Urfolk og nasjonale minoriteter

Urfolk og nasjonale minoriteter blir ofte nevnt i samme åndedrag. Men det er gode grunner til å være bevisst på både forskjeller og likheter mellom gruppene. 

Mens nasjonale minoriteter er definert gjennom langvarig opphold i landet, blir urfolk definert som et folk som har blitt utsatt for erobring eller kolonisering av landområder de tidligere kontrollerte. Hvordan minoritetsstatusen blir definert, har stor påvirkning på hvilke muligheter statusen gir med hensyn til å ivareta og videreutvikle tradisjoner, språk og kultur, både politisk og økonomisk. I tillegg kan minoritetsstatusen påvirke både selvforståelsen og bevisstgjøringen av egen identitet.

Hopp til undervisningsøkter og andre relevante ressurser.
  • Samene - Norges urfolk

    I 1990 ratifiserte Norge ILO-konvensjon nr. 169. Konvensjonen definerer urfolk som mennesker i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige før en erobring, kolonisering eller fastsettelse av statsgrense fant sted. Samene er den eneste gruppen i Norge som fyller disse vilkårene.

    Urfolk

    Internasjonalt finnes det ingen generell akseptert definisjon av begrepet urfolk. Det finnes likevel noen typiske kjennetegn for grupper som har denne statusen: 

    1. De er ikke det dominerende folket i det samfunnet de er en del av, selv om de befolket området først
    2. De har en egen kultur basert på naturressursene.
    3. De har en kultur som sosialt, kulturelt og/eller språklig skiller seg fra den dominerende befolkningen.
    4. Urfolk utgjør ofte en minoritet i befolkningen, men ikke alltid. I flere stater i Latin-Amerika utgjør urfolk et betydelig flertall av befolkningen.

    En vanlig misforståelse om begrepet urfolk er at betegnelsen kun skal brukes om de første menneskene som befolket et område, og at det er kun denne gruppen som kan få spesielle rettigheter knyttet til urfolksstatusen.

    En vanlig misforståelse om begrepet urfolk er at betegnelsen kun skal brukes om de første menneskene som befolket et område, og at det kun er denne gruppen som kan få spesielle rettigheter knyttet til urfolksstatusen. Derimot er det sentrale at gruppene har en tilknytning til et bestemt område før de nåværende statsgrensene ble etablert, men at de ikke ble behandlet som likeverdige i statsdannelsen. Slik det blir uttrykt i ILO-konvensjonen, er det vesentlige hva som har skjedd siden 1600/1700-tallet, og ikke forbindelsen mellom den nåværende befolkningen og steinalderfolkene for 10 000 år siden.

    Samene

    I 1990 ratifiserte Norge ILO-konvensjon nr. 169. Konvensjonen definerer urfolk som mennesker i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige før en erobring, kolonisering eller fastsettelse av statsgrense fant sted. Gruppene kjennetegnes også ved at de har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og/eller politiske institusjoner.

    I Norge fremkommer det klart at samene utfyller vilkårene for ILO-konvensjon 169, en urfolksstatus som gjelder i nord- og sørsamiske områder. Urfolksrettighetene skal sikre at samene får like muligheter som ikke-samer til å dyrke sin kultur, opprettholde sin livsform og mulighet til å sikre fellesskapet for fremtiden.

    Urfolksrettighetene skal sikre at samene får like muligheter som ikke-samer.

    Selv om samene er en nasjonal minoritet i folkerettslig forstand, har de valgt å beholde urfolksstatusen slik den ble avklart gjennom paragraf 110a i Grunnloven og sameloven. Anslagsvis regner man med at ca. 40 000 identifiserer seg som samer i Norge i dag, og samene er således den mest tallrike minoriteten i Norge

    Samiske språk og bosettingsområder

    Det samiske språket er ikke ett språk. De tradisjonelle samiske språkene i Norge er sørsamisk, pitesamisk, lulesamisk, nordsamisk og skoltesamisk. Forskjellen mellom for eksempel nordsamisk og sørsamisk er omtrent som forskjellen mellom norsk og islandsk (https://snl.no/samer).

    Forskjellen mellom for eksempel nordsamisk og sørsamisk er omtrent som forskjellen mellom norsk og islandsk.

    Det historiske samiske bosetningsområdet kalles Sápmi på nordsamisk, Saepmie på sørsamisk og Sábme på lulesamisk. Området har ingen formelle grenser, men det er vanlig å innlemme Nord-Norge, trøndelagsfylkene og noen områder direkte sør for Trøndelag (https://snl.no/samer).

    Samiske institusjoner og nasjonale symboler

    I 1989 ble Sametinget opprettet, med bakgrunn i norske myndigheters erkjennelse av den undertrykkende fornorskingspolitikken. Samene ble utsatt for statlige overgrep som nesten utryddet kulturen og språket. Sametinget er også et resultat av at samene har kjempet for sine egne tradisjoner og rettigheter. (https://www.sametinget.no/Om-Sametinget/Bakgrunn).

    Sametinget er også et resultat av at samene har kjempet for sine egne tradisjoner og rettigheter.

    For å registrere seg i samenes valgmanntall må søkeren oppfylle ett av følgende kriterier:

    1. Har samisk som hjemmespråk.
    2. Har eller har hatt forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk.
    3. Er barn av person som står eller har stått i Sametingets valgmanntall.

    I likhet med det ikke-samiske samfunnet har samene i Norge nasjonale symboler som nasjonaldag, nasjonalsang og samisk flagg. Samenes nasjonaldag er 6. februar, som feires med bakgrunn i samenes første internasjonale møte i Trondheim i 1917. Samenes nasjonalsang heter Sámi soga lávlla (Samefolkets sang). Teksten er skrevet av Isak Saba, mens melodien er komponert av Arne Sørlie. Det samiske flagget ble vedtatt av Samekonferansen i Åre i Sverige i 1986, og det er utarbeidet flere offisielle flaggdager (https://snl.no/samer).

    Samene som overnasjonalt fellesskap

    Selv om samene i Norge juridisk er underlagt den norske Grunnloven, samarbeider samer i Norge med samer i Sverige og Finland med bakgrunn i felles kultur, næringsveier og språk. I motsetning til Norge har ikke Sverige og Finland ratifisert ILO-konvensjon nr. 169. Sverige anerkjenner samene som urfolk, men formelt er samene i Sverige en nasjonal minoritet. I Finland er urfolksstatusen deres nedfelt i grunnloven, men Riksdagen ønsker ikke å ratifisere ILO-konvensjonen med bakgrunn i at de ikke vil godkjenne en ny definisjon på hvem som er same i lovens mening. Det finnes også samer i Russland, men gruppen står juridisk svakt i det russiske samfunnet. I motsetning til i Norge, Sverige og Finland finnes det ikke noe sameting i Russland.

    Litteratur

    www.sametinget.no

    www.regjeringen.no/no/tema/urfolk-og-minoriteter/samepolitikk

    www.snl.no/samer

    www.sametinget.no

    Hopp til ressurser

    Hurtigmeny

    • Kolonisering og samisk motsvar

      I omlag hundre år fra 1850 var den offisielle norske politikken at samer skulle assimileres inn i den norske befolkningen gjennom fornorskning. Her presenterer vi denne historien, før vi går nærmere inn på hvordan samer har svart på og gjort motstand mot denne politikken. For å forstå forholdet mellom samer, ikke-samer og den norske stat i dag, er det viktig å kjenne til denne historien.

      Samer og nordmenn før 1800-tallet

      I den tidlige romantikken (ca. 1780–1830) ble samisk kultur og nedarvede rettigheter i stor grad anerkjent av norske myndigheter. Gjennom betegnelser som «de ældste», «oprindelige» eller «infødte i landet» ble samene indirekte omtalt som et urfolk. 

      Det gir ikke mening å snakke om en samisk innvandring, men snarere en kultur som har oppstått gjennom en 4000 år lang prosess.

      Bosetningen i de samiske kjerneområdene strekker seg mer enn 10 000 år tilbake. Tidsrammen tilsier at det ikke gir mening å snakke om en samisk innvandring, men snarere en kultur som har oppstått gjennom en 4000 år lang prosess (Lorenz 1981). Innsiget av ikke-samiske folk på «samisk jord» begynte rundt år 100, hvor områder i Nordland og Troms ble befolket av jordbrukere fra Rogaland og Hordaland. I år 400 nådde de Malangsgapet i Troms – nordgrensen for korndyrking og dermed grensen for deres næringsvei.

      Allerede på 600-tallet begynte utbyttingen av samene gjennom plyndring og skattlegging. Det er likevel først og fremst perioden fra begynnelsen av 1600-tallet til andre halvdel av 1800-tallet som blir betegnet som den formelle koloniseringen av de samiske kjerneområdene. I denne perioden ble områdene lagt under offentlig administrasjon gjennom kirke-, markeds- og tingplasser (Lorenz 1981).

      «Fornorskingspolitikken»

      Til tross for at det gjenstår viktig forskning vedrørende den såkalte fornorskingspolitikken og konsekvensene av den, har det faktum at samene ble utsatt for en omfattende assimileringspolitikk, blitt en integrert del av moderne norsk historie.

      Særlig skulle det kristne misjoneringsarbeidet stå sentralt i assimileringspolitikken.

      Særlig skulle det kristne misjoneringsarbeidet stå sentralt i assimileringspolitikken som skjøt fart på 1800-tallet. Før 1850-årene var holdninger til samisk kultur og språk ambivalent. En viktig årsak var at kontakten med samene i særlig grad var knyttet til kristelig opplysningsarbeid. Mens enkelte hevdet at man måtte møte samene på deres egne premisser og opprette egne institusjoner for samisktalende lærere og misjonærer, hevdet andre at undervisningen burde foregå på norsk. Utover i 1840-årene ble det fremmet en mer restriktiv holdning til bruk av samisk og finsk i forkynnelse og undervisning, og fra 1851 ble det bevilget penger fra Stortinget for å styrke norskundervisning og opplysningsarbeid gjennom Finnefondet. Finnefondet kan ses som starten på en fornorskingspolitikk mot samer og kvener. Politikken ble særlig aktiv og systematisk fra 1870-årene (Bakken Larsen 2012).

      Assimilering som sivilisasjonsprosjekt

      Selv om assimileringskravene særlig har blitt koplet til språk og kultur, utgjorde territorielle krav og ulike næringsinteresser mellom samene og storsamfunnet et vesentlig innslag i møtet mellom to ulike kulturer i begynnelsen av 1900-tallet (Lien 2011). Ved overgangen til 1900-tallet ble assimileringsspørsmålet en altomfattende politikk som rettet seg inn mot næringsliv, kommunikasjon og forsvar. Moderniseringstiltakene hadde som mål at næringslivet skulle ha fornorskende og integrerende effekt (Bakken Larsen 2012).

      Samene ble betraktet som en laverestående rase og naturfolk, og fornorskingen var derfor ansett som et sivilisasjonsprosjekt.

      Samene ble betraktet som en laverestående rase og naturfolk, og fornorskingen var derfor ansett som et sivilisasjonsprosjekt (Selle mfl. 2015). Utviklingen av det moderne Norge etter unionsoppløsningen dreide seg med andre ord ikke bare om økonomiske og politiske forhold, men ble i høy grad også ansett som et sosialt og nasjonalt prosjekt. Nasjonsbyggingsideologien var tuftet på et premiss om felles kultur for å styrke det indre samholdet: ett folk, én nasjon, ett språk. Målet med assimileringstiltakene ble derfor ikke bare av språklig karakter, men også kulturell. Samene skulle bli «gode nordmenn», noe som betydde at samenes indre samhold og identitetsfølelse måtte vike (Niemi 2017).

      Oppmykning av assimilasjonspolitikken etter den andre verdenskrig

      En følge av den tyske tilbaketrekningen på slutten av krigen var at ødeleggelsene fjernet det meste som kunne minne om befolkningens etniske bakgrunn. Store deler av Finnmark og Nord-Troms var lagt i ruiner. Under gjenreisningen ble det lagt vekt på å skape et nytt samfunn: Økt sysselsetting skulle skape vekst og velstand i kombinasjon med en likhetsideologi som skulle fjerne klassemotsetninger og sosiale og etniske motsetninger. Den nye fremtidsvisjonen levnet liten plass til fortidens tradisjoner, og samenes kultur og levesett ble derfor betraktet som primitiv og av lav verdi. Samfunnssolidariteten skulle sikre like rettigheter – økonomisk, sosialt og etnisk. Fremtiden ble fremstilt som et dilemma mellom etnisk tilhørighet og høy levestandard (Bakken Larsen 2012).

      Samtidig ser man noen tidlige tegn til oppmykning av assimileringspolitikken. NRKs etablering av Norsk Sameradio i 1946 viser at staten og enkeltaktører hadde endret holdning til samene. Etableringen av samiske radiosendinger var ikke bare en gest, men skulle tjene samene i deres bestrebelser på å utbedre sine muligheter i samfunnet (Vorren 1956).

