markeres også at ulovlige virkemidler som vold eller hatefulle ytringer, ikke er å foretrekke.

    At unge mennesker oppfatter verden som urettferdig og føler en trang til å endre den, kan også ses som et sunnhetstegn.

    At unge mennesker oppfatter verden som urettferdig og føler en trang til å endre den, kan også ses som et sunnhetstegn. Derfor bør lærere legge vekt på at elevene har kjennskap til midler og kanaler for å kunne påvirke og skape endring.

    For å forebygge radikalisering oppfordret FNs sikkerhetsråd i 2015 alle medlemsstatene til å øke unge voksnes deltakelse i beslutningstaking og fredsprosesser på lokalt, nasjonalt, regionalt og internasjonalt nivå (United Nations 2015). I tråd med dette bør klasserommet være en arena der unge oppfordres til og trenes i medvirkning og samfunnsdeltakelse, samt at demokratisk beredskap må være en viktig del av det verdenssynet elevene lærer på skolen.
    Klasserommet bør være en arena der unge oppfordres til og trenes i medvirkning og samfunnsdeltakelse.

    Klasserommet bør være en arena der unge oppfordres til og trenes i medvirkning og samfunnsdeltakelse.

    For at dette skal være mulig, må elevene kunne uttrykke seg, heve sin stemme, forhandle og påvirke beslutninger. Lærere må ha en aktiv rolle i å tilrettelegge dette for elevene, og ikke være et hinder for denne prosessen (Davies 2009: 199).

    Aktiv deltakelse i klasserommet og på skolen skal fungere som et springbrett for engasjement og deltakelse i samfunnet. I arbeidet mot radikalisering er det ekstra viktig med undervisning om hvordan politiske beslutninger tas. Det er viktig å vise ungdom at demokratiet byr på mange påvirkningskanaler.

    Kritisk tenkning

    For at elevenes engasjement og idealisme ikke skal utvikle seg til tanker og handlinger som er skadelige for samfunnet, trenger elevene undervisning og trening i kritisk tenkning.

    Dette inkluderer verktøy som kan hjelpe elevene til å stille enkle spørsmål, som hvordan og hvor man får tak i informasjon, og hvem avsenderen er. Dette vil stimulere den kritiske sansen hos elevene og skepsis mot radikale tanker og ideer. Det samme må gjelde bruk av bilder og video.
    En utdanning som fremmer evnen til kritisk tenkning, gjør at man blir innforstått med at det finnes flere virkeligheter, sannheter, perspektiver og forståelser.

    En utdanning som fremmer evnen til kritisk tenkning, gjør at man blir innforstått med at det finnes flere virkeligheter, sannheter, perspektiver og forståelser.

    En utdanning som fremmer evnen til kritisk tenkning, innebærer at man blir innforstått med at det finnes flere virkeligheter, sannheter, perspektiver og forståelser (Davies 2009: 192). En slik innsikt bør øke toleranse for andres meninger, men ikke aksept for det ekstreme. Kritisk tenkning forankret i demokratiske verdier er veien å gå for å motvirke radikalisering av norsk ungdom.

    Les mer om temaet i kapitlet «Kritisk tenkning og kunnskap».

    Forfatter: Uzair Ahmed og Peder Nustad

    Videre lesning

    Ahmed, Uzair (2015). Sectarian Identities and Relations – A Case Study of 40 Norwegian Muslims. M.A. thesis. Aas: Norwegian University of Life and Sciences.

    Davies, Lynn (2009). Educating against Extremism: Towards a Critical Politicisation of Young People. I: International Review of Education, 55 (2): 183 – 203.

    Davies, Lynn (2014). Interrupting Extremism by Creating Educative Turbulence. I: Curriculum Inquiry, 44 (4): 450-468.

    Kundani, Arun (2009). Spooked: How not to prevent violent extremism. Institute of Race Relations, hentet 14.02.2017. http://www.irr.org.uk/news/spooked-how-not-to-prevent-violent-extremism/.

    Veldhuis, Tinka, Staun, Jørgen (2009). Islamist Radicalisation: A Root Cause Model. Danish Centre for International Studies and Human Rights, hentet 14.02.2017. https://www.diis.dk/files/media/publications/import/islamist_radicalisation.veldhuis_and_staun.pdf.

