Rasisme, antisemittisme og gruppefiendtlighet

Rasisme og antisemittisme har lange historiske røtter i Europa. Kjennskap både til historien og til aktuelle forestillinger er viktig for å gjenkjenne og forstå disse fenomenene i dag. Dette gjelder også andre former for gruppefiendtlighet, slik som islamofobi og fordommer mot homofile. Alle former for gruppefiendtlighet har noen felles funksjoner knyttet til det å gi en følelse av tilhørighet, trygghet og mening. Samtidig har hver forestilling sin historie som må tas på alvor, og som man må kjenne til for å forstå fenomenet. For læringsressurser som tar for seg fordommer generelt, velg fanen «Fordommer, fiendtlighet og hat.»

  • Rasisme

    Hurtigmeny

    Rasisme og massemord

    Norge glemmer ikke drapet på Benjamin Hermansen. Det er mange grunner til det, og noe av det mest åpenbare er at han ble drept ene og alene på grunn av sin hudfarge. Drapsmennene var selverklærte nynazister. I tillegg til å handle om et bestialsk drap på en uskyldig gutt, vekker drapet til live minnene om noen av de mest undertrykkende regimer, terror og massedrap nyere historie. Vi får assosiasjoner til nazi-Tyskland, apartheid, og Ku Klux Klan.

    Drapet på Benjamin minner om rasismens mørkeste historie, en historie de aller, aller fleste norske borgere tar klart avstand fra.

    Drapet på Benjamin minner om rasismens mørkeste historie, en historie de aller, aller fleste norske borgere tar klart avstand fra. Forbindelsen til denne historien kan være med å forklare kampen om begrepet rasisme som vi ser i dag. Når ordet rasisme uttales er det ikke bare en teoretisk forståelse av begrepet som inngår i fortolkningsrammen, det er også undertrykkelse og massedrap.

    Derfor er det også mange lærere som opplever at det gjør vondt å bli kalt rasist av elever, og derfor har begrepet en kraft og en virkning få andre begreper har. Språket vårt inneholder en rekke begreper som kanskje noen ganger kan brukes som alternativ: diskriminering, fremmedfrykt, fremmedfiendtlighet, sjåvinisme, ekskludering. Felles for disse begrepene er at de ikke har samme slagkraft som rasisme.

    Hva er rasisme?

    Ordet rasisme viser til ordet rase, og ble brukt første gang på 1930-tallet av motstandere mot nazistenes rasistiske og antisemittiske verdensbilde. Snevre definisjoner av ordet knytter det nettopp til forestillingen rase som biologisk fenomen. Et eksempel er definisjonen i Store norske leksikon (snl.no):

    –oppfatning om at mennesket kan deles inn i distinkte «raser» og at disse kan rangeres som høyerestående eller laverestående på grunnlag av antatte sammenhenger mellom biologiske og mentale/kulturelle egenskaper.

    Vide definisjoner av rasisme inkluderer forskjellsbehandling av ulike art, ikke avgrenset til rase. Et eksempel er FNs rasediskrimineringskonvensjon fra 1966, der ”rasediskrimineing” defineres som:

    –enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse.

    I boka Hva er rasisme? fra 2015 definerer Bangstad og Døving rasisme slik:  (kapittel 1):

    1. Å dele inn en befolkning i ulike kategorier der noen gis negative essensielle(uforanderlige) trekk.
    2. Å redusere et individs identitet til de gitte negative karaktertrekkene for en kategori.
    3. Å bruke de negative karaktertrekkene som argument for underordning og diskriminering.

    Denne definisjonen peker på rasisme som noe mer enn fordommer på den ene siden og mer enn diskriminering på den andre siden. Ifølge Bangstad og Døving knytter rasismebegrepet fordommer og diskriminering sammen: rasisme har vi når fordommer begrunner diskriminering.

    Rasisme som kampbegrep

    Uenigheten om hva rasisme er, kan ofte finnes igjen i debatter. Rasisme er et ømtålig tema, og rasismebegrepet blir fort politisk. Det kan bli et kampbegrep, noe som må ses i sammenheng med rasismens undertrykkende og blodige historie. Den biologiske eller moderne rasismen kan sies å være et vestlig fenomen. Samtidig er det mulig å argumentere for at rasisme forstått vidt, som fordommer som legitimerer forskjellsbehandling, kan spores mye lenger tilbake i tid, og til mange ulike samfunn og verdenshjørner.

    Oppfatningen innebærer en forestilling om «oss» og «de andre» der individer fra «de andre» aldri kan bli som «oss» eller en del av «oss».

    Oppfatningen innebærer en forestilling om «oss» og «de andre» der individer fra «de andre» aldri kan bli som «oss» eller en del av «oss». Slike oppfatninger kunne gjerne ha religiøse forklaringer som at «de andre» var fordømt av en guddommelig makt. Skillet mellom biologisk og en videre form for rasisme utgjør i dag en vesentlig del av diskusjonen rundt begrepet, og kan bidra til å forklare hvorfor det hersker såpass stor uenighet rundt begrepets meningsinnhold. Bruken av begrepet kommer imidlertid ikke utenom det faktum at det i dag blir assosiert med slaveri og massedrap. Det forklarer hvorfor bruken av «rasisme» ofte blir omstridt og følelsesladet. Samtidig er det begrepets historiske konnotasjoner som gir det dets slagkraft. Et begrep som hverdagsrasisme kan dermed virke selvmotsigende fordi forfølgelse, slaveri og massedrap ikke er noe hverdagslig. Samtidig finnes det andre beslektede begreper, som «fremmedfiendtlighet», «fordommer», «fremmedfrykt», «diskriminering», «strukturell diskriminering» og «majoritetsprivilegier». Hvilket begrep som brukes for å beskrive en gitt situasjon må forstås både ut fra hvilket ordforråd vedkommende besitter, hvordan vedkommende forstår situasjonen, og hva vedkommende ønsker å oppnå med begrepsvalget sitt.

    Det vesentlige ved rasisme i dag er hvorvidt en oppfatning om en gruppe er fastlåst, og at en gruppe blir stemplet med egenskaper som er umulig for gruppens medlemmer å unnslippe.

    Det vesentlige ved rasismen kan sies å være hvorvidt en oppfatning om en gruppe er fastlåst og at en gruppe blir påsatt et stempel det er umulig for medlemmer av denne gruppen å unnslippe.

    Strukturell rasisme og hverdagsrasisme

    Når rasistiske forestillinger legges til grunn for en samfunnsstruktur slik som under apartheidregimet i Sør-Afrika før 1994, er det ikke det samme som om en enkeltperson tenker eller handler rasistisk. Michel Wieviorka har pekt på fire nivåer av rasisme i ulike samfunn (The Arena of Racism 1995, kapittel 5):

    1. Forløperen til rasisme, infrarasisme, som mer kjennetegnes av ulike former for fremmedfiendtlighet.
    2. Rasisme som fragmentert, men tydelig til stede i samfunnet – blant annet synlig gjennom holdningsundersøkelser.
    3. Rasisme som politisk, det vil si at rasistiske holdninger blir grunnlaget for en (politisk) bevegelse.
    4. Rasisme som total, som grunnlaget for statens organisering og utgangspunktet for ekskludering og forfølgelse.