      Selv om ikke assimileringspolitikken formelt ble videreført av styresmaktene, levde intensjonene og virkemidlene videre.

      Selv om ikke assimileringspolitikken formelt ble videreført av styresmaktene, levde intensjonene og virkemidlene videre både i skolen og på andre samfunnsområder. For eksempel ble skoleinstruksen fra 1898, som inneholdt en kraftig skjerping av fornorskingspolitikken, stående helt frem til 1963, og virkningen av politikken var merkbar i flere tiår etterpå.

      Alta-saken

      Noe reelt oppgjør med norske myndigheters politikk rettet mot samene kom ikke før etterspillet av Alta-saken. Myndighetenes avgjørelse om utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget er det mest omstridte kraftutbyggingsprosjektet i norsk historie. Konflikten begynte med motstand fra lokalbefolkningen og naturvernorganisasjoner tidlig i 1970-årene, men endte opp med å bli et spørsmål om urfolks rettigheter. Til tross for store protester vedtok Stortinget i 1978 utbygging og bygging av en 110 meter høy demning ved Sávču.

      Konflikten begynte med motstand fra lokalbefolkningen og naturvernorganisasjoner, men endte opp med å bli et spørsmål om urfolks rettigheter.

      Sommeren 1979 sørget Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget for at anleggsarbeidet ble stanset for en periode. I oktober samme år slo en gruppe samer opp telt utenfor Stortinget og krevde stans i utbyggingen. Da regjeringens svar ble negativt, satte samene i gang sultestreik. Samtidig som protestene og demonstrasjonene foregikk, forsøkte samiske organisasjoner å komme i dialog med norske myndigheter.

      En sentral faktor var at det i tillegg ble arbeidet på internasjonalt plan, med involvering av FN-systemet og internasjonale urfolksorganisasjoner. Norge fikk hard kritikk internasjonalt for sin behandling av samene og ikke minst for spriket mellom Norges holdning til urfolkssaker internasjonalt og holdningen på hjemmebane.

      Erfaringene fra Alta-saken førte til at norske myndigheter følte det utfordrende å kontrollere og styre samene, samtidig som myndighetenes renommé ble svekket internasjonalt. Dialog og kontakt med samiske organisasjoner ble derfor vurdert som nødvendig. Samerettsutvalgets første innstilling i 1984 om egen grunnlovsbestemmelse om samenes rettsstilling og representative organer ble begynnelsen på det vi i dag kjenner som Sametinget. Da Norge undertegnet ILO-konvensjon nr. 169 i 1990, som det første og hittil eneste landet i Norden, ble samene formelt anerkjent og gitt rettigheter som urfolk av norske myndigheter.

      Samene som historiske aktører

      Samepolitikk dreier seg ikke bare om samer, men er og har vært drevet av samer (Bjerkli og Selle 2015). I den grad det finnes noen bevissthet om samene som historiske aktører, er kunnskapen ofte koplet til to saker: Kautokeino-opprøret i 1852 og Alta-saken. Begge hendelsene er på ulikt vis koplet til assimileringspolitikken: etter Kautokeino-opprøret hardnet assimileringstiltakene til, mens Alta-konflikten er rimelig å betrakte som starten på slutten for norske myndigheters hardhendte politikk i de samiske kjerneområdene.

      Samepolitikk dreier seg ikke bare om samer, men er og har vært drevet av samer.

      Mens Kautokeino-opprøret er kjent for sitt voldelige utfall og Alta-konflikten gjennom aktivisme, demonstrasjoner og sivil ulydighet, finnes det en mindre kjent, men dog viktigere side ved samisk motstand mot assimileringspresset.

      1905 som utgangspunkt for samepolitisk mobilisering

      Flere av de tidlige samiske aktivistene var akademikere: lærere, studenter og mediefolk. Flere av de samiske aktørene jobbet i skoleverket; de hadde en utdanning som sørget for en allmenn kjennskap til det norske samfunnet, politikk og organisasjonsliv, og som i tillegg posisjonerte samiske aktører nær assimilasjonspolitikken og majoritetens holdninger til samene og det samiske i praksis. Hvis man ser på perioden fra 1880-årene frem til samene fikk urfolksstatus i 1990, bekjempet samene norske myndigheters krav om fornorsking på storsamfunnets premisser, gjennom etablerte demokratiske kanaler: organisering, foreningsliv, partipolitikk og medier. At samenes politiske engasjement særlig blir synlig etter 1905, er ingen tilfeldighet.

      Assimileringspolitikken var en viktig faktor, men helt konkret kom det også en statsgrense mellom reinbeitene i Sverige og Norge etter unionsoppløsningen i 1905. Reinbeitesaken ble derfor et nasjonalt spørsmål så vel som et næringsspørsmål (Eriksen og Niemi 1991). Mens svenskene ville beholde reinbeitebestemmelsene fra før 1905, ønsket norske myndigheter å innskrenke beiterettighetene, helst avskaffe dem helt. Etter lange forhandlinger kom svenske og norske myndigheter frem til en konvensjon som resulterte i at reindriften måtte vike for «høyere samfunnsinteresser», i betydningen av at nordmennenes næringsinteresser trumfet samenes behov. Motstanden mot norske myndigheters interesser i de samiske kjerneområdene førte til etableringen av en samepolitikk som står sentralt også i dag: rettighetsproblematikk i tilknytning til språk, kultur og næringsinteresser.

      En samisk nasjonsbyggingsprosess

      Selv om det er navn som Isak Saba, Anders Larsen, Elsa Laula Renberg, Daniel Mortensson og Per Fokstad som har utmerket seg som tidlige politiske strateger i samenes politiske historie, er det flere samiske politiske aktører i både nord- og sørsamiske områder som er mindre kjent. I tillegg ble det gjort forsøk på å organisere politisk samarbeid mellom norske og svenske samer som motstrategi til det brutte fellesskapet. Det overnasjonale samarbeidet var ikke bare motivert av hvilke følger de nye statsgrensene fikk for reindriften, men av at man ville så samlingstanken blant sørsamene, finnmarkssamene og de svenske samene (Eriksen og Niemi 1991).

      I samenes søken etter en særegen samisk nasjonal bevissthet ble skolesaken særs viktig.

      I særlig grad står datoen 6. februar 1917 sentralt, datoen for samenes første landsmøte. Møtet var lagt til metodistkirken i Trondheim. Av saker var det særlig reindriften og skolesaken som skulle diskuteres. Når samer i Norge og Sverige gikk sammen for å holde sitt første landsmøte, var den grenseoverskridende faktoren vesentlig. En målsetting var å konsolidere seg som nasjon. I samenes søken etter en særegen samisk nasjonal bevissthet ble skolesaken særs viktig, fordi retten til å bruke samiske språk i undervisningssammenheng ble ansett som en avgjørende faktor for å bygge samisk identitet. Selv om samene møtte motstand både under landsmøtet i Trondheim og i årene som fulgte, står landsmøtet i dag som et sterkt symbol på samenes rettighetskamp i møte med norske myndigheter.

      Samepolitisk mobilisering fra den andreverdenskrig til i dag

      Perioden ca. 1924–1940 har blitt omtalt som den samiske «fimbulvinteren», en periode hvor det er få spor av samepolitisk motstand (Zachariassen 2012). Det var først etter andre verdenskrig at den samiske organiseringen for alvor reiste seg igjen, gjennom blant annet Reindriftssamenes Landsforbund i 1948 og Norske Samers Riksforbund i 1965. I 1968 ble det vedtatt på den fjerde nordiske samekonferansen i Hætta at samene ønsket å bli omtalt som nasjon, noe som understreker at den overnasjonale nasjonsforståelsen levde videre etter andre verdenskrig (Altaposten 1982).

      Den økende politiske bevisstheten hos samene i 1960- og 1970-årene ble med tiden også en urfolkssak, særlig legemliggjort gjennom Alta-saken. Selv om Alta-saken ble vendepunktet, er samenes stilling i Norge i dag et resultat av et langsiktig arbeid for samiske rettigheter. Det å gjenoppbygge bevissthet og respekt både blant samer og ikke-samer for den samiske kulturtradisjonen og nyutvikling av det samiske har vært en saktegående prosess, og tidvis har overlevelsen av kulturen vært under et enormt press. Selv om det gjenstår store utfordringer på både nærings-, kultur- og språkområdene for den samiske nasjonen, har den kommet langt siden møtet i 1917 i metodistkirken i Trondheim, og vært til stor inspirasjon for urbefolkning langt utenfor Norges grenser.

      Litteratur

      Bakken, Larsen Camilla (2012), Oppgjøret som forsvant? Norsk samepolitikk 1945-1963, UiT: Mastergradsoppgave i historie, institutt for historie og religionsvitenskap, Fakultetet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning.

      Bjerkli, Bjørn og Per Selle (red.) (2015), Samepolitikkens utvikling, Oslo: Gyldendal Akademisk.

      Eriksen, Knut Einar og Einar Niemi (1991), Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860-1940, Oslo: Universitetsforlaget.

      Lien, Lars (2011), «6. februar – dekningen av samenes første landsmøte», i Øivind Kopperud, Vibeke Moe og Vibeke Kieding Banik (red.), Utenfor det etablerte. Aspekter ved Einhart Lorenz´ forskning, Oslo: HL-senteret.

      Lorenz, Einhart (1981), Samefolket i historien, Oslo: Pax Forlag.

      Niemi Einar (2017), «Fornorskingspolitikken overfor samene og kvenene», i Nik Brandal, Cora Alexa Døving og Ingvill Thorsen Plesner, Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016, Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

      Selle, Per, Anne Julie Semb, Kristin Strømnes og Åsta Dyrnes Nordø (2015), Den samiske medborgeren, Oslo: Cappelen Damm akademisk.

      Vorren, Ørnulf (1956), Samene i Norge. En utredning i tilknytning til Norsk Rikskringkastings sendinger på samisk, Oslo: Norsk Rikskringkasting.

      Zachariassen, Ketil (2012), Samiske nasjonale strateger. Samepolitikk og nasjonsbygging 1900-1940. Isak Saba, Anders Larsen og Per Fokstad, Karasjok: ČálliidLágádus forlag.

    • Historiens betydning for forståelsen av aktuelle utfordringer

      I 2017 feiret samene hundreårsjubileet for den sosialpolitiske mobiliseringen for å gjenreise de samiske samfunnene. Med bakgrunn i landsmøtet i Trondheim i 1917 er 6. februar i dag datoen for samenes nasjonaldag. I dag finnes det et stort antall samiske kultur-, utdannings- og næringsinstitusjoner/-organisasjoner, et eget samisk parlament, offisielle nasjonale symboler som flagg, mediekanaler (hvor Ođđasat har samsendinger med Sverige og Finland), og det finnes lovgivning som skal sikre samenes urfolksrettigheter. Samene har også oppnådd en egen status internasjonalt i tilknytning til diplomatisk og politisk arbeid med urfolkssaker (Vars 2017).

      Sameksistens og mangfold

      Den samiske motstandskampen vitner om at de endrede vilkårene for den samiske nasjonen ikke bare kom i kraft av norske myndigheters forsoningspolitikk. Samiske rettigheter og krav om respekt for språk og kultur har også blitt kjempet frem gjennom en over hundre års lang kamp. Dette forholdet forsvinner imidlertid i debatter som har blitt ført i pressen og blant enkelte norske politikere, fordi samenes vilkår blir forstått ut fra hva norske myndigheter er villige til å gi/bevilge, ikke ut fra den samiske selvforståelsen. 

      For enkelte kan det være krevende å tenke seg en nasjon uten statsgrense, men det kan argumenteres for at den samiske nasjonen bor i fire stater: Norge, Sverige, Finland og Russland.

      Ideen om en samisk nasjon blir av enkelte oppfattet som noe truende, særlig i situasjoner hvor motstanderne har problemer med å skille mellom nasjon og stat, en begrepsforvirring som genererer et trusselbilde både hva gjelder maktforhold og økonomi. For enkelte kan det være krevende å tenke seg en nasjon uten statsgrense, men det kan argumenteres for at den samiske nasjonen bor i fire stater: Norge, Sverige, Finland og Russland, en samisk nasjon bygd på et grenseoverskridende fellesskap.

      Identitet i tilknytning til tradisjon, språk, historie, sosiale mønstre og næringsvirksomhet er felles for både det ikke-samiske og det samiske nasjonsbyggingsprosjektet, noe som gjenspeiles i deres institusjoner og symbolikk. Kunnskap om at det norske samfunnet er komplekst og mangfoldig, er nødvendig (Røthing 2017). 

      Kunnskap om at det norske samfunnet er komplekst og mangfoldig, er nødvendig

      En identitet vil alltid virke i et relasjonelt spenningsfelt mellom den individuelle identiteten og gruppeidentiteten, mellom tradisjon og nye impulser. I tillegg går vi inn og ut av ulike identiteter (samisk, norsk, etnisk, religiøs, kjønn og/eller klasse). Studier viser for eksempel at det ikke er et konkurranseforhold mellom det samiske og det norske, og at den samiske medborgeren enkelt kan kombinere en samisk og norsk identitet (Selle og Semb 2015). Økt forståelse av samenes selvforståelse som nasjon har potensial til å vise Norge som en flernasjonal stat, i likhet med hva som er tilfellet med en rekke andre stater i og utenfor Europa.