  • Litteratur

    Ahmed, Uzair (2015). Sectarian Identities and Relations – A Case Study of 40 Norwegian Muslims. M.A. thesis. Aas: Norwegian University of Life and Sciences.

    Alonso, R., T. Bjørgo, D.D. Porta, R. Coolsaet, F. Khosrokhavar, R. Lohlker, M. Ranstorp, F. Reinares, A. P. Schmid, A. Silke, M. Taarnby and G. De Vries. (2008). Radicalisation Processes Leading to Acts of Terrorism: a concise Report prepared by the European Commission’s Expert Group on Violent Radicalisation, European Commission, Ghent University.

    Bjørgo, Tore, Gjelsvik, Ingvild Magnæs (2015). Forskning på forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. En kunnskapsstatus. PHS Forskning. Oslo: Politihøgskolen.

    Bjørgo, Tore. (2011). Dreams and disillusionment: engagement in and disengagement from militant extremist groups. I: Crime, law and social change, 55 (4): 277-285.

    Borum, Randy (2011). Radicalization into Violent Extremism. I: A Review of Social Science Theories. Journal of Strategic Security, 4 (4): 7-36.

    Christmann, Kris (2012). Preventing Religious Radicalisation and Violent Extremism: A Systematic Review of the Research Evidence. Ministry of Justice, hentet 03.12.2015. http://bit.ly/1lzL1f1.

    Coolsaet, Rik (2016). ‘All Radicalization is Local – The genesis and drawbacks of an elusive concept’. Egmont Papers 84: 3-48. Egmont Institute, hentet 28.12.2015. http://egmontinstitute.be/wp-content/uploads/2016/05/ep84.pdf.

    Dalgaard-Nielsen, Anja (2010). Violent Radicalization in Europe: What We Know and What We Do Not Know. I: Studies in Conflict and Terrorism, 33 (9): 797: 814.

    Davies, Lynn (2009). Educating against Extremism: Towards a Critical Politicisation of Young People. I: International Review of Education, 55 (2): 183 – 203.

    Davies, Lynn (2014). Interrupting Extremism by Creating Educative Turbulence. I: Curriculum Inquiry, 44 (4): 450-468.

    Davies, Lynn (2016). Security, Extremism and Education: Safeguarding or Surveillance? I: British Journal of Education Studies, 64 (1): 1-19.

    Gartenstein-Ross, Daveed, Grossman, Laura (2009). Homegrown Terrorist in the U.S. and U.K.: An Empirical Examination of the Radicalization Process. Washington, D.C: FDD Press. Foundation for Defense of Democracies, hentet 04.12.2015. http://bit.ly/1Q4HGli.

    Goodwin, Matthew, Ramalingam, Vidhya, Briggs, Rachel (2012). The New Radical Right: Violent and Non-Violent Movements in Europe. Briefing paper. London: Institute for Strategic Dialogue.

    Gule, Lars (2012). Ekstremismens kjennetegn – Ansvar og motsvar. Oslo: Spartacus.

    Horgan, John (2008). Deradicalization or Disengagement? I: Perspective on Terrorism, 2 (4). Terrorismanalysts, hentet 14.02.2017 http://www.terrorismanalysts.com/pt/index.php/pot/index.

    Johansen, Eivind Lindkvist, Matre, Jostein (2015). Paris terroristene: Fra festløver til jihad. Verdens Gang, hentet 19.12.2016. http://www.vg.no/nyheter/utenriks/terrorangrepene-i-paris/paris-terroristene-fra-festloever-til-jihad/a/23566472/.

    Kundani, Arun (2009). Spooked: How not to prevent violent extremism. Institute of Race Relations, hentet 14.02.2017. http://www.irr.org.uk/news/spooked-how-not-to-prevent-violent-extremism/.

    Mandel, D. R. (2009). ‘Radicalization: What Does It Mean?’. I: Pick, T. M., Speckhard, A. and Jacuch, B., (eds). Home-Grown Terrorism. Amsterdam: IOS Press.

    Nesser, Petter (2011). Jihad in Europe, Patterns in Islamist Terrorist Cell Formation and Behavior, 1995-2010. Dr. Philos thesis. Oslo: University of Oslo.