    Ofte brukes ordet hverdagsrasisme om rasisme på Wieviorkas første nivå. Hverdagsrasisme de mer eller mindre utilsiktede holdningene og hendelsene som ”de andre” utsettes for i samfunnet. Det kan være usikre blikk mot mørkhudede på T-banen eller vegringen mot å få somaliere som naboer.

    Rasismens historie

    Rasisme som begrep dukker først opp i et akademisk verk i 1922 i Belgia som et oppgjør med påstander om germansk rasemessig overlegenhet. . Begrepet ble gjort kjent for et bredere publikum gjennom en bok av den tysk-jødiske sexologen og legen Magnus Hirschfeld i 1938 (utgitt i USA etter hans død). Hirschfeld regnes også som grunnlegger av den moderne bevegelsen for homofiles rettigheter. Som sexolog, antirasist, antinazist og homoliberal jøde gikk Hirschfeld rett inn i den nazistiske endetidsoppfatningen om at jødene og deres medsammensvorne konspirerte mot det tyske folket med hensikt å splitte og svekke folket gjennom normoppløsning og promotering av raseblanding, for selv å overta makten.

    Begrepet rase dukket opp allerede på 1500-tallet og da mer i betydningen slektskap. Den biologiske rasismen, som gjerne assosieres med kolonialisme, slaveri og apartheid, springer ut av opplysningstiden og modernitetens og vitenskapens fremvekst fra 1700-tallet av. Derfor kan man også kalle biologisk rasisme for moderne rasisme. Innenfor rasevitenskapen ble det foreslått klassifiseringer av mennesker basert på observerbare fysiologiske forskjeller, og rasistene argumenterte for samfunnsmessig hierarkisering basert på slike klassifiseringer. Den moderne rasevitenskapen skapte en diskurs der mennesker ofte ble forstått først og fremst som fysiske antropologiske fellesskap, fremfor for eksempel religiøse fellesskap. Det kan imidlertid legges til at innenfor den mer seriøse rasevitenskapen fant nazistene liten støtte for sine forestillinger om et herrefolk. Nazismen var mytebasert langt utover det rasevitenskapen (eller den fysiske antropologien) ga støtte til.

    Raseskille basert på biologi og kultur

    rasekart

    Kilde:Deutsches Konversationslexikon, 1890.

    Dette kartet er hentet fra et tysk konversasjonsleksikon fra 1890. Her kategoriseres menneskene i tre hovedraser: den kaukasiske rase, den negroide rase og den mongolske rase. Siste halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet var det utbredte forestillinger i vest-Europa og USA om at menneskeheten kunne deles inn i klare adskilte raser basert på biologiske egenskaper, og at europeisk kultur var høyest utviklet. Oppfatningen om at kulturutvikling hang sammen med gruppens biologiske potensiale, var utbredt i vestlig tenkning.

    Synet på andre kulturer som laverestående og uutviklede gikk forut for den biologiske rasismen.

    Synet på andre kulturer som laverestående og uutviklede gikk forut for den biologiske rasismen. Hvite europeere mente at det de så på som laverestående kulturer skyldtes lavere intelligens. I dag ser det ut til å eksistere en oppfatning om at biologisk rasisme historisk kun har dreid seg om biologi. Det er i så fall en misforståelse. Sammenhengen mellom oppfatninger av kultur og arvelige egenskaper ble oppfattet å være sterk.

    Utbredt kjennskap til undertrykkelsen av svarte afrikanere i kolonitiden, i sørstatene og Sør-Afrika har skapt en misvisende oppfatning om at rasisme kun rammer mennesker med mørk hudfarge.

    Det kan se ut til at den delen av rasismen som før og etter 1900 gav legitimitet til undertrykkelse av svarte afrikanere i europeiske kolonier, i sørstatene og i Sør-Afrika, er den mest kjente. Dette har litt misvisende skapt en oppfatning om at rasismen kun rammet mennesker med mørk hudfarge. Ifølge det rasistiske verdensbildet var blant andre russere, samer og inuitter laverestående, og av mongolsk rase. Den mongolske rase ble karakterisert som en utpreget «kortskallet» rase. Disse menneskene var like lyse i huden som de «langskallede». Historiske fenomener, som fornorskingspolitikken samene ble utsatt for av den norske stat og den nazistiske statens massedrap på blant andre polakker og russere, kan ikke forstås uten kunnskap om rasebiologiens og rasismens historie. Blant annet ble samer utstilt i dyrehager på slutten av 1800-tallet Raseforståelsen som var utbredt i vesten i tiden før og under andre verdenskrig, og som nazismen bygget på, var mer finmasket enn i kartet fra 1890, men hovedtrekkene er likevel nokså sammenfallende.

    Rasisme uten raser

    Nyere genforskning har langt på vei tilbakevist ideen om at det finnes ulike menneskeraser. De ytre observerbare kjennetegn som den tidlige rasevitenskapen var opptatt av, samvarierer ikke med indre kjennetegn som kun kan observeres med avansert laboratorieutstyr. Det er med andre ord ikke mulig å anslå sannsynlighet for en persons blodtype basert på kunnskap om denne personens hudfarge. Men det er enkelte som mener at kunnskap om genetiske variasjoner mellom grupper av mennesker har medisinsk verdi.

    På bakgrunn av at genetikken langt på vei har diskreditert rasevitenskapen, er det mange i dag som snakker om en «rasisme uten raser».

    På bakgrunn av at genetikken langt på vei har diskreditert rasevitenskapen, er det mange i dag som snakker om en «rasisme uten raser». Med det menes at gruppeinndelingene i dag følger andre inndelinger (som for eksempel kultur, religion eller etnisitet), samtidig som forestillingene, fordommene og undertrykkelsesmekanismene er identiske med dem man finner i den biologiske (moderne) rasismen. Slike resonnementer begrunner en vid definisjon av rasisme, som noe mer enn diskriminering på bakgrunn av rase.

    Arbeid med rasisme i undervisningen

    Rasisme vil i overskuelig fremtid assosieres med grusomme overgrep. Samtidig oppfatter de fleste elever i dag rasisme som et universelt nåtidsfenomen, altså at rasisme kan utøves av og ramme alle, og at historien tillegges mindre vekt. Antagelig er læreres forståelse av rasisme mer preget av historiske hendelser sammenlignet med elevenes forståelse av rasisme. Dermed kan elevene og læreren ende med å snakke forbi hverandre dersom ikke læreren har et bevisst forhold til hvordan begrepet rasisme brukes og oppfattes ulikt.