      Litteratur

      Røthing, Åse (2017), Mangfoldskompetanse. Perspektiver på undervisning i yrkesfag, Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

      Selle, Per, Anne Julie Semb, Kristin Strømnes og Åsta Dyrnes Nordø (2015), Den samiske medborgeren, Oslo: Cappelen Damm akademisk.

      Vars Laila Susanne (2017), «Samene i Norge: Fra fornorsking til forsoning?», i Nik. Brandal, Cora Alexa Døving og Ingvill Thorson Plesner (red.), Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900-2016, Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

      ILO- konvensjon nr. 169

    • Våre fem nasjonale minoriteter

      Fem grupper regnes som nasjonale minoriteter i Norge i dag: Kvener/norskfinner, jøder, rom, skogfinner og romanifolk/tatere.

      Kvener/norskfinner

      Kvener/norskfinner er etterkommere etter folk fra Finland og Sverige som har bosatt seg i Nord-Norge de siste århundrene. Deler av områdene som i dag er delt mellom de tre landene, ble regnet som fellesområder før grensene ble fastlagt. Det var mye kontakt over grensene gjennom sesongvandringer, og etter hvert mer permanent bosetting på 1700- og 1800-tallet. Flere steder var det atskilte bosteder for kvener/norskfinner og nordmenn. Dette bidro på den ene siden til økt avstand mellom folk. På den andre siden ga det muligheter for å bevare språk og kultur (Niemi 2010). I dag bor det mange som identifiserer seg som kvener/norskfinner også i andre deler av Norge.

      Kvensk ble anerkjent som minoritetsspråk i 2005, og siden 2007 har det pågått et stort arbeid for å standardisere språket

      Riksgrensene førte til at det kvenske språket som snakkes i Norge og Sverige, ble utviklet atskilt fra finsken som snakkes i Finland. Da finsk i Norge opphørte som skrifts- og undervisningsspråk, utviklet den finske dialekten seg i møtet med norsk ordforråd og grammatikk. Også samisk har innvirket på språket (Lidén 2005).

      Kvensk ble, som andre minoritetsspråk, rammet hardt av assimileringspolitikken i Norge, og er i dag fortsatt et truet språk. Det har imidlertid gjennomgått en revitaliseringsprosess de siste 10–15 årene – antall språkbrukere som nå tar språket tilbake, er økende (Schall 2017). Kvensk ble anerkjent som minoritetsspråk i 2005, og siden 2007 har det pågått et stort arbeid for å standardisere språket. Eksempler på dette er arbeidet med en kvensk grammatikk, og endringer i stedsnavnloven, slik at kvenske stedsnavn skrives med kvensk rettskrivning, ikke finsk.

      I 1990-årene organiserte kvenene seg, og stilte krav til norske myndigheter om minoritetsstatus. I 1997 ble skolefaget finsk som andrespråk innført. Norges tilslutning til Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1998 ble en støtte i dette arbeidet. Med innføring av Kunnskapsløftet i 2006 ble finsk og kvensk likestilt som opplæringsspråk.

      Jøder

      Jødisk identitet kan betraktes ut fra religiøs tro og tradisjon, kultur og historie (Ervin Kohn, VG 6. mars 2016). Hvor mye den enkelte identifiserer seg med de ulike delene, varierer. Jødedom som religion omfatter mange retninger med ulike oppfatninger om både tro og praksis, også i Norge. Mange jøder anser seg selv som ikke-praktiserende og betrakter jødedom mer som en kultur enn en religion (Groth 2015). Likevel er institusjoner som de jødiske samfunnene i Oslo og Trondheim, og synagogen, sentrale institusjoner for religiøse så vel som ikke-religiøse jøder. Synagogen fungerer som et religiøst og sosialt samlingssted, og for mange anses det som viktig at høytider og livsfaseriter markeres i synagogen (Døving og Moe 2014).

      Både historisk og i dagens Norge er jøder godt integrert i det norske samfunnet, både sosialt og økonomisk

      Både historisk og i dagens Norge er jøder godt integrert i det norske samfunnet, både sosialt og økonomisk (Døving og Moe 2014, Midtbøen og Lidén 2015). De fleste har norsk som morsmål. Frem til andre verdenskrig var jiddisch en del av det jødisk-norske kulturlivet og hverdagsspråket i mange hjem. Mange jøder har et forhold til hebraisk, som er offisielt språk i Israel ved siden av arabisk (Schall 2017, Groth 2015).

      Den jødiske minoriteten i Norge ble hardt rammet av Holocaust. For de som har vokst opp i tiårene etter krigen, utgjør Holocaust et sentralt element av deres jødiske identitet. Mye kan tyde på at yngre generasjoner er mer opptatt av å fremme positive sider ved jødisk liv som sitt grunnlag for å videreføre en jødisk identitet (Døving og Moe 2014).

      Rom

      De første romfamiliene kom til Norge på slutten av 1800-tallet. De fleste rom er etterkommere av familiene som fikk opphold i Norge i etterkrigstiden, og bor mer eller mindre permanent i Oslo eller andre deler av østlandsområdet.

      Identifisering som rom er knyttet til et levende sosialt og kulturelt fellesskap, og ikke til et kollektivt minne om en fortid. Kontakt med familie og nettverk av slekt og andre romfamilier på tvers av landegrenser er vesentlig i ivaretakelsen sosiale forpliktelser og fellesskapets tradisjoner og institusjoner (Aarset og Lidén 2017).

      Det finnes mange fortellinger om hvordan minoriteten møtes med mistro som rom og ikke som enkeltpersoner. Også fra medelever og lærere.

      Identiteten som rom henger blant annet sammen med å etterleve viktige gruppenormer. Dette kan være som å respektere aldershierarkier, egne tradisjoner for viktige livsriter (bryllup, begravelser) og bruk av egne instanser for megling og konfliktløsning (Engebrigtsen og Lidén 2010). Bruken av språket romanes i dagliglivet er også viktig for denne identiteten. De fleste rom i Norge er tospråklige, med romanes som morsmål ved siden av norsk.

      Som synlig minoritet har rom blitt utsatt for utstrakt diskriminering over tid, og de opplever dette fortsatt. Det finnes mange fortellinger om hvordan de møtes med mistro som rom og ikke som enkeltpersoner på kjøpesentre, campingplasser, boligmarkedet og som arbeidssøkende. Flere av barna har erfaringer av å bli møtt med fordommer, fra andre elever og fra lærere. Det er også mange som opplever at nordmenn ikke har kunnskap om norske roms langvarige tilknytning til landet, og at de er norske statsborgere i motsetning til tilreisende rom.

      Det har utviklet seg sterk tilhørighet til den enkelte storfamilie innad i det norske rommiljøet. Etableringen av Romsk råd i 2016 er initiert av rom selv, blant annet for å gjøre det enklere med samarbeid mellom familiene i dialog med norske myndigheter og for å fremme roms kultur.

      Skogfinner

      Skogfinner, eller folk av skogfinsk slekt, er etterkommere etter finner som utvandret til Sverige fra slutten av 1500-tallet og videre til Norge fra første halvdel av 1600-tallet. I Norge bosatte skogfinnene seg i størst antall på Finnskogen i Hedmark, men totalt bosatte det seg skogfinner i 40 kommuner på Østlandet.

      Den generelle samfunnsutviklingen og politikken i Norge førte i praksis til en fornorskingsprosess som også påvirket skogfinnene.

      Det var ingen uttalt assimileringspolitikk overfor skogfinner. Den generelle samfunnsutviklingen og politikken i Norge førte likevel i praksis til en fornorskingsprosess som også påvirket skogfinnene. Det økende behovet for tømmer til sagbruksindustrien førte allerede på 1600-tallet til forbud mot å drive det tradisjonelle svedjebruket. Svedjebruk var en særegen form for dyrking der man først felte skogen på et område og lot det ligge å tørke et år eller to. Deretter satte man fyr på hele området og sådde en spesiell sort rug (svedjerug) i asken etter brenningen.

      Året etter høsten man avlingen. Norsk var språket som skulle brukes i skolen, noe som innebar at det var forbudt å snakke finsk. Dette var medvirkende til at ingen lenger snakker det skogfinske språket, selv om en del enkeltord og veldig mange stedsnavn er bevart, særlig på Finnskogen.

      Siden 1970-årene har det foregått en revitalisering av skogfinske tradisjoner.

      Det er varierende i hvor stor grad skogfinner eller personer av skogfinsk slekt, føler tilknytning til sin historie og kulturarv. Men siden 1970-årene har det foregått en revitalisering av skogfinske tradisjoner, økt interesse for å finne ut sin skogfinske avstamning gjennom slektsforskning, bruk av finske døpenavn og skilting med finske stedsnavn. På Finnskogen har man siden 1970 avholdt de årlige Finnskogdagene, en tre dagers kulturfestival på Svullrya på Grue Finnskog. Festivalen åpnes med at «Republikken Finnskogen» proklameres.

      I 2000-årene var det dialog mellom staten og de skogfinske museene om hvorvidt disse selv skulle ha råderett over sine samlinger og utvikling av museene. I 2005 slo disse museene seg sammen til Norsk Skogfinsk Museum. Dette museet står i dag sentralt i arbeidet med å bevare og formidle skogfinsk historie, kultur og tradisjoner, men har per i dag kun et eldre skolebygg til rådighet for administrasjon, bibliotek og utstilling. I lengre tid har museets styre og ansatte med støtte fra det skogfinske interessemiljøet arbeidet for å få midler av myndighetene til et større museumsbygg som kan gjøre det mulig å bevare og formidle skogfinsk kulturarv (Lien 2017).

      Romanifolk/tatere

      Gruppen som i dag omtaler seg som «romanifolk» eller «tatere», er etterkommere etter familier som kom til Norge via Sverige fra 1500-tallet og senere. De utgjør i dag en sammensatt gruppe med ulikt utdanningsnivå, ulike livssituasjoner, levekår, livssyn og levemåter, og de er bosatt i ulike deler av Norge. For enkelte er reising, handel og håndverk fremdeles sentralt for deres gruppeidentitet. Samtidig har det skjedd endring i betingelser for reising, slik at dette i mindre grad er knyttet til inntektsgivende arbeid og i større grad er sosialt begrunnet for mange i gruppen, særlig om sommeren.

      Mange er stolte av å tilhøre romanifolket/taterne, men kan være forsiktige med å vise sin identitet utad.

      De fleste romanifolk i Norge har norsk som førstespråk. Romanispråket / norsk romani er for mange likevel viktig i forståelsen av hva det vil si å være tater/romani. Som følge av assimileringspolitikken har mye av språket gått tapt hos mange romanifolk/tatere, særlig i den yngre generasjonen. Samtidig brukes ord og uttrykk av mange i hverdagen og er viktig for deres identitet. Det varierer mellom ulike individer, familier og miljøer om og i hvilken grad romaniord og -uttrykk fortsatt brukes til daglig.

      Mange er stolte av å tilhøre romanifolket/taterne, men kan være forsiktige med å vise sin identitet utad. En del har erfart at samfunnet rundt har fordommer og negative holdninger, og har opplevd trakassering og mobbing. Noen er redde for at økt oppmerksomhet på romanifolket, blant annet i skolens undervisning, skal føre til ny stigmatisering. Andre har blant annet engasjert seg i organisasjoner som jobber aktivt og forebyggende for å fremme romanifolket/taternes interesser og holde tradisjonene i hevd.

      Det er også ulike syn på hvordan man skal forholde seg til fortiden. Der noen er opptatt av at det må tas «et oppgjør med fortiden», mener andre at man skal «la fortid være fortid».

      Det er også ulike syn på hvordan man skal forholde seg til fortiden. Der noen er opptatt av at det må tas «et oppgjør med fortiden», mener andre at man skal «la fortid være fortid», og at det beste storsamfunnet kan gjøre nå, er «å la folk være i fred» (Lidén og Aarset 2017). Det sistnevnte ønsket kan på den ene siden forstås som et uttrykk for at denne folkegruppen i dag opplever seg som fullt integrert i og akseptert av det norske samfunnet, men på den andre siden som en bekymring for at økt oppmerksomhet vil føre til økt stigmatisering.

      Litteratur

      Aarseth, Monica Five & Lidén, Hilde (2017). Historiens betydning for rom og romanifolks/ tateres situasjon i dag. I: Brandal, Nik, Døving, Cora Alexa & Plesner, Ingvill Thorsen (red.). Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016. Oslo: Cappelen Damm AS, 201-217.