    Nesser, Petter (2015). Islamist Terrorism in Europe, A History. London: Hurst.

    Neumann, Peter R. (2013). The trouble with radicalization. I: International Affairs, 89 (4): 873-893.

    Precht, Tomas (2007) Home grown terrorism and Islamist radicalisation in Europe: From conversation to terrorism: An assessment of the factors influencing violent Islamist extremism and suggestions for counter radicalization measures. Dansk justisdepartementets nettside, hentet 14.02.2017.

    PST (2016): Temarapport: Hvilken bakgrunn har personer som frekventerer ekstreme islamistiske miljøer i Norge før de blir radikalisert?, PST, hentet 14.02.2017. http://www.pst.no/media/82236/2016_09_08_radikaliseringsprosjektets-rapport_ugradert.pdf.

    Sageman, M. (2004). Understanding Terror Networks. Philadelphia: University of Pennsylvania Press.

    Sageman, Marc (2007). Radicalization of global Islamist terrorists. United States Senate Committee on Homeland Security and Governmental Affairs, hentet 14.02.2017. https://www.hsgac.senate.gov/download/062707sageman.

    Sageman, Marc (2008). Leaderless Jihad: Terror Networks in the Twenty-First Century. Philadelphia: University of Pennsylvania Press.

    Schmid, Alex P. (2013). Radicalisation, De-Radicalisation, Counter-Radicalisation: A Conceptual Discussion and Literature Review. International Centre for Counter-Terrorism – The Hague (ICCT), hentet 14.02.2017. https://www.icct.nl/download/file/ICCT-Schmid-Radicalisation-De-Radicalisation-Counter-Radicalisation-March-2013.pdf.

    Silber, Mitchell D., Bhatt, Arvin (2007). Radicalization in the West: The Homegrown Threat. NYPD, hentet 14.02.2017. http://sethgodin.typepad.com/seths_blog/files/NYPD_Report-Radicalization_in_the_West.pdf.

    United Nations. (2015). Security Council, Unanimously Adopting Resolution 2250, Urges Member States to Increase Representation of Youth in Decision-Making at All Levels. United Nations, hentet 28.11.2016. http://www.un.org/press/en/2015/sc12149.doc.htm.

    Veldhuis, Tinka, Staun, Jørgen (2009). Islamist Radicalisation: A Root Cause Model. Danish Centre for International Studies and Human Rights, hentet 14.02.2017. https://www.diis.dk/files/media/publications/import/islamist_radicalisation.veldhuis_and_staun.pdf.

    Wiktorowicz, Q. (2005). Radical Islam Rising: Muslim Extremism in the West. Lanham: Rowman & Littlefield Published.

    Wiktorowicz, Quintan. (sine anno). Joining the Cause: Al-Mahajiroun and Radical Islam. Institute for National Security and Counterterrorism, hentet 14.02.2017. http://insct.syr.edu/wp-content/uploads/2013/03/Wiktorowicz.Joining-the-Cause.pdf.

  • Andre pedagogiske ressurser

    Et rollespill om menneskerettigheter og ekstremisme

    FN-sambandets rollespill formidler årsaker til radikalisering og voldelig ekstremisme. Elevene vil samtidig lære å argumentere for og imot ulike tiltak som skal bekjempe voldelig ekstremisme, og se tiltakene i sammenheng med menneskerettigheter.

Undervisningsopplegg

  • Argument, usaklighet eller personangrep?

    Trening i demokratisk debatt og argumentasjon

    TID: 30 min FOR: U-skole , VGS Les mer
  • Den andre siden av historien

    Analyse og vurdering av kilder og refleksjon rundt kildebruk og framstilling

    TID: 120-150 min FOR: U-skole , VGS Les mer
  • Fakta og mening

    Oppgaven trener evnen til å skille fakta og mening og drøfter glidende overganger

    TID: 20 min FOR: U-skole , VGS Les mer
  • Hva er årsaker til radikalisering?

    Øvelsen diskuterer begrepsbruk, eksempler for og årsaker til radikalisering

    TID: 120 min FOR: VGS Les mer
  • Hvordan påvirke politikk og samfunn?

    Oppgaven diskuterer demokratiske påvirkningskanaler som alternativ for voldelig aktivisme

    TID: 60-90 min FOR: VGS Les mer