    Kjennskap til historisk rasisme er viktig fordi det gjør det mulig å gjenkjenne klassiske rasistiske forestillinger.

    Undervisning om rasisme kan med fordel se nåtid og fortid i sammenheng. Kjennskap til historisk rasisme er viktig fordi det gir forståelse for alvorligheten av rasisme og gjør det mulig å gjenkjenne klassiske rasistiske forestillinger. La oss se på et eksempel: En elev spør læreren om læreren liker bananer. Noen elever fniser. En svart elev fniser ikke. For å kunne analysere situasjonen og vurdere ulike handlingsalternativer, er læreren avhengig av å kjenne til den klassiske forestillingen om at svarte afrikanere er nærmere beslektet med aper enn andre mennesker. Forestillingen ble forsøkt verifisert vitenskapelig av vestlige forskere på 1800-tallet, og den bidro til å legitimere undertrykkelse. Den har, på tross av solid vitenskapelig avvisning, vist seg å være meget seiglivet. Det kan hevdes av forestillingens historiske klangbunn gjør utsagnet langt mer alvorlig enn det hadde vært uten denne klangbunnen. Læreren kan fortsatt velge å møte spørsmålet på flere måter, men kjennskap til de historiske referansene bak ordet «banan» gjør læreren langt bedre rustet til å takle situasjonen.

    La oss så se på et annet eksempel: En elev kaller en annen elev for «potet». Denne bruken av ordet skal visstnok stamme fra Hedmark og var en måte å omtale potetdyrkende bønder på. I dag er det et skjellsord i ungdomsspråket og brukes om personer med lys hudfarge. Også her ligger det et historisk teppe bak ordbruken. Forskjellen sammenlignet med eksempelet over er at det historiske bakteppet her er langt mindre alvorlig. Det betyr ikke dermed at situasjonen er bagatellmessig, men kunnskap om hvilken historisk ramme skjellsordet refererer til gir læreren et fortrinn i vurderingen av situasjonen.

    Når man skal behandle rasisme som tema i undervisningen kan man starte med å spørre elevene om de har opplevd rasisme og hvordan det eventuelt artet seg ved å stille spørsmålene «Hva opplevde du?» og «Hvorfor opplevde du det som rasisme?» Man kan også drøfte med elevene hva rasisme er: «Hva forbinder du med rasisme?» «Hvem rammes av rasisme?» «Kan alle bli utsatt for rasisme?» Videre kan undervisningen ta for seg rasisme historisk, for eksempel ved å studere rasevitenskapen med målinger og rasekart, og ta for seg historiske hendelser som apartheid i Sør-Afrika, slaveriet i USA, Norges behandling av samene og taterne eller europeisk og arabisk slavehandel i deler av Afrika.

    Det kan være fornuftig å trekke linjene frem til i dag når man underviser om rasisme.

    Det kan også være fornuftig å trekke linjene frem til i dag: «Hvordan bearbeides slavetiden i USA i dag?» «Hvilken oppreisning har Norge foretatt overfor de norske samene?» Som en avslutning kan læreren ta opp igjen tråden med elevenes oppfatninger og drøfte likheter og forskjeller mellom deres oppfatning av rasisme og de historiske eksemplene. Dette er et felt med til dels store meningsforskjeller, så det bør være duket for interessante diskusjoner.

    Forfatter: Harald Syse

    Videre lesning

    Bangstad, Sindre/ Døving, Cora Alexa (2015). Hva er rasisme?. Oslo: Univerisitetsforlaget.

    Goldberg, D. T. (2015): Are we postracial yet?. UK and Cambridge: Polity Press

    Kyllingstad, Jon R. (2004). Kortskaller og langskaller: Fysisk antropologi i Norge og striden om det nordiske herremennesket. Oslo: Scandinavian Academic Press.

    Murji, K. and Solomos, J. (eds) (2015). Theories of Race and Ethnicity. Contemporary debates and perspectives, Cambridge: University Press.

    Skorgen, Torgeir (2002). Rasenes oppfinnelse: Rasetenkningens historie. Oslo: Spartacus

    Wieviorka, Michel (1995). The Arena of Racism. London og New York: Sage.

  • Antisemittisme

    Hurtigmeny

    Hva er antisemittisme?

    Antisemittismens historie deles ofte inn i forskjellige stadier, der det første stadiet, fra tidlig middelalder til slutten av 1800-tallet, var religiøst (kristent) betinget, og det andre var nasjonalistisk og rasebiologisk, slik den i sin mest ekstreme form kom til uttrykk under nazismen. Et kjennetegn ved de antisemittiske forestillingene er at de lett tilpasses samtidens debatter og problemer og dermed antar stadig nye former. Etter 2. verdenskrig utgjør både Holocaust og den israelsk-palestinske konflikten sentrale referanserammer for forestillingene. Noen forskere ser denne utviklingen som et tredje stadium i antisemittismens historie, men det er en pågående debatt hvorvidt det er snakk en «ny» antisemittisme (se for eksempel Bachner 2004; Wieviorka 2005). Man kan hevde at det både historisk og i dag nettopp er kombinasjonen av gamle og nye elementer som er mest betegnende for antisemittismen. Selve termen «antisemittisme» ble formulert i 1870-årene av tyskeren Wilhelm Marr. Den gang ble ordet brukt for å beskrive en politisk-ideologisk bevegelse som arbeidet mot det som ble oppfattet som en negativ samfunnsutvikling i retning av «jødisk herredømme». Bevegelsen var en reaksjon på frigjøringen av jødene som ga dem borgerrettigheter (emansipasjonen av jødene), og på jødenes sosiale stigning i samtiden (se for eksempel Jacob Katz 1980). Begrepet er i utgangspunktet knyttet til denne periodens raseorienterte antijødiske tenkning, men brukes i dag oftest i videre forstand, for å dekke også den tidligere, religiøst betingede jødefiendtligheten og senere former for antijødiske holdninger.

    Antisemittisme kan defineres som negative holdninger og handlinger rettet mot jøder eller det som forstås som «jødisk», basert på bestemte forestillinger om jøder.

    Antisemittisme kan ut fra denne videre forståelsen kort defineres som negative holdninger og handlinger rettet mot jøder eller det som forstås som «jødisk», basert på bestemte forestillinger om jøder. Antisemittisme er imidlertid et begrep som det ofte står strid om. Dette har mange årsaker og er delvis historisk betinget. Etter 2. verdenskrig ble åpenlyse, negative holdninger til jøder diskreditert i Europa. Mens det i mellomkrigstidens Europa var personer som åpent betegnet seg som «antisemitter», er dette på det nærmeste utenkelig i dag. En konsekvens av dette er at debatter om antisemittisme ofte inkluderer en diskusjon om selve definisjonen av begrepet. Antisemittisme er, slik den manifesterer seg i ulike situasjoner, enten i skolen, i skolegården eller andre steder, også et utpreget relasjonelt fenomen. Det vil si at den er preget og fortolket på bakgrunn av den bestemte situasjonen og forholdet mellom de involverte.