      Døving, Cora Alexa & Moe, Vibeke (2014). «Det som er jødisk». – Identiteter, historiebevissthet og erfaringer med antisemittisme. Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter

      Groth, Bente (2015). Jødedom. Store Norske Leksikon. https://snl.no/j%C3%B8dedom

      Kohn, Ervin (6.3.2016). Hvor mange identiteter kan man ha? Oslo: Verdens gang. http://www.vg.no/nyheter/meninger/religion/hvor-mange-identiteter-kan-man-ha/a/23606554/

      Engebretsen, Ada & Lidén, Hilde (2010). De norske rom – og deres historie. I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.) Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Trondheim: Tapir Akademisk forlag, 87-98.

      Liden, Hilde (2005). Barn og unge fra nasjonale minoriteter. En nordisk kunnskapsoversikt. Oslo: Institutt for samfunnsforskning

      Lien, Lars (utgis 2017). Minoritetene som politiske aktører. Fra samers, jøders og kveners organisering på 1900-tallet til romsk og Skogfinsk mobilisering i nyere tid. I: Brandal, Nik, Døving, Cora Alexa & Plesner, Ingvill Thorsen (red.). Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016. Oslo: Cappelen Damm AS,

      Midtbøen, Arnfinn & Lidén, Hilde (2015). Diskriminering av samer, nasjonale minoriteter og innvandrere i Norge. En kunnskapsgjennomgang. Rapport 2015:001. Oslo: Institutt for samfunnsforskning. http://www.samfunnsforskning.no/Publikasjoner/Rapporter/2015/2015-001

      Niemi, E. (2010). Kvenene – Nord-Norges finner. En historisk oversikt. I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.) Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Trondheim: Tapir Akademisk forlag, 33-54

      Schall, Verena (utgis 2017). Språk, identitet og minoritetspolitikk. I: Brandal, Nik, Døving, Cora Alexa og Thorson Plesner, Ingvill (red). Nasjonale minoriteter og urfolk i Norge. Politikken og dens virkninger. Oslo: Cappelen Damm AS. 219-235

    • Møtet mellom de nasjonale minoritetene og den norske staten

      Møtet mellom de nasjonale minoritetene og den norske staten

      Historisk har den norske staten ført ulike former for undertrykkende politikk overfor alle de nasjonale minoriteten. Det er likevel feil å fremstilles minoritetene som passive ofre for statens politikk. Det fantes former for mobilisering og motstand innenfor alle disse gruppene. Denne historien er det også viktig å kjenne til.

      Minoriteter i Norge før 1800-tallet

      «Grupper med langvarig tilknytning til landet» er norske myndigheters definisjon på nasjonale minoriteter (St. meld nr.15 (2000-2001)). Til tross for at gruppene på overflaten hovedsakelig er definert ut fra sin historiske tilhørighet innenfor Norges grenser, er det liten tvil om at den diskriminerende politikken som har blitt ført av norske myndigheter overfor disse gruppene, var avgjørende for ratifiseringen av Europarådets rammekonvensjon.

      Norge har alltid vært preget av et kulturelt mangfold.

      Norge har alltid vært preget av et kulturelt mangfold. Lenge før den norske staten ble etablert, var området bebodd av samer og nordmenn, kvenene dukker opp i de eldste skriftene vi har tilgang på, mens skogfinner og romanifolk/tatere omtales i kildene mellom 1400-tallet og 1600-tallet (Niemi 2010). Særlig fra 1400-tallet ble det rettet oppmerksomhet mot enkelte av gruppene, blant annet fordi kongemakten ønsket å skattlegge.

      På 1600-tallet var det særlig skogfinnene som vakte myndighetenes interesse på grunn av deres tradisjon for svedjebruk (svibruk). Svedjebruket var arealkrevende, og ble sett på som ødeleggende for sagbruksindustriens økte behov for tømmer. Det ble tatt opp et eget finnemanntall i 1686 for å få oversikt over skogfinnene på Østlandet, for bl.a. å få gruppen av «løsfinner» bofaste slik at de kunne skattlegges. Til tross for forbud mot svedjebruk var det mange som fortsatte tradisjonen, og for de som ble anmeldt, vanket det store bøter (Nesholen 2010). Mange av skogfinnene ble etter hvert skogsarbeidere i tillegg til arbeidet på eget gardsbruk (SNL 2010).

      Selv om det er dokumentert fordomsfulle holdninger til de ulike gruppene langt tilbake i tid, er det meningsfylt å snakke om 1800-tallet og frem til slutten av 1900-tallet som en særlig problematisk periode for de omtalte minoritetsgruppene. Bakgrunnen for de endrede vilkårene var en forestilling som gjorde seg gjeldende fra 1850-årene, om Norge som en kulturell enhet, mens minoritetene ble sett på som unntaket i et ellers homogent samfunn.

      «Fornorskingspolitikken»

      Den norske assimilasjonspolitikken, ofte omtalt som «fornorskingspolitikk», var den dominerende linjen fra 1850-årene frem til 1980-årene. Den prinsipielle målsettingen i denne politikken var å «fornorske» minoritetsgruppene gjennom språket, og på lengre sikt fjerne alle etniske og kulturelle særtrekk. I særlig grad ble samene, kvenene, romanifolket/taterne og, om mer indirekte, skogfinnene rammet av denne politikken, en politikk som ble finansiert gjennom Finnefondet (1851) og Fantefondet (1854) (Niemi 2007).

      Assimileringspolitikk – samene, kvenene, skogfinnene og romanifolket/taterne

      Samene og kvenene ble særlig rammet av skolelovene, som fra slutten av 1800-tallet slo fast at all undervisning skulle foregå på norsk, en politikk som sto seg også i årene etter andre verdenskrig. Begge gruppene ble betraktet som potensielle femtekolonner som ble satt i forbindelse med «den russiske fare». Sikkerhetspolitiske tiltak ble derfor koblet sammen med nasjonalismen og nasjonalstatsbyggingen, med mål om fullstendig fornorsking av språk, kultur og nasjonalt sinnelag (Niemi 2010).

      Mens assimileringspresset mot samene avtok i tiårene etter verdenskrigen, ble kvensk språk og kultur betraktet som et hinder for å bli inkludert i velferdsgodene, og begrepet «kven» forsvant ut av det offentlige i flere tiår (Kvener.no 2014). Mot slutten av 1960-årene ble kvenene derfor gjenoppdaget. Forskning og utredninger ledet til kvensk etnopolitisk organisering (Niemi 2010).

      Den generelle samfunnsutviklingen og politikken i Norge førte til en fornorskingsprosess i praksis som påvirket skogfinnene

      Det var ingen uttalt assimileringspolitikk overfor skogfinner. Den generelle samfunnsutviklingen og politikken i Norge førte likevel til en fornorskingsprosess i praksis som også påvirket skogfinnene. Norsk var språket som ble brukt i skolen. Dette bidro til at ingen lenger snakker skogfinsk, selv om noen enkeltord og ganske mange stedsnavn er bevart.

      Assimileringstiltakene mot romanifolket/taterne fortsatte helt frem til slutten av 1980-tallet

      Den gruppen som likevel ble hardest rammet av assimileringspolitikken, var romanifolket/taterne. Selv om assimileringstiltakene var finansiert og lovhjemlet av norske myndigheter, var det en privat organisasjon, Norsk misjon blant hjemløse, som på 1900-tallet fikk ansvaret for å gjennomføre mange tiltak mot denne gruppen. Målsettingen var at mennesker som ble omtalt som «omstreifere», skulle bosettes direkte, eller at de etter et opphold på Svanviken arbeidskoloni skulle bli bofaste etter en periode med skolegang og botrening. I tillegg opprettet misjonen en rekke barnehjem. Her var filosofien at barna måtte fjernes fra foreldrene hvis de skulle ha noen mulighet til å bli trent opp til å bli bofaste og gudfryktige mennesker. Assimileringstiltakene mot romanifolket/taterne fortsatte helt frem til slutten av 1980-tallet. (Assimilering og motstand NOU:7 2015).

      En ekskluderingspolitikk – norske rom

      Mens samer, kvener og romanifolk/tatere ble offer for assimilasjonspolitikken, ble norske rom utsatt for en omfattende ekskluderingspolitikk etter første verdenskrig. I mellomkrigstiden oversteg rom trolig aldri over cirka 150 personer, hvor de aller fleste hadde et formelt norsk statsborgerskap.

      Først i 1956 ble «sigøynerparagrafen» fjernet fra den norske fremmedloven

      I utformingen av ekskluderingspolitikken omgikk myndighetene lover og rutiner i saksgangen: Det ble aldri stilt spørsmål om roms statsborgerlige rettigheter eller om rom burde falle inn under de samme assimilasjonstiltakene som ble rettet mot andre minoritetsgrupper. I 1924 ble det iverksatt en landsomfattende registrering av rom, for å få minoriteten utvist fra landet. I 1927 ble det nedfelt i den norske fremmedlovgivningen et formelt forbud for rom å oppholde seg i landet. I 1934 forsøkte en gruppe på 68 norske rom imidlertid å komme tilbake til Norge, men gruppen ble avvist av norske myndigheter på den tysk-danske grensen. Etter å ha vært innestengt i Belgia i ti år ble 66 norske rom deportert til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau som følge av nazistenes okkupasjon av Belgia. Kun fire norske rom overlevde oppholdet i nazistenes dødsleir, mens en mindre gruppe som lyktes med å komme seg til Frankrike før nazistenes okkupasjon av Belgia, overlevde oppholdet i de franske leirsystemene. Først i 1956 ble «sigøynerparagrafen» fjernet fra den norske fremmedloven.

      I slutten av 1960-årene bestemte norske myndigheter at rom skulle betraktes som en «autonom kulturell minoritet», forstått som at gruppen ikke skulle utsettes for assimilasjon eller andre former for tvangstiltak (Rosvoll og Bielenberg 2012). I 1972 ble Rehabiliteringsprosjektet for norske sigøynere iverksatt, etterfulgt av Sigøynerkontoret i 1973. Prosjektet nådde imidlertid ikke de målene man hadde satt seg: Kun et fåtall barn gikk regelmessig på skolen, ingen voksne hadde lært seg å lese og skrive eller kom i lønnet arbeid. Engebrigtsen og Lidén forklarer fiaskoen med at tiltakene var et uttrykk for myndighetens ønske om å inkludere rom hovedsakelig på majoritetssamfunnets premisser (Engebrigtsen og Lidén 2010). Mangelen på målbare resultater og problemer med ansvarsfordelingen mellom stat og kommune var noen av grunnene til at Sigøynerkontoret ble nedlagt i 1991. Etter at Sigøynerkontoret ble nedlagt, ble trenden at rom skulle behandles som enhver annen innbygger (Rosvoll og Bielenberg 2012).

      Fra «jødeparagrafen» til Det norske Holocaust – jødene i Norge

      Hva gjelder behandlingen av jødene, står Norge i en særstilling i europeisk sammenheng. Norge er det eneste landet i Europa som har hatt et forbud mot at jøder oppholder seg i riket, gjennom paragraf 2 i Grunnloven av 1814. Grunnlovsbestemmelsen var motivert av antisemittiske forestillinger, som blant annet hevdet at jødene ville utgjøre «en stat i staten» (Harket 2014). Grunnlovsbestemmelsen ble fjernet i 1851.

      Det ble vist stor skepsis til jøder fra myndighetenes side

      I motsetning til det som gjaldt fleste andre minoritetsgrupper i Norge, ble det ikke rettet en særegen politikk mot jødene før andre verdenskrig fra norske myndigheters side (med unntak av forbud mot koscherslakting) (Snildal 2014). Det vil si, i hvert fall ikke en offentlig politikk. Den uoffisielle politikken mot jøder kom først og fremst til syne gjennom strenge krav til jødisk innvandring og utstedelse av statsborgerskap til jøder, særlig i perioden 1914–1940. Det ble vist stor skepsis til jøder fra myndighetenes side, og departementsjuristene tøyde grensene for hva som ville være rimelig å betrakte som juridisk forsvarlig i deres avvisning av jøders statsborgerskapssøknader. I sakspapirene fremkommer juristenes personlige antipatier mot jødene tydelig (Johansen 2005). I tillegg var det skepsis mot jøder blant generalstabens etterretningsoffiserer da de koblet jødene til revolusjonære bevegelser og spionvirksomhet Johansen (1984).

      I perioden 1942–1943 ble litt over en tredjedel av jødene i Norge deportert til Auschwitz-Birkenau.

      Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge fikk imidlertid enorme konsekvenser for den jødiske minoriteten i Norge. I perioden 1942–1943 ble litt over en tredjedel av jødene i Norge deportert til Auschwitz-Birkenau. Kun 34 overlevde oppholdet i dødsleiren. I tillegg ble 28 jøder drept i Norge (Bruland 2008). Det faktum at norsk politi sto sentralt i gjennomføringen av arrestasjonene av de norske jødene, ble lenge underkommunisert, og det var først i slutten av 1990-årene at jødene mottok erstatning fra den norske stat.

      Nasjonale minoriteter som historiske aktører

      En utfordring med å undervise om minoritetshistorie er at vi står i fare for å fremstille minoritetsgruppene som passive. Gruppene fremstilles sjelden som handlende historiske aktører, men oftere som mottakere av majoritetens sosial- og/eller minoritetspolitikk. I den grad minoritetenes historie formidles, har fremstillingen en tendens til å begrense seg til kulturhistoriske fremstillinger, basert på kulturelle særtrekk som levesett, mattradisjoner og gjenstander.

      Nasjonale minoriteter fremstilles sjelden som handlende historiske aktører, men oftere som mottakere av majoritetens sosial- og/eller minoritetspolitikk.

      I realiteten fantes det en mobilisering blant de fleste gruppene som i dag har status som nasjonal minoritet, som motreaksjon og motstand mot de politiske føringene som i ulike faser ble rettet mot gruppene av norske myndigheter. Av minoritetsgrupper som i dag har status som urfolk og nasjonale minoriteter, var det særlig jødene og romanifolket som etablerte motstrategier som tok i bruk ulike demokratiske virkemidler i Norge før okkupasjonen. De respektive gruppenes forutsetninger for å operere innenfor det norske demokratiet var imidlertid vidt forskjellige, og strategiene var derfor ulike. Både romanifolket/taterne, jødene og rom etablerte tidlig strategier i møte med den minoritetspolitiske og sosiale situasjonen de befant seg i.

      Romanifolk/tatere – kristen vekkelse som grunnlag for motstand

      I 1929 dannet representanter fra romanifolket/taterne Landeveiens-Hjemløses-Union, etterfulgt av De forsømtes misjon i 1933 med et uttalt mål om å bedre livssituasjonen og motarbeide assimileringspresset gjennom dialog med Omstreifermisjonen. For romanifolket/taterne ble foreningen et felles samlingspunkt. Kristen vekkelse som samlingspunkt fortsatte i tiårene etter andre verdenskrig. Stiftelsen av Evangeliesenteret i 1983 ble viktig for den sosiale og politiske organiseringen av romanifolket/taterne. På 1990-tallet ble flere foreninger dannet som plattform for kulturelt og politisk arbeid. Disse ble viktige i arbeidet for å gi gruppen oppreisning og for å få lagt ned virksomheten overfor gruppen gjennom Norsk misjon blant hjemløs (Assimilering og motstand, NOU2015:7).

      Jødene – en integreringsprosess

      For jødene var situasjonen annerledes. Som gruppe ble de i liten grad rammet av den norske minoritetspolitikken før krigen. Med unntak av religionspraksisen ble jødenes levesett langt på vei ansett som i harmoni med majoritetssamfunnets forventninger (Lien 2016). I lys av 1920- og 1930-årenes restriktive minoritetspolitikk kan den jødiske minoritetens strategi i møte med det norske storsamfunnet betraktes som en integreringsprosess – preget av vern om egen religion og kultur gjennom nasjonalt og skandinavisk foreningsarbeid, men med en bevisst tilpasning til de rådende samfunnsnormer. Etter krigen, til tross for bevisstheten om nordmenns aktive deltakelse i deportasjonene til Auschwitz, ønsket jødene å bli oppfattet som gode nordmenn og unngikk å kritisere det norske samfunnet. Imidlertid var og er det jødiske samfunn opptatt av hvordan det norske samfunnet oppfatter jødene og det jødiske (Banik og Levin 2010).

      Rom – transnasjonalitet og selvsegregering

      Utfordringen for norske rom i perioden før andre verdenskrig var at deres tradisjoner ikke harmonerte med de moderne, nasjonale avgrensningskriteriene. I en verden som i økende grad betraktet bofasthet som det normale og siviliserte, ble en nomadisk livsstil ansett som en fordums, avleggs og utdatert sosial samværsform. Sett fra roms perspektiv ble strategien å leve avsondret fra majoritetssamfunnet for å bevare og ivareta egen kulturell praksis, en transnasjonal kultur bestående av ulike familienettverk på tvers av nasjonale grenser. Kontakten med norske institusjoner som politistasjoner, lensmannskontorer, konsulater og legasjoner i tillegg til en rekke lignende institusjoner i andre land var et nødvendig onde for å opprettholde en livsstil og en kultur som ikke var tilpasset majoritetens nasjonale avgrensningskriterier.

      Sett fra roms perspektiv ble strategien å leve avsondret fra majoritetssamfunnet for å bevare og ivareta egen kulturell praksis.

      Mangel på forståelse for roms følelse av fremmedgjøring i det norske samfunnet og mangel på forståelse av deres kulturelle verdier, tradisjoner og levemåter fortsatte i tiårene etter krigen, og preget tiltakene og politikken, noe rom forsto og motsatte seg. Motstandsstrategien deres ble derfor basert på en kombinasjon av motstand mot forandring, vedlikehold av sentrale institusjoner og en grad av tilpasning – der det ble ansett som ønskelig og nødvendig. Samtidig sto norske rom i en særegen posisjon i den forstand at de utgjorde en svært liten minoritet som var økonomisk avhengig av den norske stat (Lidén og Engebrigtsen 2010).

      Som resultat av en allmenn bevisstgjøring av roms Holocaust og den politikken som har blitt ført av norske myndigheter overfor gruppen (Rosvoll, Lien og Brustad 2015), har rom mobilisert for å synliggjøre minoriteten i det norske samfunnet. Gjennom kulturhus og etableringen av Romsk råd har gruppen etablert institusjoner som ivaretar minoritetens behov, og en politisk kanal som sikter seg inn mot det norske demokratiet.

      Kvenene – læstadianisme og politisk organisering

      Både på slutten av 1800-tallet og i mellomkrigstiden forsøkte de kvenske miljøene å etablere finskspråklige aviser, men publiseringene ble møtt med motstand fra norske myndigheter. Kvenene lyktes ikke med noen etnopolitisk organisering før i 1980-årene, og selv da hadde mobiliseringen vanskelige kår med bakgrunn i stigmatisering, streng minoritetspolitikk og overvåkning. Læstadianismen ble det viktigste kulturelle og språklige forsvarsverket, noe som ofte førte til at det var kvenske læstadianere som sto i spissen for lokale kritiske oppgjør med skoleverket og kirken (Niemi 2010).

      I 1990-årene organiserte kvenene seg etnopolitisk og stilte krav til norske myndigheter om minoritetsstatus. Det endelige gjennombruddet kom imidlertid utenfra, gjennom Europarådets invitasjon til å underskrive og ratifisere rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter (Niemi 2010).

      Skogfinnene

      Interessen for den skogfinske kulturarven og identiteten var fra slutten av 1800-tallet langt på vei fraværende, og mange forsøkte å skjule at de hadde skogfinsk avstamning. Vendepunktet kom på 1970-tallet. En viktig faktor har vært etableringen av skogfinske organisasjoner. Allerede i 1958 ble Solør-Värmland Finnkulturforening stiftet, i 1985 Foreningen Finnskogen og i 1991 den skandinaviske nettverksorganisasjonen FINNSAM (Finnbygder i samverkan) (Lars Anders Kulbrandstad 2010).

      Det politiske gjennombruddet for revitaliseringen av det skogfinske kom med status som nasjonal minoritet i 1999. Norsk Skogfinsk Museum står i dag sentralt i arbeidet med å bevare og formidle skogfinsk historie, kultur og tradisjoner. I lengre tid har museets styre og ansatte med støtte fra det skogfinske interessemiljøet arbeidet for å få bevilgning fra myndighetene til et museumsbygg som gjør det mulig å bevare og formidle skogfinsk historie og kultur. 

      Litteratur

      Banik, Vibeke Kieding & Levin, Irene (2010). I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.). Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 181-198

      Bruland, Bjarte (2008). Det norske Holocaust. Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene, HL-senterets temahefte nr. 7. Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter

      Engebretsen, Ada & Lidén, Hilde (2010). De norske rom – og deres historie. I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.). Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 87-98

      Harket, Håkon. (2014). Paragrafen: Eidsvoll 1814. Oslo: Dreyer forlag

      Johansen, Per Ole (2005). ”Minst 20 år for en jøde”, i Materialisten, nr. 4

      Kulbrandstad, Lars Anders (2010). Hva vil det si å være skogfinne i dag? I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.) Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 165-180

      Lien, Lars (2016). «… Pressen kan kun skrive ondt om jøderne». Jøden som kulturell konstruksjon i norsk dags- og vittighetspresse 1905-1925, Avhandling for ph.d-graden i historie, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Det humanistiske fakultet. Oslo: Universitetet i Oslo

      Nesholen, Birger (2010). Skogfinnene i Norge – historie og kultur. I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.). Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 55-70

      Niemi, Einar (2010). Kvenene: Fra innvandrere til nasjonal identitet. I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.) Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 143-164

      NOU 2015: 7 Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Oslo

      Rosvoll, Maria & Bielenberg, Natasha (2012). Antisiganisme, stereotypier og diskriminering av rom, HL-senterets temahefte nr. 14. Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter

      Rosvoll, Maria, Lien, Lars og Brustad, Jan Alexander (2015). «Å bli dem kvit». Utviklingen av en «sigøynerpolitikk» og utryddelsen av norske rom, Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

      Snildal, Andreas (2014). An Anti-Semitic Slaughter Law? The Origins of the Norwegian Prohibition of Jewish Religious Slaughter c. 1890-1930. Dissertation for the Degree of Philosophiae Doctor, Faculty of Humanities. Oslo: Universitetet i Oslo

       

    • Minoritetsidentitet og selvpresentasjon

      Begrepet identitet kommer fra det latinske ordet idem (den samme). En identitet kan være «den samme» på to måter: en personlig identitet og gruppeidentitet. Selv om vi først og fremst tenker på minoritetsidentitet som en gruppeidentitet, er også minoritetsidentiteten personlig. Dannelsen av en personlig identitet og gruppeidentitet henger sammen og er både utfyllende og avhengig av hverandre. Gruppeidentitet blir til i relasjon med andre grupper: Hvem er vi i forhold til andre?

      Konsekvensene av myndighetenes politikk har i ulik grad ført til mistillit til norske myndigheter og offentlige institusjoner.

      Når minoritetsgrupper eksplisitt blir atskilt fra eller forsøkt tvunget inn i majoritetssamfunnets fellesskapsforestillinger, fremtrer ulike minoritetsstrategier som reaksjon på den gruppestatusen majoritetens minoritetspolitikk er blitt formet av. Ada Engebrigtsen har presentert tre dominerende minoritetsstrategier i møte med majoritetens sosiale stigma og betraktningen av minoritetsidentiteten som illegitim (Engebrigtsen 1992). Den første strategien hun trekker frem, er å etablere en privat, mer eller mindre hemmelig identitet, som først og fremst bare kommer til uttrykk i samhandling med individer fra samme gruppe. En annen strategi er å skifte identitet og fornekte den etniske tilhørigheten. En tredje strategi er etnisk konsolidering. Den sistnevnte kan komme til uttrykk på ulike måter – som gjennom politisk kamp eller gjennom en integreringsprosess som samtidig fokuserer på å ivareta religiøse, kulturelle og tradisjonelle særegenheter (integrering). Den kan også ta form av mineralisering av kontakten med majoriteten (selvekskludering).

      Mennesker påvirkes av den kulturen de vokser opp i, noe som bidrar til å påvirke holdninger, kunnskap og handlinger. Med unntak av når et individ skifter eller fornekter sin identitet, kan minoritetsidentiteten ta form av en motkultur som står i opposisjon til «vertskulturen». Når majoritetssamfunnet etablerer politikk og praksiser på bakgrunn av sine tolkninger av samfunnet, tolker minoritetsgruppene sin praksis ut fra erfaringene med majoritetspraksisen. Med andre ord har historien betydning langt utover det å ha oppholdt seg i landet i mer enn hundre år. Konsekvensene av myndighetenes politikk har i ulik grad blant flere av gruppene ført til mistillit til norske myndigheter og offentlige institusjoner, og har gitt seg utslag i ulike strategier for minoritetsgruppene i møte med storsamfunnet og minoritetsidentiteten. En betydelig skepsis til den norske staten er fremdeles utbredt, og denne bevisstheten blir overført til nye generasjoner (kumulativ diskriminering), og blir en viktig del av gruppeidentiteten og gruppebevisstheten (Midtbøen og Lidén 2015). Å benytte seg av rettigheter er ensbetydende med å inngå samarbeid med norske myndigheter og offentlige institusjoner, et samarbeid med et byråkratisk system som på ulikt vis blir forbundet med diskriminering, registrering og overgrep.