    Historiens betydning: forestillingenes lange linjer

    Antisemittiske holdninger baserer seg på bestemte forestillinger om jøder, en idé om at jøder innehar bestemte egenskaper og karaktertrekk som er negative. Disse kulturelt overførte forestillingene tilpasses ulike historiske og samfunnsmessige situasjoner. Samtidig viser studiet av de antisemittiske forestillingenes historie hvordan noen grunnleggende motiver går igjen til ulike tider. Tanker om at jøder er illojale, fremmede og mektige er eksempler på slike grunnmotiver.

    Grunnmotiver i antisemittisk tenkning er at jøder er illojale, fremmede og mektige.

    All gruppekonstruksjon innebærer en grensedragning mellom «oss» og «dem» i en eller annen form. Ved å danne et bilde av «de andre» vil det samtidig dannes et bilde av et «vi», som uttrykker hvilke verdier og hvilke saker som settes høyt. Når det gjelder antisemittisme, kan man således snakke om at jøden utgjør en «antitese» for vi-fellesskapet. De konkrete elementene som har formet de antijødiske stereotypiene, har sprunget ut av bestemte behov eller vanskeligheter, eller idéstrømninger i samtiden. For å forstå antisemittismens historie må man se på hvilken funksjon bildet av «jøden» har hatt i sammenhengen. Idéhistoriske fremstillinger av antisemittismens historie har blant annet vist hvordan forestillingen om «jøden» i middelalderen var preget av opposisjonen mellom kristendom og jødedom. I opplysningstiden, da troen på den rasjonelle fornuft sto sentralt, kunne jødedommen slås i hartkorn med religion generelt, og anses som irrasjonell og i strid med tidsånden. Etter den russiske revolusjon inkluderte bildet av jødene potensielle revolusjonære og en alvorlig trussel gjennom forestillingen om «jødebolsjeviken» og en konspiratorisk allianse mellom jøder og kommunister. Slik har fremstillingene av jødene endret seg gjennom historien, i takt med den samfunnsmessige utviklingen.

    Den teologiske motsetningen mellom jødedom og kristendom kan historisk betegnes som den viktigste kulturelle kilden til antijødiske forestillinger i Europa.

    Den teologiske motsetningen som finnes mellom jødedom og kristendom, som i sin kjerne er knyttet til spørsmålet om Jesus var Messias, kan historisk betegnes som den viktigste kulturelle kilden til antijødiske forestillinger i Europa. Forskere diskuterer hvorvidt det allerede i antikken eksisterte forfølgelser av jøder som var et utslag av antijødiske holdninger. I forbindelse med korstogene dannes det imidlertid tydelige fiendebilder, både av jøder og muslimer, de første fra begynnelsen av 1100-tallet. Antisemittismens historie i Europa kan på denne bakgrunn sies å være om lag tusen år gammel. Det er et kjennetegn ved gruppefokuserte fordommer som rasisme og antisemittisme at de berører denne lange historien, og forestillingenes forhistorie spiller inn på erfaringen og fortolkningen av hendelsene. Samtidig kan det være stor forskjell på hvordan noe blir erfart, hvordan det blir oppfattet av omgivelsene og hvordan noe er ment.

    Kjennskap til den historiske konteksten kan være et viktig utgangspunkt for håndtering av antisemittisme i praksis.

    En intervjuundersøkelse som ble gjennomført ved HL-senteret, har dokumentert erfaringer med antisemittisme blant norske jøder (Døving og Moe 2014). Studien viser hvordan den lange forhistorien til forestillingene er av betydning for informantenes fortolkning av negative erfaringer. Blant de opplevelsene som informantene hadde med tradisjonelle stereotypier om jøder, var hendelser som impliserte forestillingen om «pengejøden» de mest vanlige. En av historiene kom fra en 14 år gammel gutt fra Oslo. Han hadde opplevd flere situasjoner på skolen der hets fra medelever henspilte på denne forestillingen. Plagingen foregikk ved at elevene først kastet mynter på ham og deretter spurte hvorfor han, som var jøde, ikke plukket dem opp. Det var elever han omtalte som «de populære» som sto bak, og gjennom disse episodene ble de i følge gutten oppfattet som enda «kulere». Episodene samlet til dels et stort publikum («hundre»), men oftest fem-ti stykker. Det var alltid gutter som plaget ham, men «jenter som ler», som han sa. For gutten var dette svært ydmykende. For å forstå hvordan erfaringer med gruppefokuserte fordommer rammer mottakeren, kan det være nødvendig å belyse hvordan hendelsene ofte har en bredere kontekst enn den som umiddelbart sees i situasjonen. For håndtering av antisemittisme vil kjennskap til den historiske bakgrunnen til forestillingene være et viktig utgangspunkt.

    Noen av de mest sentrale forestillingene om jøden henter stoff fra fortellingen om Judas. Hans svik mot Kristus er et kjernemotiv i forestillingen om jødisk illojalitet, om jøden som antikristen og ansvarlig for Kristi død. At Judas mottok penger for sviket blir dessuten et grunnlag for ideen om jødenes begjær etter materielle verdier. I forlengelsen av det kristne bildet av Judas som lot seg kjøpe for penger, ligger forestillingen om jødenes generelle pengebegjær.

    Judas svik mot Kristus er et kjernemotiv i forestillingen om jødisk illojalitet og samtidig om jødenes pengebegjær.

    Dette bildet befestet sin posisjon også gjennom den konflikten som eksisterte mellom kirke- og kongemakt i Europa. I tidlig middelalder var jøder representert i alle yrkesgrupper, men var særlig tydelige innen handelsvirksomhet. Mange steder var det også forbudt for jøder å eie jord, og handel representerte en mulig næringsvei. På 1000-tallet endret forholdene seg, og jødene fikk konkurranse fra andre grupper som også skulle leve av handel. Samtidig var pengeutlån en etterspurt virksomhet, og jødene sto utenfor Kirkens bestemmelser som la hindringer for kristne når det gjaldt utlån mot renter. I virkeligheten var jødene aldri alene om å drive med pengeutlån i Europa (med unntak av England i en periode på 1100-tallet), og kun en liten minoritet blant jødene drev med denne virksomheten. I øst var jødene tradisjonelt fattige. Bildet av jøden som pengeutlåner festet seg imidlertid på europeerens netthinne. Et eksempel på hvor seiglivet denne forestillingen er i den europeiske kulturen, kan være Shakespeares Shylock, den gamle jødiske pengeutlåneren i skuespillet «Købmanden i Venedig». Da Shakespeare skrev dette stykket, hadde jødene vært forvist fra England i over 300 år (fra år 1290, stykket ble skrevet i 1596/7). I takt med utviklingen av det moderne Europa endrer også de antisemittiske stereotypiene seg. Slik inkluderer etter hvert forestillingen om «pengejøden» også den internasjonale pengemakten, kapitalisten og børsspekulanten.

    Når de negative egenskapene knyttes til raseforestillinger og biologi, blir de også noe som hefter ved individene uavhengig av deres handlinger

    Et sentralt element for den rasistiske, «moderne» antisemittismen var nettopp at forestillingene tok opp i seg rasebiologiske ideer. Selv om gruppekonstruksjonen av jødene også tidligere hadde essensialiserende trekk – antagelsen om at det «jødiske» hadde visse kjennetegn – blir dette nå et dominerende og skjebnesvangert trekk. Når de negative egenskapene knyttes til raseforestillinger og biologi, blir de også noe som hefter ved individene uavhengig av deres handlinger. Den moderne antisemittismens forestilling om det «jødiske» medførte dermed også at konvertering ikke lenger var en måte å unnslippe antijødiske tiltak. For øvrig kjennetegnes nazismens og den moderne antisemittismens begrep om det «jødiske» av å være en abstrakt størrelse som favner alt nazismen var imot, enten det var politiske motstandere, trekk ved samfunnsutviklingen eller sågar moderniteten selv.

    Gruppekonstruksjon som «selvoppfyllende profeti»

    I klasserommet vil det kunne oppstå diskusjoner om i hvilken grad forestillinger som dette har en rot i virkeligheten. I de fleste tilfeller vil det jo være mulig å finne «belegg» for forestillingene i form av eksempler fra virkeligheten. Feilslutningen (eller gruppekonstruksjonen) består i at man slutter fra slike enkeltstående tilfeller til egenskaper hos alle jøder. Stereotypiske forestillinger har dessuten en tendens til å bli selvbekreftende nettopp ved at de fremmer en viss forståelse av virkeligheten og at eksempler som strider mot de omtalte trekkene bare i liten grad tillegges vekt (se for eksempel Robert S. Wistrich 1999).

    Stereotypisk tenkning gir et visst sett av «briller» – man ser det man vil se.

    Slik kan stereotypisk tenkning sies å gi et visst sett av «briller» – man ser det man vil se. Historisk har gruppefiendtlige forestillinger også påvirket en konkret samfunnssituasjon ved at minoriteter har fått begrenset sin frihet på bakgrunn av forestillinger hos majoriteten. Et eksempel fra antisemittismens historie er de historiske restriksjonene mot at jøder skulle eie jord. I perioder gjorde dette at jøder favoriserte handelsvirksomhet som næringsvei. Dermed blir forestillingen om jøder som opptatt av penger bekreftet. Forestillingen om «pengejøden» blir også ofte «forklart» gjennom henvisninger til kjente, rike enkeltindivider. Slik medfører en stereotypisk tenkemåte at bestemte sider av virkeligheten gis forrang og elementer som strider mot denne, for eksempel de millioner av fattige jøder som har levd i østlige områder i Europa, utelates fra fortellingen. En konsekvens av en slik fremstilling er videre at offeret kan fremstå som ansvarlig for de negative holdningene. I HL-senterets befolkningsundersøkelse var det 12 prosent som mente at «Jøder har selv mye av skylden for at de er blitt forfulgt» (HL-senteret 2012).

    Antisemittisme i norsk skole

    I tillegg til at de ulike forestillingenes lange historie spiller inn på fortolkningen av negative erfaringer, er også relasjonen mellom de involverte viktig for håndteringen av antisemittisme i skolen. Fra et erfaringsperspektiv var dette særlig tydelig blant de yngre informantene i HL-senterets intervjustudie (Døving og Moe 2014). Et eksempel som ofte ble nevnt i den forbindelse, gjaldt bruken av ordet «jøde» som skjellsord. Noen opererte med et skille der klassekameraters bruk av ordet ikke ble oppfattet som særlig alvorlig fordi man visste sikkert at det ikke var vondt ment. Andre ganger kunne nettopp det at ytringen kom fra en som sto dem nær, gjøre det verre. Flere hadde også opplevd at ordet «jøde» var blitt brukt som skjellsord eller for å betegne noe negativt uten at de som sa det hadde visst at informantene var jøder.

    Relasjonen mellom de involverte er viktig for håndteringen av antisemittisme i skolen.

    En gutt fortalte at fotballtreneren hadde ropt «Sistemann er en jøde!» under oppvarmingen på treningen. Gutten fortalte at hendelsen hadde gjort et spesielt stort inntrykk på ham fordi han hadde sett opp til treneren som en viktig voksenperson. «Jeg mistet litt motivasjonen – og respekten – for treneren», fortalte informanten. Lignende beskrivelser ble gitt av andre informanter. Historiene understreker hvordan tillitspersoners holdninger er av særlig betydning.

    Samtidig vegret noen informanter seg mot å omtale hendelser som utslag av antisemittisme. Delvis gjaldt dette situasjoner som for en utenforstående utvilsomt kunne tolkes som uttrykk for negative holdninger til jøder. Informantenes fortellinger var preget av at det er skambelagt å bli utsatt for hets, og kanskje var dette noe av årsaken til vegringen. En jente som hadde vært utsatt for svært mye hets på en Osloskole og som hadde holdt det for seg selv, begrunnet det med at «jeg turte på en måte ikke å være annerledes, for jeg var allerede ikke så veldig populær i vennekretsen». Hvis hun hadde fortalt om hetsingen, ville hun ha måttet rette oppmerksomheten mot sin jødiske identitet. Det våget hun ikke. En gutt forklarte bagatelliseringen eksplisitt som et slags selvforsvar. Hvis man ikke lar seg plage, blir man heller ikke plaget: «Man er mye mer utsatt for sånne ting hvis man skal begynne å ta til seg alle ting som folk sier, da ser folk ‘ok, han der kan vi liksom … plage’». Det var også flere av de intervjuede som fortalte at de hadde holdt erfaringene skjult for foreldrene for å skåne dem. I tillegg til kunnskap om den ideologiske rammen og den historiske bakgrunnen til forestillingene, er kjennskap til den tausheten som ofte følger slike erfaringer, viktig for beredskapen mot – og håndteringen av – antisemittisme.

    Antisemittisme og den israelsk-palestinske konflikten

    Et stort antall av de negative erfaringene til informantene i intervjustudien hadde utgangspunkt i debatten om den israelsk-palestinske konflikten. Nesten samtlige av de intervjuede nevnte at debatten rundt konflikten tidvis var belastende.

    Studier viser en sammenheng mellom den israelsk-palestinske konflikten og antisemittiske handlinger.