      Enkelte opplever utredninger om statlige overgrep og oppmerksomhet rundt egen minoritet som noe personlig som bør være unndratt offentlighetens øyne, mens andre mener det bør frem i lyset

      Samtidig kan det se ut til at økt status gjennom å være urfolk og nasjonale minoriteter i sammenheng med utredninger og unnskyldninger for fortidens overgrep fra norske myndigheter (etterfulgt av økonomiske erstatninger/institusjoner/minnesmerker) har gitt en positiv effekt. Organisering og motstand mot myndighetenes minoritetspolitikk har lange historiske tradisjoner blant samene og grupper som fra 1998 har status som nasjonale minoriteter. Likevel er det mye som taler for at denne statusen har ledet til økt organisering og en mer eksplisitt uttalt stemme i saker som angår minoritetene og deres kultur, med etableringen av Romsk råd som den siste i rekken av organisasjoner. Likevel, heller ikke her kan effekten sies å være entydig. Hos enkelte grupper har denne typen oppmerksomhet ført til konflikter innad i gruppene, motivert av hvilken grad av oppmerksomhet de ønsker om sin egen fortid og status i dag. Enkelte opplever utredninger om statlige overgrep og oppmerksomhet rundt egen minoritet som noe personlig som bør være unndratt offentlighetens øyne, mens andre mener det bør frem i lyset.

      Selvrepresentasjon

      Det vesentlige aspektet ved selvrepresentasjon er å fremheve utvikling i flere retninger over tid for å understreke mangfoldet innad i minoritetsgruppene

      Identitet kan forstås som noe man har/er (essensialistisk), eller noe man skaper/gjør (konstruktivistisk). I denne sammenhengen blir altså etnisk identitet enten noe fast eller noe man former selv. Selv om tradisjoner, historien og kulturhistoriske særtrekk kan være en sentral del av minoritetsidentiteten, samsvarer ikke disse aspektene nødvendigvis med hvordan gruppene ønsker å bli representert i storsamfunnet (skoler, offentlige institusjoner, bolig- og arbeidsmarkedet m.m.). Fremfor statiske stereotypier basert på kulturelle og historiske tradisjoner som kan føre til essensialiserende fastlåste forestillinger, er det vesentlige aspektet ved selvrepresentasjon å fremheve utvikling i flere retninger over tid for å understreke mangfoldet innad i minoritetsgruppene.

      Mangfoldsaspektet peker på en sentral utfordring med status som nasjonal minoritet. Det er viktig at myndighetene og storsamfunnet er seg bevisst at status som urfolk og nasjonal minoritet i seg selv ikke løser alle utfordringer knyttet til en minoritetstilværelse i Norge, noe som kom tydelig frem allerede i høringsuttalelsene til stortingsproposisjon nr. 80 i 1999. Flere minoritetsorganisasjoner stilte seg skeptiske til en slik status. Frykt for at tydeliggjøringen av den skulle trekke gruppene ytterligere bort fra statsborgerlige rettigheter og plikter, og at de derfor ikke ville bli betraktet på lik linje med andre samfunnsborgere, og at statusen ville definere og fremheve ulikheter, var noe av det som ble trukket frem (Assimilering og motstand, NOU: 7 2015).

      Essensialisering fra majoriteten og selvessensialisering fra minoritetene begrenser handlingsrommet for mangfold knyttet til både den individuelle identiteten og gruppeidentiteten

      Innvendingene må betraktes som svært relevante. Der majoritetssamfunnet i dag er grunnlagt på et multikulturelt samfunn med forventninger om at nyere innvandringsgrupper tilpasser seg samfunnsnormen, fremhever status som nasjonal minoritet at man er noe annet. Krav om autentisitet, ekthet og homogenitet i kulturen blir gjort til et møtepunkt mellom majoritetsbefolkningen og minoritetsgruppene. Særrettigheter knyttet til språk og kultur bidrar til en essensialisering fra myndighetenes side og en selvessensialisering fra minoritetene i den forstand at særrettighetene, dog utilsiktet, begrenser handlingsrommet for mangfold knyttet til både den individuelle identiteten og gruppeidentiteten.

      Litteratur

      Engebrigtsen, Ada (1992). Om stigma og sigøynere i Norge. I: Woon, Long Litt (red.), Fellesskap til besvær? Om nyere innvandring til Norge. Oslo: Universitetsforlaget

      Midtbøen, Arnfinn H og Lidén, Hilde (2015). Diskriminering av samer, nasjonale minoriteter og innvandrere i Norge. En kunnskapsgjennomgang. Oslo: Institutt for samfunnsforskning

      NOU 2015: 7 Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Oslo

      Hopp til ressurser

      Hurtigmeny

      • Rettslige rammer

        Opplæringsloven og læreplaner gir rammer og retningslinjer for undervisning både om og for nasjonale minoriteter. De gir grunnlag for klargjøring av noen prinsipper for undervisning både om og for nasjonale minoriteter. Menneskerettighetene er en del av Grunnloven og annen norsk lov, og legger også noen føringer (Grunnloven, menneskerettighetsloven, Barnekonvensjonen og Rammekonvensjonen).

        Samer

        Av konvensjonsbestemmelser som Norge har forpliktet seg til, er særlig ILO-konvensjon nr. 169 relevant, som den eneste konvensjonen som kun omhandler urfolks rettigheter.

        Konvensjonens artikkel 8 understreker at ved anvendelse av nasjonale lover og forskrifter overfor samene skal det tas tilbørlig hensyn til deres sedvaner og sedvanerett når disse ikke strider mot grunnleggende rettigheter fastlagt i nasjonal rettsorden og mot internasjonalt anerkjente menneskerettigheter.

        Den norske staten er grunnlagt på territoriet til to folk – samer og nordmenn – og at begge gruppene har samme rett og krav på å kunne utvikle sitt språk og sin kultur.

        Prinsippet gjenspeiles i regjeringens samepolitikk, gjennom at den norske staten er grunnlagt på territoriet til to folk – samer og nordmenn – og at begge gruppene har samme rett og krav på å kunne utvikle sitt språk og sin kultur. Dette prinsippet er slått fast i Grunnlovens paragraf 110a. Den prinsipielle likeverdigheten mellom samer og nordmenn er slått fast i Grunnlovens paragraf 108, hvor staten forplikter seg til å legge til rette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Bestemmelsene er også nedfelt i sameloven, menneskerettsloven, opplæringsloven, kulturminneloven, stedsnavnsloven, finnmarksloven, plan- og bygningsloven og reindriftsloven.

        Samene er også en etnisk, kulturell og språklig minoritet, noe som betyr at konvensjoner som omhandler minoriteters rettigheter, også vil ha betydning for samene. I særlig grad er FNs konvensjon om politiske rettigheter artikkel 27, Europarådets pakt for regions- og minoritetsspråk og Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter, sentral.

        Nasjonale minoriteter

        Nasjonale minoriteters rettigheter er særskilt understreket i menneskerettighetsavtaler som Norge har forpliktet seg på. Og undervisning om nasjonale minoriteter er nevnt som eget kunnskapsmål i læreplaner for både grunnskole og videregående skole. De rettslige rammene vi skal se på her, gjelder likevel i hovedsak alle elever og er relevante for all skolens undervisning. Språkrettigheter omtales nærmere i delen om pedagogiske utfordringer.

        Diskrimineringsvernet

        Menneskerettighetsavtaler Norge har forpliktet seg på gjennom FN og Europarådet, gir et vern mot diskriminering på grunnlag av blant annet etnisitet og religion. Også andre deler av norsk lov gir et vern mot diskriminering. Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter («Rammekonvensjonen») understreker diskrimineringsvernet for mennesker som identifiserer seg med disse gruppene, og statens plikt til å forebygge mot stigmatisering og fordommer. Staten har dermed en plikt til å sikre at undervisningen om denne delen av norsk historie og samfunnsliv ikke skal gi grunnlag for stigmatisering eller diskriminering av mennesker som i dag identifiserer seg som nasjonal minoritet.

        Selvdefinering og rett til privatliv

        Rammekonvensjonen understreker at det er opp til den enkelte selv å definere seg som tilhørende en nasjonal minoritet. Retten til selvdefinering er fastslått i politiske dokumenter i Norge (St. meld nr. 15 (2000-2001)). Det er viktig at både lærere og elever er klar over at den enkelte selv definerer sin identitet, også om han eller hun opplever seg som del av en nasjonal minoritet. Videre er dette en del av ens identitet som en selv kan velge å fortelle andre om, men som en også har rett til å holde privat, for seg selv. Dette er en del av retten til privatliv som er understreket både i FNs og Europarådets menneskerettighetskonvensjoner, som Norge har sluttet seg til. Også norsk lov understreker alles rett til ikke å oppgi sin etniske eller religiøse identitet.

        Rett til egen kultur og rett til utdanning

        Tilhørighet til grupper er viktig for manges etniske, religiøse og kulturelle identitet, også i forbindelse med praktisering av språk. Siden et lands lover og tradisjoner gjerne er preget av majoriteten, understreker menneskerettighetene at det er særlig viktig å ta hensyn til minoriteters mulighet til å ivareta egen identitet. På grunn av den undertrykkelsen og assimileringen mange nasjonale minoriteter har vært utsatt for i Europa, understreker Rammekonvensjonen at stater har et spesielt ansvar for å sikre at mennesker med tilknytning til disse får en reell mulighet til å videreføre sin identitet og egenart sammen med andre i gruppen. Menneskerettighetene og andre deler av norsk lov understreker at det skal tas hensyn til barns og foreldres egen kulturelle identitet i undervisningen (St. meld nr.15 (2000-2001)).

        Litteratur

        NOU 2015: 7 Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Oslo

        Kommunal- og moderniseringsdepartementet (udatert) Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter (norsk oversettelse). Oslo: Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/tema/urfolk-og-minoriteter/nasjonale-minoriteter/midtspalte/europaradets-rammekonvensjon/europaradets-rammekonvensjon/id2362518/ [Sist oppdatert 21.01.2015]

      • Seks tips til undervisning om urfolk og nasjonale minoriteter

        Tenk tverrfaglig og helhetlig

        Det kan være fordelaktig å jobbe tverrfaglig slik at samers og de nasjonale minoritetenes historie blir behandlet som en integrert del av det felles narrativet for norsk historie og samfunn. En alternativ tilnærming til å behandle samer og nasjonale minoriteter som et eget tema, er at minoritetene og politikken som har blitt ført overfor dem blir tilbakevendende temaer gjennom ulike deler av Norgeshistorien i samfunnsfag og historie. En fallgruve hvis samer og nasjonale minoriteter blir en egen bolk på timeplanen, er en befestelse av minoritetene som «de andre» som igjen kan bygge opp under eksisterende fordommer.

        Mangfold er naturlig, og alle mennesker har flere identiteter

        Å jobbe med mangfold og identitet åpner for å øve elevene i kritisk tenkning og nyansering. Innad i en gruppe og mellom grupper er det alltid stort mangfold. Det er også et mangfold i en persons oppfattelse av seg selv. Ulike sider ved oss blir viktige i ulike situasjoner. Måten urfolk og nasjonale minoriteter omtales på for eksempel i lærebøker, samsvarer ikke nødvendigvis med identiteten til en elev med samisk tilhørighet eller tilhørighet i en nasjonal minoritetsgruppe. Hvordan man omtaler grupper og gruppetilhørighet kan brytes opp ved at læreren understreker mangfoldet innad i en gruppe. For eksempel: Selv om en regel innenfor jødedommen er å holde kosher (jødiske spiseregler som definerer mat som er tillatt å spise), er det svært få jøder i Norge som følger alle disse spisereglene.

        Kultur er en dynamisk størrelse

        Det kan være vanskelig å gripe mening og dybde i kulturelle uttrykk man selv ikke har vokst opp med. Utfordringen ligger i mangelen på muligheter for å nyansere. Hvis statiske kulturuttrykk brukes aktivt som symbol for en gruppes særtrekk, kan det føre til statiske uttrykk og stereotype oppfatninger. Ved å fryse eller låse det kulturelle uttrykket til en fast del av visse grupper, tilskrives personer fra minoritetene særtrekk de ikke nødvendigvis identifiserer seg med. For eksempel representerer skogfinner den siste store svedjebrukskulturen i Europa, og dette næringsgrunnlaget kan forklare gruppens bosetting på Østlandet inn på 1600-tallet. Denne livsformen er en del av manges gruppeidentitet, men det er sentralt å understreke at svedjebruket ikke har vært benyttet på flere hundre år, og at dette næringsgrunnlaget for mange ikke nødvendigvis er en viktig identitetsmarkør i dag.

        Vær forsiktig med å gjøre enkeltelever til representant for gruppen

        Europarådets rammekonvensjon gir blant annet personer med urfolksstatus eller nasjonal minoritetsbakgrunn vern mot diskriminering. Den sier at enhver person som tilhører et urfolk eller en nasjonal minoritet, selv skal ha rett til å velge å bli behandlet som sådan. Hvis elever med minoritetsbakgrunn ønsker å fortelle om seg selv for klassen, kan det være berikende. Men identitet kan være privat og sensitiv, og man bør være varsom med å anta at deler av elevenes identitet er noe en åpent deler med medelever. Dersom eleven selv tar initiativ, kan elevens fremstilling også nyanseres ved at mangfold innad i gruppen fremheves gjennom undervisningen. Eksempelvis kan man som lærer ikke anta at en samisk elev kan snakke et samisk språk eller at hen har et forhold til kulturuttrykk som flagg og kofte.