    Europeiske undersøkelser viser en sammenheng mellom den israelsk-palestinske konflikten og antisemittiske handlinger ved at eskaleringer i konflikten henger sammen med et økt antall angrep på jøder og jødiske institusjoner (se for eksempel EUMC 2004 og FRA 2009). Konflikten tilfører delvis et nytt innhold til bildet av «jøden», men preger også grunnmotiver i de antisemittiske forestillingene, som ideene om jødisk makt og konspirasjon, ved å relatere disse til Israel og israelsk politikk. Nazistiske symboler sees ofte i relasjon til antisemittiske ytringer. I intervjustudien blant norske jøder ble det fortalt om lærere som hadde møtt motbør fra elever da de skulle undervise om Holocaust, opplevd nazihilsener i klasserommet eller bemerkninger av typen «Hitler gjorde ikke en god nok jobb». Samtidig har det i forbindelse med antiisraelske fremstillinger utviklet seg en bruk av symboler som snur opp-ned på offer og overgriper: Jødene (ved israelerne) fremstilles da som «nazister» og palestinerne er nazismens ofre, slik de historiske jødene var ofre.

    Konflikten brukes av aktører i angrep på jøder, uten at selve innholdet i kritikken kan defineres som antisemittisk.

    HL-senterets befolkningsundersøkelse viste en tydelig, men kvantitativt liten sammenheng mellom antisemittisme og sterkt antiisraelske holdninger i den norske befolkningen (HL-senteret 2012). For de fleste av respondentene som hadde en kritisk holdning til Israel, fant man imidlertid ikke en slik korrelasjon. Forholdet mellom israelkritikk og antisemittisme er et tilbakevendende tema i den offentlige debatten. Ofte dreier debatten seg om korrektheten i mediebildet som gis av den israelsk-palestinske konflikten. For en lærer er det kanskje viktig å huske at uavhengig av om dekningen faktisk er skjev eller ikke, hvorvidt den inneholder feil eller gir et korrekt inntrykk, så kan den oppleves belastende og være årsak til negative opplevelser der hetsen tar utgangspunkt i fremstillingen av Israel. Slik kan konflikten brukes av aktører i angrep på jøder, uten at selve innholdet i kritikken kan defineres som antisemittisk.

    Forskjellige former for generaliseringer fra «israeler» til «jøde» var noe mange av de intervjuede i den kvalitative intervjuundersøkelsen nevnte (Døving og Moe 2014). Informantenes fortellinger dreide seg både om rent språklige sammenblandinger og om situasjoner der de på forskjellig vis hadde opplevd å måtte stå til rette for israelske handlinger. Ofte dreide det seg imidlertid om en mer subtil form for sammenblanding, som at informantene opplevde et sterkere krav om å ta avstand fra hendelser i Israel eller en større forventning om å ha kunnskap om konflikten enn det andre ble møtt med. I intervjuene ble disse hendelsene ofte ikke kategorisert som erfaringer med antisemittisme, men like fullt som ubehagelige.

    Generaliseringer fra «israeler» til «jøde» er kjennetegnende.

    Et eksempel gjaldt en opplevelse en informant hadde hatt den gang hun gikk i 2. klasse på en Osloskole. Første dag etter sommerferien skulle alle tegne hvor de hadde vært, og hun tegnet en tegning fra Israel, hvor hun hadde feriert med familien. Da det ble hennes tur til å vise tegningen foran klassen, stoppet læreren henne og spurte hva hun hadde tegnet. «Det er Israel», svarte jenta. «Jeg tror ikke du skal vise det, for noen i klassen kan bli såret», svarte læreren. Jenta ble i stedet bedt om å gå og sette seg igjen. Hendelsen vil ikke nødvendigvis måtte forstås som et utslag av negative holdninger til jøder, det kan ha vært andre årsaker til lærerens reaksjon. Men i den gitte situasjonen fungerte den like fullt ekskluderende for jenta.

    Den israelsk-palestinske konflikten aktualiseres særlig i relasjonen til elever med bakgrunn fra land i Midtøsten. Noen informanter hadde opplevd svært alvorlige, delvis voldelige, utslag av antisemittisme som tok utgangspunkt i konflikten der gjerningspersonene hadde relasjon til Midtøsten. Antisemittisme blant muslimer var generelt sett noe av det informantene var mest bekymret for. Samtidig var mange opptatt av å nyansere når de snakket om «muslimer», og påpekte at jøder og muslimer har mange felles erfaringer knyttet til det å tilhøre minoritetsgrupper i Norge. Flere hadde også personlige venner som var muslimer.

    Israelkritikk kan karakteriseres som antisemittisk når negative handlinger begått av Israel beskrives som et resultat av iboende, negative karaktertrekk hos jøder, eller når klassiske antisemittiske forestillinger brukes for å karakterisere israelske handlinger.

    Israelkritikk kan karakteriseres som antisemittisk når negative handlinger begått av Israel beskrives som et resultat av iboende, negative karaktertrekk hos jøder, eller når klassiske antisemittiske forestillinger brukes for å karakterisere israelske handlinger. I en skolesituasjon vil imidlertid en bestemt definisjon være av mindre betydning. Utfordringen vil like ofte være å behandle tematikken på en balansert måte og utvikle metoder for håndtering av diskusjoner i klasserommet som ikke medfører at elever føler seg plassert i båser på bakgrunn av sin identitet. Slik gir man alle elever en sjanse til å delta i undervisningen på egne premisser. Et godt råd kan være at læreren sier tydelig fra om at jøder ikke er det samme som israelere, og at israelere ikke er det samme som Israels regjering. I en undervisningssituasjon vil en vektlegging av nyanser i fremstillingen av konflikten være viktig, her kan en fordypning i regionens historie og bakgrunnen for opprettelsen av staten Israel være til hjelp.

    Holocaustbenektelse

    Til tross for at Holocaust kan sies å være det best dokumenterte folkemordet i historien, finnes det personer som benekter at det har funnet sted eller mener at fremstillingene er betydelig overdrevet. Argumentasjonen tar ulike vendinger, men roterer ofte rundt eksistensen av gasskamre. Dette innebærer en avvisning av gasskamrenes eksistens eller påstander om at kamrene ble brukt til annet enn drap, for eksempel at de ble brukt til avlusing. Ofte inkluderer holocaustbenektelse også at det sås tvil om de ideologiske forutsetningene for folkemordet ved at intensjonaliteten sås i tvil. Det hevdes da at det aldri forelå noen bevisst utryddelsespolitikk, kun deportasjoner østover og at de nesten seks millioner ofrene døde av andre årsaker, først og fremst sykdom. I tillegg inkluderer holocaustbenektelse ofte en idé om at folkemordet er diktet opp av jødene som ledd i å oppnå makt eller penger. Den inkluderer altså forestillinger om konspirasjon og har et antisemittisk fundament.

    Holocaustbenektelse inkluderer en konspiratorisk idé om at folkemordet er diktet opp av jødene for å oppnå makt eller penger.

    Også i norske klasserom forekommer Holocaustbenektelse. Påstandene kan være vanskelige å takle grunnet et pseudovitenskapelig tilsnitt som gjør dem vanskelige å motbevise direkte. Dette har holocaustbenektelsen til felles med (andre) konspirasjonsforestillinger. I tillegg til en målsetting om å øke kunnskapen om de faktiske, historiske omstendighetene rundt Holocaust, vil derfor utviklingen av god kildekritisk metode være viktig for å styrke elevenes beredskap mot slike ideer.

    Forfatter:Vibeke Moe

     

    Videre lesning

    Bachner, Henrik (2004). Återkomsten – Antisemitism i Sverige efter 1945, Stockholm: Natur och Kultur.

    HL-senteret (2012). Antisemittisme I Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter, rapport fra HL-senteret.

    Døving, Cora Alexa og Vibeke Moe (2014). Det som er jødisk. Identiteter, historiebevissthet og erfaringer med antisemittisme, rapport fra HL-senteret.

    Katz, Jacob (1980). From Prejudice to Destruction. Antisemitism, 1700-1933, Harvard University Press.

    Wistrich, Robert (1999). Demonizing the Other. Antisemitism, Racism and Xenophobia, Routledge.

  • Islamofobi

    Hva er islamofobi?

    Utbredelsen av negative holdninger til muslimer er veldokumentert i en rekke vest-europeiske land inklusivt Norge (se for eksempel Pew 2008, Field 2007, Strabac og Listhaug 2007, Bleich 2009, HL-senteret 2012), men vi vet lite om utbredelsen av islamofobe holdninger i den norske befolkningen.

    Islamofobi og fordommer mot muslimer er ikke det samme.

    Negative holdninger og fordommer henger selvsagt sammen med utviklingen av og vilkårene for islamofobi, men det er en vesensforskjell mellom fordommer mot muslimer og den sterke graden av ideologisk funderte generaliseringer vi finner i islamofobien. Islamofobi forutsetter et nivå av generalisering og essensialisering av muslimer som ikke nødvendigvis er til stede i enhver negativ holdning til muslimer. Essensialisering handler om å tilskrive naturlige, faste og essensielle karakteristikker til individer som tilhører en bestemt gruppe.

    Islamofobi kan defineres som:

    en systematisert og ideologisk form for fordomsproduksjon, og praksiser som underbygger redsler for, hat mot og diskriminering av muslimer.[1]

    Kjennetegn ved islamofobi

    Islamofobe ytringer består i:

    • ytringer som utgår fra en essensialistisk forestilling om hva islam «er», og at muslimer «tenker og handler» i pakt med denne forestillingen om hva islam «er»,
    • ytringer som har en feilaktig eller sterkt overdrevet og hatefull karakter, og er fremført i den hensikt å stigmatisere
    • ytringer som utgår fra en forestilling om at muslimer i kraft av sin religiøse tilhørighet er mindre verdt og/eller ikke har krav på de samme borgerrettigheter som andre i det norske eller europeiske samfunn.

    Slik antisemittismen ikke nødvendigvis rettes mot jødedom, men mot jøder og forestillinger om jødiskhet, er heller ikke islamofobien nødvendigvis rettet mot islam alene, men består i et konglomerat av forestillinger om kultur, etnisitet og  folkementalitet. Religion utgjør imidlertid gjerne en tydelig markør i dette konglomeratet. Og religionen islam blir også fremstilt på en bestemt måte i islamofobien, nemlig som:

    • monolittisk og statisk
    • vesensforskjellig fra alle andre religioner og kulturer
    • underlegen vesten: barbarisk, irrasjonell, primitiv og sexistisk
    • en politisk religion som er en trussel i form av å være voldelig
    • islam er lik islamisme
    • en manipulerende ideologi som brukes av individer for å skaffe seg kontroll
    • en religion som kan handle i seg selv (islam har ikke rent mel i posen, islam ønsker underleggelse osv)

    Konspiratorisk tenkning

    Kjente islamofobe forestillinger er ofte av konspiratorisk karakter. Et eksempel er ideen om at muslimer arbeider i det skjulte for å overta Europa, den såkalte Eurabia-teorien. At «de later som om de står for våre verdier», men i virkeligheten snakker med to tunger. Gjennomgående i islamofobien er forestillinger om at muslimer som sådan er et eller annet negativt uansett hva de gjør og de er forhåndsdømt i kraft av forestillingen om nedarvede trekk som følger med det å bli definert inn i en gruppe/kategori: de er fanatiske, de misliker individuell frihet, de er kvinneundertrykkende, de vil ikke integrere seg og de er brutale.

    I tillegg finner vi stereotypien av terrorisme som noe essensielt ved «muslimen»: han som ønsker underleggelse av alt «vårt» til islam og som ikke skyr terror. Når denne typen essensialiseringer settes sammen til idèsystemer der de utgjør argumenter for at muslimer som sådan er farlige og bør ekskluderes kan vi snakke om islamofobi.

    Islamofobi og rasisme

    Dersom vi forstår rasisme som det å tillegge mennesker naturgitte egenskaper på bakgrunn av deres tilhørighet og definerer disse som så negative at medlemmer av gruppen bør holdes på avstand, kan vi si at den spesifikke måten dette blir gjort på overfor muslimer kan betegnes med begrepet islamofobi.

    En vanlig innvending mot det å se på islamofobi som rasisme knytter seg til ideen om individets frihet. En muslim kan jo velge å ikke være en muslim i motsetning til den medfødte hudfargen. En muslimsk identitet kan i en viss forstand ansees å være en selvvalgt identitet – i hvert fall blant voksne personer i en vestlig liberal og sekulær kontekst, og at de fleste aktører som man kan karakterisere som islamofobe vil åpne for at man for eksempel ved konvertering fra islam eller ved å forlate islam kan unnslippe en kategorisering som muslim.

    Det finnes blant langt de fleste islamofobe følgelig ikke en forestilling om at muslimsk identitet er bestemt av blod/biologi. Ulikt biologisk «rase» er det å være en troende muslim i prinsippet noe en kan «velge seg bort i fra» derfor kan ikke islamfobi kalles rasisme, lyder altså argumentet. Det problematiske ved argumentet er at et individ ikke ved fødselen velger å bli født inn i en muslimsk familie, like lite som en kristen eller jøde velger å bli født inn i en kristen eller jødisk familie. Man velger heller ikke om man for alle praktiske formål – og uavhengig av egen tro/ikke-tro – blir behandlet og vurdert som muslim – blant annet på grunn av utseende/hudfarge eller et muslimsk navn (se Meer og Modood 2009: 345, og Meer 2012).

    Muslimer kan med andre ord være utsatt for både rasialisering og rasisme i kraft av sin (antatte eller virkelige) religiøse tilhørighet. Å tillegge muslimen uforanderlige og truende egenskaper, er islamofobiens budskap og funksjon.

    [1] Definisjonen – og teksten for øvrig – bygger på boka «Hva er rasisme» av Bangstad og Døving (2015), Universitetsforlaget.

    Forfatter: Cora Alexa Døving

     

    Videre lesning

    Bangstad, Sindre/ Døving, Cora Alexa (2015). Hva er rasisme?. Oslo: Univerisitetsforlaget.