        Ingen enkeltperson representerer hele historien eller en gruppes identitet

        Det finnes ulike måter å betrakte både historie, nåtid, identitet og tilhørighet på. En enkeltperson kan ikke definere på andres vegne hva det vil si å være en del av en minoritetsgruppe. Dersom man velger å hente inn eksterne representanter for å snakke om det samiske eller en nasjonal minoritet, så kan mangfoldet igjen understrekes med at det finnes flere enn én organisasjon for de enkelte minoritetsgruppene og at ulike personer vil ha forskjellig syn på gruppens historie, særtrekk og hva det vil si å tilhøre en nasjonal minoritet eller å være same.

        Alle personer fra nasjonale minoriteter er norske statsborgere

        Det kan være et poeng at undervisningen bør tydeliggjøre at både samer og nasjonale minoriteter er norske statsborgere. Norges nasjonale minoriteter har en tilknytning til landet som går tilbake minst 100 år i tid, samer selvsagt enda lenger. Tydelighet knyttet til dette kan forhindre misforståelser, for eksempel ved at elevene forveksler norske rom med tilreisende rom (som er statsborgere i andre land). Rasistiske holdninger til urfolk og nasjonale minoriteter kan også uttrykkes gjennom kommentarer som «kom dere ut av landet» eller «dra tilbake dit du kom fra».

        Hopp til ressurser

        Hurtigmeny

        • Undervisning med og om samer

          Dersom man har elever med samisk bakgrunn i klasserommet, kan det være en fordel å være seg bevisst enkelte aspekter ved det å tilhøre en minoritet generelt og samene spesielt. I det følgende tar vi opp tre forhold som berører muligheter og utfordringer knyttet til skolens ansvar overfor samiske elever og lærerens undervisning om samisk historie og samtid.

          Mangfoldige identiteter

          Det er ingen motsetning mellom det å være norsk og det å ha en samisk identitet. Å jobbe med identitet som tema i skolen kan øve elever i å se identitet som noe sammensatt, komplekst og mangfoldig, og dermed at minoritetsidentiteten kan være en av flere sider ved en person. Elever med samisk bakgrunn definerer selv sin identitet, også om de opplever seg selv som same. Videre er dette noe elevene kan velge å fortelle andre om, men som de kan ønske å holde privat. Det er dermed ikke gitt at elever med samisk bakgrunn ønsker å representere et miljø eller en gruppe eller fortelle om denne delen av sitt liv. Dersom en elev selv tar initiativ til å fortelle om sin eller familiens identitet som same, er dette et bidrag på linje med andre identitetsfortellinger som elever kan ønske å dele. For mange kan den samiske identiteten være forbundet med stolthet, men den kan også være forbundet med frykt for negative holdninger og fordommer. Også positive fordommer kan være en utfordring fordi de stiller urimelige forventinger til eleven, for eksempel ved at man antar at eleven kan ta med tradisjonelle samiske gjenstander på skolen.

          Samisk språk

          Urfolksrettighetene blir ofte forvekslet med særrettigheter, men det er for eksempel ingen særrettighet at samiske barn skal få like muligheter til å lære sitt morsmål i skolen. Denne rettigheten er nedfelt i opplæringsloven. Uten denne lovteksten ville samiske barn bli diskriminert. Med andre ord: Det som kan oppfattes som særbehandling, er ikke annet enn tiltak som er nødvendige for å sikre likhet, likeverd og like muligheter.

          Urfolksrettighetene blir ofte forvekslet med særrettigheter.

          Samisk språk blir regnet som Sametingets viktigste politiske område. En av de viktigste politiske grepene som er gjort for å styrke samisk språk, er innføringen av et samisk forvaltningsområde i 1992. Kommunene i forvaltningsområdene har i dag plikt til å bruke samisk, synliggjøre språket og tilby det i skoleverket. Sametinget eller andre myndigheter har ikke rett til å gripe inn i individets rett til å benytte eller ikke benytte seg av det samiske språket, de kan kun legge til rette for at samisk blir det beste alternativet.

          Gjennom offentlig språkplanlegging forsøker tinget å styrke språket på alle samfunnsnivåer. Samisk språk omfatter kanskje så mye som ti språk som blir benyttet over et stort geografisk område som er delt mellom fire stater: Norge, Sverige, Finland og Russland.

          Samisk språk har de siste femti årene blitt styrket og gitt økt status både formelt og reelt, og tallet på samisktalende er større enn noensinne (Magga 2000). Samtidig gjelder stabiliseringen først og fremst nordsamisk, mens kystområdene og de sørsamiske områdene har opplevd en negativ utvikling. I en åttetrinnsskala for mindretallsspråk der språk på 8. trinn er mest utsatt, mens språk på 1. trinn er minst truet av utslettelse, befinner nordsamisk seg på 4. trinn, mens lulesamisk befinner seg på 6. trinn og sørsamisk mellom 7. og 8. trinn, altså svært utsatt. I Finland var enaresamisk i ferd med å bli utslettet, men revitalisering gjennom språkbad og språkreir har ført til en økning i antall unge som bruker språket som hverdagsspråk. Det samme kan observeres i Elgå, hvor kommunen fikk støtte av Sametinget til språkbad som førte til en økning av personer som har sørsamisk som hverdagsspråk. Skilting på samisk, det være seg veiskilt eller for eksempel matvarer i dagligvarehandelen, i samiske språkområder har ført til økt språkforståelse og ikke minst økt status for samiske språk. I tillegg har mediene fått større betydning. Særlig relevant er nyhetsprogrammet Ođđasat, som har sendinger i både Norge, Sverige og Finland og tilbyr reportasjer på flere samiske språk, og således legemliggjør samene som en transnasjonal nasjon.

          Skjellsord og trakassering

          På skolen kan det oppstå situasjoner der elever med samisk identitet blir utsatt for hets og trakassering. Noen ganger kan dette løses ved at man tar tak i de enkelte situasjonene der og da, men ofte kan ordbruken være symptomer på negative holdninger og manglende kunnskap. Skolen kan da jobbe mer langsiktig og systematisk. 

          Å undervise om samer og det samiske

          Samene utgjør en integrert del av det norske samfunnet, og er en sentral del av det historiske og samtidige mangfoldet blant norske statsborgere og i norsk historie.

          Dette gjenspeiles i læreplanen K06. Her finner man kompetansemål i alle fag som viser til det samiske og samisk historie (Midtbøen, Orupabo og Røthing 2014) både direkte og indirekte, fra 4. årstrinn og opp til siste året på videregående. I ungdomsskolen har læreplanene direkte kompetansemål i blant annet samfunnsfag, norsk, KRLE, naturfag og kunst og håndverk. På videregående finnes det direkte kompetansemål i blant annet norsk, historie og samfunnsfag. Det samiske er med andre ord en avgjørende del av undervisningsløpet på ungdomsskolen og videregående, som ikke er dekket i undervisningen på barneskolen. Dette åpner for et helhetlig blikk på undervisning om det samiske, med mange muligheter for tverrfaglighet og interessante drøftinger og arbeid på tvers av fagene med blikk for både den historiske utviklingen og samtidige forhold.

          Samtidig viser intervjuer av lærere og elever ved yrkesfaglige linjer at det for noen er krevende å undervise om samiske temaer, og at elever kan oppfatte temaet som lite interessant (Røthing 2017). I tillegg konkluderer en gjennomgang av norske læremidler at en del lærebøker i historie gir inntrykk av at overgrep overfor samer tilhører fortiden. Problemer og utfordringer for den samiske befolkningen, inkludert rasisme og diskriminering fra majoritetsbefolkningen, knyttes her i mindre grad til dagens situasjon (Midtbøen, Orupabo og Røthing 2014).

          Undersøkelser  viser at lærere velger andre minoritetsgrupper som er mer synlige i elevenes hverdag for å tilfredsstille aktualitetskravet.

          Det kan være en utfordring å aktualisere undervisningen dersom læremidlene ikke gir drahjelp til dette. Undersøkelser fra 2014 viser at lærere velger andre minoritetsgrupper som er mer synlige i elevenes hverdag, eller som preger nyhetsbildet, for å tilfredsstille aktualitetskravet (Midtbøen, Orupabo og Røthing 2014). Denne ressursen fokuserer derfor på historisk utvikling, historiens betydning for aktuelle utfordringer og samisk identitetsforståelse som mulige innganger til å jobbe med samiske temaer i skolen. Kunnskap om historien og dagens situasjon for samer i Norge fanger opp helt aktuelle problemstillinger i vår samtid, for eksempel utbredelsen av rasistiske holdninger eller ideer om hva «norskhet» innebærer. Undervisning om samer og det samiske gir elevene grunnlag for innsikt i forskjeller og likheter mellom ulike minoritetsgrupper når det gjelder rettigheter og utfordringer i fortid og nåtid, samtidig som det gir et helt avgjørende innblikk i Norge som et mangfoldig samfunn gjennom alle tider. Les gjerne Dembras seks tips til undervisning for urfolk og nasjonale minoriteter  og våre forslag til undervisningsopplegg.

          Litteratur

          Magga, Ole Henrik (2000), «Samebevegelsen og det samiske språket», i Ottar, En nasjon blir til, nr. 4, Tromsø.

          Midtbøen, Arnfinn, Julia Orupabo & Åse Røthing (2014). Etniske og religiøse minoriteter i læremidler. Lærer- og elevperspektiver. Rapport (2014:011) Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

          Røthing, Åse (2017), Mangfoldskompetanse. Perspektiver på undervisning i yrkesfag, Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

          Todal, Jon  (2015), Forvaltningsområdet for samiske språk i tjue år. Kva rolle har forvaltningsområdet spela i offentleg samisk språkplanlegging?, i Bjørn Bjerkli og Per Selle (red.), Samepolitikkens utvikling, Oslo: Gyldendal Akademisk.

          Hopp til ressurser

          Hurtigmeny

          • Å undervise med og om nasjonale minoriteter

            Alle som tilhører en av Norges fem nasjonale minoriteter, er norske statsborgere, og de nasjonale minoritetene har en over 100 år gammel tilknytning til landet.

            Mangfoldige identiteter

            Minoritetsidentitet kan være en av flere sider ved en person.

            Det er ingen motsetning mellom det å være norsk og det å tilhøre en nasjonal minoritet. Å jobbe med identitet som tema i skolen kan øve elever til å se identitet som noe sammensatt, komplekst og mangfoldig, og dermed at minoritetsidentitet kan være en av flere sider ved en person.

            Elever fra nasjonale minoriteter definerer selv sin identitet, også om han eller hun opplever seg som del av en nasjonal minoritet. Videre er dette noe eleven kan velge å fortelle andre om, men som han eller hun kan ønske å holde privat. Det er dermed ikke gitt at elever med minoritetsbakgrunn ønsker å representere et miljø eller en gruppe eller fortelle om denne delen av sitt liv.

            Dersom en elev selv tar initiativ til å fortelle om sin eller familiens identitet som nasjonal minoritet, er dette et bidrag på linje med andre identitetsfortellinger elever kan ønske å dele. For mange kan en minoritetsidentitet være forbundet med stolthet, men den kan også være forbundet med frykt for negative holdninger og fordommer.

            Reising i skoleåret

            Innenfor enkelte av gruppene (særlig personer fra rom og enkelte innen romanifolket/taterne) kan spørsmål om reiseperioder komme opp. Både opplæringsloven og Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter legger noen føringer her. På den ene siden skal skolene ta hensyn til særtrekk og tradisjoner som for flere av barna er en del av deres identitet som nasjonal minoritet. Prinsippet om individuell tilpasning ut fra barnets behov og forutsetninger er relevant i denne sammenheng. På den andre siden skal skolen sikre barns likeverdige rett og plikt til opplæring.

            Det er viktig med en god dialog med foreldre og elever om spørsmål knyttet til reiser, for å finne gode løsninger som i praksis ivaretar barnets rettigheter til både allmenn utdanning og egen kultur

            Tolkningen og den praktiske håndteringen av dette kan likevel variere fra skole til skole. Oslo kommune innledet i 2012 prosjektet «Romloser», med mål om styrket samarbeid mellom og veiledning av skoler og romfamilier. For skoleledere og lærere som har spørsmål knyttet til rom, kan det være aktuelt å ta kontakt med Romtiltaket, som driver romlostjenesten. Uansett er det viktig med en god dialog med foreldre og elever om spørsmål knyttet til reiser, for å finne gode løsninger som i praksis ivaretar barnets rettigheter til både allmenn utdanning og egen kultur.

            Nasjonale minoritetsspråk

            Kvensk, romanes og romani har status som nasjonale minoritetsspråk i Norge. Det er ulike syn mellom og innad i gruppene på hvordan språket skal møtes av skolen. De fleste romelever har romanes som morsmål og norsk som andrespråk. Slik skiller de seg fra de andre nasjonale minoritetene, som gjerne har norsk som morsmål. En del romelever kan ha svake ferdigheter i norsk, og spørsmål om forsterket norskopplæring er derfor en aktuell problemstilling for denne elevgruppen.