    Meer, Nasar (red.) (2014). Racialization and Religion. Race, Culture and Difference in the Study of Antisemitism and Islamophobia, London: Routledge.

  • Fiendtlighet mot andre grupper

    Et perspektiv som er nært knyttet til tenkningen om fordommer, er teorien om gruppefokusert fiendtlighet. EU-undersøkelsen Intolerance, prejudice and discrimination. A European report fra 2011 viser sammenheng mellom seks ulike former for gruppefiendlighet: homofobi, islamofobi, rasisme (biologisk), antisemittisme, innvandrerfiendtlighet og kvinnehat.  Personer som skårer høyt på en form for gruppefiendtlighet, skårer i snitt høyt på de andre også. Selv om ulike fordommer har ulikt innhold, henger de altså sammen i et slags syndrom.

    Personer som skårer høyt på en form for gruppefiendtlighet, skårer i snitt høyt på de andre også.

    Undersøkelsene finner også at dette syndromet er koplet til en autoritær holdning, et hierarkisk samfunnssyn og motstand mot mangfold. Fordommene er altså nært knyttet til antidemokratiske, eller i det minste udemokratiske holdninger, samt skepsis til migrasjon og den typen synlig mangfold dette medfører.

    Gruppefokusert fiendtlighet rommer altså det antidemokratiske og det ekstreme, men omfatter også mindre ytterliggående ekskluderende holdninger. Dette er interessant når vi ser på de rådene for forebygging som kommer fram gjennom denne forskningen. Utgangspunktet for disse rådene er erkjennelsen av at den viktigste funksjonen til fordommer og gruppefokusert fiendtlighet er at de gir identitet og fellesskap, en klar forestilling om et vi-fellesskap som står sammen overfor et truende ”de andre”.

    Undersøkelsene peker på at opplevelsen av usikkerhet basert på reelle og konstruerte faktorer kan bidra til økt gruppefiendtlighet.

    Undersøkelsene peker på at opplevelsen av usikkerhet kan være basert på reelle faktorer, som arbeidsløshet og økonomisk nedgangstid. En grunnleggende utfordring for de europeiske samfunnene er dermed å tilby trygghet for befolkningen gjennom andre virkemidler enn den ekskluderingen av minoriteter som følger av den gruppefokuserte fiendtligheten.

    Undersøkelsen peker på fordommer og ekskluderende ideologier som en vesentlig utfordring til demokratiet:

    If acceptance of plurality and tolerance of difference and diversity are essential pillars of democracy, then agitation designed to undermine them is a serious threat to the very foundations of the structure. Widespread prejudices that classify particular groups as inferior and exclude them from equal participation make a mockery of democracy.

    Videre lesning

    Zick, Andreas/ Küpper, Beate/ Hövermann, Andreas. (2011). Intolerance, Prejudice and Discrimination. A European Report. Berlin: Friedrich-Ebert-Stiftung.

  • Faglitteratur

    Rasisme

    Bangstad, Sindre/ Døving, Cora Alexa (2015). Hva er rasisme?. Oslo: Univerisitetsforlaget.

    Goldberg, D. T. (2015). Are we postracial yet?. UK and Cambridge: Polity Press.

    Kyllingstad, Jon R. (2004). Kortskaller og langskaller: Fysisk antropologi i Norge og striden om det nordiske herremennesket. Oslo: Scandinavian Academic Press.

    Murji, K. and Solomos, J. (eds) (2015). Theories of Race and Ethnicity. Contemporary debates and perspectives, Cambridge: University Press.

    Rattansi, Ali (2007). Racism: A Very Short Introduction. Oxford og New York: Oxford University Press.

    Skorgen, Torgeir (2002). Rasenes oppfinnelse: Rasetenkningens historie. Oslo: Spartacus

    Wieviorka, Michel (1995). The Arena of Racism. London og New York: Sage.

    Antisemittisme

    Bachner, Henrik (2004). Återkomsten – Antisemitism i Sverige efter 1945, Stockholm , Natur och Kultur.

    Døving, Cora Alexa og Vibeke Moe (2014). Det som er jødisk. Identiteter, historiebevissthet og erfaringer med antisemittisme, rapport fra HL-senteret.

    Eriksen, Trond Berg/ Harket, Håkon/ Lorenz, Einhart (2009). Jødehat – Antisemittismens historie fra antikken til i dag. Oslo: Cappelen Damm.

    European Monitoring Centre on Racism and Xenophobia (EUMC) (2004). Manifestations of antisemitism in the EU 2002 – 2003, Wien.

    Fundamental Rights Agency (FRA) (2009). Anti-Semitism: Summary overview of the situation in the European Union 2001 – 2008, Wien.

    HL-senteret (2012). Antisemittisme I Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter, rapport fra HL-senteret.

    Katz, Jacob (1980). From Prejudice to Destruction. Antisemitism, 1700-1933, Harvard University Press.

    Wieviorka, Michel et al. (2005). La tentation antisémite: Haine des Juifs dans la France d’aujourd’hui, Paris: Robert Laffont.

    Wistrich, Robert (1999). Demonizing the Other. Antisemitism, Racism and Xenophobia, Routledge.

    Islamofobi

    Meer, Nasar (red.) (2014). Racialization and Religion. Race, Culture and Difference in the Study of Antisemitism and Islamophobia, London: Routledge.

    Gruppefiendtlighet

    Zick, Andreas/ Küpper, Beate/ Hövermann, Andreas. (2011). Intolerance, Prejudice and Discrimination. A European Report. Berlin: Friedrich-Ebert-Stiftung.

  • Andre pedagogiske ressurser

    Restart

    Metodemateriale som setter fokus på normer, mangfold og seksualitet. Satsning utviklet av Skeiv Ungdom for en trygg og inkluderende skole.

    Hvordan bekjempe rasisme i det offentlige rommet?

    Håndbok laget av norsk folkehjelp som skal gi argumenter og argumentasjonshjelp til «vaktbikkjer» mot rasisme i det offentlige rommet.

    Addressing Anti-Semitism: Why and How? A Guide for Educators

    Læringsresurs utviklet av OSSE/ODIHR i samrbeid med Yad Vashem med en oversikt over forskjellige typer antisemittisme og tilnærminger til undervisning.

    Guidelines for Educators on Countering Intolerance and Discrimination against Muslims

    Materialet utviklet av OSSE/ODIHR, Europarådet og UNESCO som skal hjelpe lærere og andre til å identifisere manifestasjoner av intoleranse og diskriminering mot muslimer, og tilby konsepter til forebygging og håndtering i skolesammenheng.

Undervisningsopplegg

  • Fordomstreet

    Diskusjonsoppgave om årsak og virkning av fordomsfulle utsagn

    TID: 60 min FOR: U-skole , VGS Les mer
  • Rasisme i fotballen

    Øvelse som diskuterer begrepet, ulike former av og hvordan man kan motarbeide rasisme

    TID: 60 min FOR: U-skole , VGS Les mer