            Kvensk, romanes og romani har status som nasjonale minoritetsspråk i Norge

            Blant romanifolket/taterne er det delte meninger når det gjelder språket. Mange ønsker ikke at språket skal formidles med myndighetenes støtte gjennom skolen til den enkelte elev av romanislekt. De vil at romani bare skal brukes og formidles av romanifolket/taterne selv (Assimilering og motstand, NOU: 7 2015). Det er ikke noen mål eller planer for undervisning om romani til elever i denne gruppen i norsk skole.

            Det kvenske språket har gjennomgått en revitaliseringsprosess de siste 10–15 årene. Antall språkbrukere som nå tar språket tilbake, er økende (Schall 2017). Samtidig er det færre elever i skolen som begynner med kvensk eller finsk, og et relativt stort antall faller fra underveis i skoleløpet (Norges syvende rapport angående oppfølgingen av Den europeiske pakten om regions- og minoritetsspråk, 2017). I 1997 ble skolefaget finsk som andrespråk innført. Ifølge opplæringsloven § 2-7 har elever med kvensk-finsk bakgrunn ved skoler i Troms og Finnmark rett til opplæring i finsk når minst tre elever krever det. Med innføring av Kunnskapsløftet i 2006 ble finsk og kvensk likestilt som opplæringsspråk. Elevene kan velge finsk eller kvensk (Nygaard og Bro 2015). Det foreligger begrenset undervisningsmateriell for undervisning i kvensk, men dette er under utvikling.

            Skjellsord og trakassering

            På skolen kan det oppstå situasjoner der elever kan bli utsatt for hets, trakassering og at navnet til minoriteten blir brukt som skjellsord. For eksempel har det de siste årene blitt rapportert om bruk av «jøde» som skjellsord og trakassering av jødiske skoleelever. Noen ganger kan man løse dette ved å ta tak i de enkelte situasjonene der og da, men ofte kan ordbruken være symptomer på negative holdninger og manglende kunnskap. Skolen kan da jobbe mer langsiktig og systematisk. Les mer om hvordan man kan jobbe med skjellsord og språkbruk, under Identitet og tilhørighet.

            Å undervise om nasjonale minoriteter

            Våre fem nasjonale minoriteters historie og politikken overfor disse gruppene er en viktig del av norsk historie. I tillegg utgjør nasjonale minoriteter en sentral del av dagens mangfold blant norske statsborgere. Undervisning om nasjonale minoriteter og deres historie kan dermed inngå naturlig blant annet i historie og samfunnsfag. Det er i disse to fagene satt opp spesifikke mål for undervisningen på dette området (samfunnsfag etter 7. trinn og i historie i videregående skole). I tillegg er det aktuelt med undervisning om temaer knyttet til nasjonale minoriteter i norskfaget og KRLE. En oversikt over relevante kompetansemål er utviklet av Utdanningsdirektoratet.

            Å sette undervisning om de nasjonale minoritetene inn i en større sammenheng, kan bidra til en bedre forståelse av Norge som et etnisk mangfoldig samfunn på grunn av deres langvarige historie i landet.

            Mange lærere opplever det som viktig at undervisningen skal være aktuell, og at nyere innvandringsgrupper er mer relevante å undervise om, ofte fordi disse gruppene er mer synlige i elevenes hverdag, og rettes oppmerksomhet mot i nyhets- og mediebildet (Midtbøen mfl. 2014b). Å sette undervisning om de nasjonale minoritetene inn i en større sammenheng, kan bidra til en bedre forståelse av Norge som et etnisk mangfoldig samfunn på grunn av deres langvarige historie i landet. Videre vil kunnskap om situasjonen for nasjonale minoriteter i dagens samfunn fange opp viktige problemstillinger i vår samtid, for eksempel utbredelsen av rasistiske holdninger, ideer om hva ”norskhet” innebærer, og innsikt i forskjeller og likheter mellom ulike minoritetsgrupper når det gjelder deres rettigheter og utfordringer. Undervisning om nasjonale minoriteter er med andre ord viktig, ikke bare for å forstå historien, men også vår egen samtid (Midtbøen mfl. 2014b).

            Det vil derfor være behov for å gå til andre ressurser enn lærebøkene for å finne materiale om enkelte nasjonale minoritetsgrupper

            Det er forskjeller når det gjelder hvor mye de ulike minoritetsgruppene vektlegges i læremateriell. En kartlegging av norske læremidler (Midtbøen mfl. 2014a) fant at jøder (særlig i forbindelse med jødedommen) og rom er de to gruppene som nevnes oftest i læremidlene. Om de andre gruppene romanifolket/taterne, kvener og skogfinner står det vesentlig mindre. Det vil derfor være behov for å gå til andre ressurser enn lærebøkene for å finne materiale om enkelte nasjonale minoritetsgrupper.

            Undervisning om nasjonale minoriteters historie og politikken overfor disse gruppene skal ikke gi grunnlag for stigmatisering eller diskriminering av mennesker som i dag identifiserer seg som nasjonal minoritet. Menneskerettighetene og andre deler av norsk lov gir et vern mot dette. Mange lærere oppfatter at undervisningen om nasjonale minoriteter er et følsomt tema, som krever bevissthet og nyanseringer (Midtbøen mfl. 2014b). Mangfoldet innad blant de enkelte nasjonale minoritetene må understrekes, både i fremstilling av historien og av dagens mangfold. 

            Videre lesning

            Midtbøen, Arnfinn, Orupabo, Julia & Røthing, Åse (2014). Etniske og religiøse minoriteter i læremidler. Lærer- og elevperspektiver. Rapport (2014:011) Oslo: Institutt for samfunnsforskning

            Schall, Verena (utgis 2017). Språk, identitet og minoritetspolitikk. I: Brandal, Nik, Døving, Cora Alexa og Thorson Plesner, Ingvill (red). Nasjonale minoriteter og urfolk i Norge. Politikken og dens virkninger. Oslo: Cappelen Damm AS. 219-235

            NOU 2015: 7 Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Oslo

            Norges syvende rapport angående oppfølgingen av Den europeiske pakten om regions- og minoritetsspråk, utgis 2017

            Hopp til ressurser

            Hurtigmeny

            • Litteratur

              Bakken, Larsen Camilla (2012), Oppgjøret som forsvant? Norsk samepolitikk 1945-1963, UiT: Mastergradsoppgave i historie, institutt for historie og religionsvitenskap, Fakultetet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning.

              Banik, Vibeke Kieding & Levin, Irene (2010). I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.). Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 181-198

              Bjerkli, Bjørn og Per Selle (red.) (2015), Samepolitikkens utvikling, Oslo: Gyldendal Akademisk.

              Bruland, Bjarte (2008). Det norske Holocaust. Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene, HL-senterets temahefte nr. 7. Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter

              Døving, Cora Alexa & Moe, Vibeke (2014). «Det som er jødisk». – Identiteter, historiebevissthet og erfaringer med antisemittisme. Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter

              Engebretsen, Ada & Lidén, Hilde (2010). De norske rom – og deres historie. I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.). Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 87-98

              Eriksen, Knut Einar og Einar Niemi (1991), Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860-1940, Oslo: Universitetsforlaget.

              Groth, Bente (2015). Jødedom. Store Norske Leksikon. https://snl.no/j%C3%B8dedom

              Harket, Håkon. (2014). Paragrafen: Eidsvoll 1814. Oslo: Dreyer forlag

              Johansen, Per Ole (2005). ”Minst 20 år for en jøde”, i Materialisten, nr. 4

              Kohn, Ervin (6.3.2016). Hvor mange identiteter kan man ha? Oslo: Verdens gang. http://www.vg.no/nyheter/meninger/religion/hvor-mange-identiteter-kan-man-ha/a/23606554/

              Kulbrandstad, Lars Anders (2010). Hva vil det si å være skogfinne i dag? I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.) Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 165-180

              Liden, Hilde (2005). Barn og unge fra nasjonale minoriteter. En nordisk kunnskapsoversikt. Oslo: Institutt for samfunnsforskning

              Lien, Lars (2011), «6. februar – dekningen av samenes første landsmøte», i Øivind Kopperud, Vibeke Moe og Vibeke Kieding Banik (red.), Utenfor det etablerte. Aspekter ved Einhart Lorenz´ forskning, Oslo: HL-senteret.

              Lien, Lars (2016). «… Pressen kan kun skrive ondt om jøderne». Jøden som kulturell konstruksjon i norsk dags- og vittighetspresse 1905-1925, Avhandling for ph.d-graden i historie, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Det humanistiske fakultet. Oslo: Universitetet i Oslo

              Lien, Lars (2017). Minoritetene som politiske aktører. Fra samers, jøders og kveners organisering på 1900-tallet til romsk og Skogfinsk mobilisering i nyere tid. I: Brandal, Nik, Døving, Cora Alexa & Plesner, Ingvill Thorsen (red.). Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016. Oslo: Cappelen Damm AS,

              Lorenz, Einhart (1981), Samefolket i historien, Oslo: Pax Forlag.

              Magga, Ole Henrik (2000), «Samebevegelsen og det samiske språket», i Ottar, En nasjon blir til, nr. 4, Tromsø.

              Midtbøen, Arnfinn & Lidén, Hilde (2015). Diskriminering av samer, nasjonale minoriteter og innvandrere i Norge. En kunnskapsgjennomgang. Rapport 2015:001. Oslo: Institutt for samfunnsforskning. http://www.samfunnsforskning.no/Publikasjoner/Rapporter/2015/2015-001

              Midtbøen, Arnfinn, Julia Orupabo & Åse Røthing (2014). Etniske og religiøse minoriteter i læremidler. Lærer- og elevperspektiver. Rapport (2014:011) Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

              Nesholen, Birger (2010). Skogfinnene i Norge – historie og kultur. I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.). Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 55-70

              Niemi Einar (2017), «Fornorskingspolitikken overfor samene og kvenene», i Nik Brandal, Cora Alexa Døving og Ingvill Thorsen Plesner, Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016, Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

              Niemi, Einar (2010). Kvenene: Fra innvandrere til nasjonal identitet. I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.) Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 143-164

              NOU 2015: 7 Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Oslo

              Rosvoll, Maria & Bielenberg, Natasha (2012). Antisiganisme, stereotypier og diskriminering av rom, HL-senterets temahefte nr. 14. Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter

              Rosvoll, Maria, Lien, Lars og Brustad, Jan Alexander (2015). «Å bli dem kvit». Utviklingen av en «sigøynerpolitikk» og utryddelsen av norske rom, Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

              Røthing, Åse (2017), Mangfoldskompetanse. Perspektiver på undervisning i yrkesfag, Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

              Schall, Verena (utgis 2017). Språk, identitet og minoritetspolitikk. I: Brandal, Nik, Døving, Cora Alexa og Thorson Plesner, Ingvill (red). Nasjonale minoriteter og urfolk i Norge. Politikken og dens virkninger. Oslo: Cappelen Damm AS. 219-235

              Selle, Per, Anne Julie Semb, Kristin Strømnes og Åsta Dyrnes Nordø (2015), Den samiske medborgeren, Oslo: Cappelen Damm akademisk.

              Snildal, Andreas (2014). An Anti-Semitic Slaughter Law? The Origins of the Norwegian Prohibition of Jewish Religious Slaughter c. 1890-1930. Dissertation for the Degree of Philosophiae Doctor, Faculty of Humanities. Oslo: Universitetet i Oslo

              Todal, Jon  (2015), Forvaltningsområdet for samiske språk i tjue år. Kva rolle har forvaltningsområdet spela i offentleg samisk språkplanlegging?, i Bjørn Bjerkli og Per Selle (red.), Samepolitikkens utvikling, Oslo: Gyldendal Akademisk.

              Vars Laila Susanne (2017), «Samene i Norge: Fra fornorsking til forsoning?», i Nik. Brandal, Cora Alexa Døving og Ingvill Thorson Plesner (red.), Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900-2016, Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

              Vorren, Ørnulf (1956), Samene i Norge. En utredning i tilknytning til Norsk Rikskringkastings sendinger på samisk, Oslo: Norsk Rikskringkasting.

              Zachariassen, Ketil (2012), Samiske nasjonale strateger. Samepolitikk og nasjonsbygging 1900-1940. Isak Saba, Anders Larsen og Per Fokstad, Karasjok: ČálliidLágádus forlag.

              Aarseth, Monica Five & Lidén, Hilde (2017). Historiens betydning for rom og romanifolks/ tateres situasjon i dag. I: Brandal, Nik, Døving, Cora Alexa & Plesner, Ingvill Thorsen (red.). Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016. Oslo: Cappelen Damm AS, 201-217.

               

            Ressurser

            Filtrer søk
            Filtrer søk Lukk og vis resultat
            Trinn
            Fag og tverrfaglige temaer
            Ressursgruppe
            Nullstill filter