Urfolk

Undervisning knyttet til urfolk er solid forankret i Kunnskapsløftet, både i læreplanens generelle del og fag som norsk, samfunnsfag, historie og KRLE. Forskning viser at samer er langt bedre dekket enn nasjonale minoriteter, men samtidig tenderer samer mot å falle under betegnelsen «etnisk minoritet», noe som er problematisk både utfra faglig og rettslig terminologi.

Mange lærere anser det bare som relevant å undervise om nyere minoritetsgrupper, som innvandrere og deres etterkommere, for å oppfylle aktualitetskravet.

Denne læringsressursen ønsker å vise hvordan aktualitet og urfolk i norsk historie og politikk kan knyttes sammen i undervisningen. På denne nettsiden ligger fagstoff som forsøker å binde fortid, samtid og undervisning sammen. Den inkluderer også veiledning om pedagogiske utfordringer, tips for undervisning og konkrete undervisningsopplegg. For mer informasjon om læreplanen og kompetansemål, besøk Utdanningsdirektoratet sine sider.

  • Seks tips til undervisning for og om urfolk og nasjonale minoriteter

    Tenk tverrfaglig og helhetlig

    Det kan være fordelaktig å jobbe tverrfaglig slik at samers og de nasjonale minoritetenes historie blir behandlet som en integrert del av det felles narrativet for norsk historie og samfunn. En alternativ tilnærming til å behandle samer og nasjonale minoriteter som et eget tema, er at minoritetene og politikken som har blitt ført overfor dem blir tilbakevendende temaer gjennom ulike deler av Norgeshistorien i samfunnsfag og historie. En fallgruve hvis samer og nasjonale minoriteter blir en egen bolk på timeplanen, er en befestelse av minoritetene som «de andre» som igjen kan bygge opp under eksisterende fordommer.

    Mangfold er naturlig, og alle mennesker har flere identiteter

    Å jobbe med mangfold og identitet åpner for å øve elevene i kritisk tenkning og nyansering. Innad i en gruppe og mellom grupper er det alltid stort mangfold. Det er også et mangfold i en persons oppfattelse av seg selv. Ulike sider ved oss blir viktige i ulike situasjoner. Måten urfolk og nasjonale minoriteter omtales på for eksempel i lærebøker, samsvarer ikke nødvendigvis med identiteten til en elev med samisk tilhørighet eller tilhørighet i en nasjonal minoritetsgruppe. Hvordan man omtaler grupper og gruppetilhørighet kan brytes opp ved at læreren understreker mangfoldet innad i en gruppe. For eksempel: Selv om en regel innenfor jødedommen er å holde kosher (jødiske spiseregler som definerer mat som er tillatt å spise), er det svært få jøder i Norge som følger alle disse spisereglene.

    Kultur er en dynamisk størrelse

    Det kan være vanskelig å gripe mening og dybde i kulturelle uttrykk man selv ikke har vokst opp med. Utfordringen ligger i mangelen på muligheter for å nyansere. Hvis statiske kulturuttrykk brukes aktivt som symbol for en gruppes særtrekk, kan det føre til statiske uttrykk og stereotype oppfatninger. Ved å fryse eller låse det kulturelle uttrykket til en fast del av visse grupper, tilskrives personer fra minoritetene særtrekk de ikke nødvendigvis identifiserer seg med. For eksempel representerer skogfinner den siste store svedjebrukskulturen i Europa, og dette næringsgrunnlaget kan forklare gruppens bosetting på Østlandet inn på 1600-tallet. Denne livsformen er en del av manges gruppeidentitet, men det er sentralt å understreke at svedjebruket ikke har vært benyttet på flere hundre år, og at dette næringsgrunnlaget for mange ikke nødvendigvis er en viktig identitetsmarkør i dag.

    Vær forsiktig med å gjøre enkeltelever som er samer eller som tilhører nasjonale minoriteter til representant for gruppen

    Europarådets rammekonvensjon gir blant annet personer med urfolksstatus eller nasjonal minoritetsbakgrunn vern mot diskriminering. Den sier at enhver person som tilhører et urfolk eller en nasjonal minoritet, selv skal ha rett til å velge å bli behandlet som sådan. Hvis elever med minoritetsbakgrunn ønsker å fortelle om seg selv for klassen, kan det være berikende. Men identitet kan være privat og sensitiv, og man bør være varsom med å anta at deler av elevenes identitet er noe en åpent deler med medelever. Dersom eleven selv tar initiativ, kan elevens fremstilling også nyanseres ved at mangfold innad i gruppen fremheves gjennom undervisningen. Eksempelvis kan man som lærer ikke anta at en samisk elev kan snakke et samisk språk eller at hen har et forhold til kulturuttrykk som flagg og kofte.

    Ingen enkeltperson representerer hele historien eller en gruppes identitet

    Det finnes ulike måter å betrakte både historie, nåtid, identitet og tilhørighet på. En enkeltperson kan ikke definere på andres vegne hva det vil si å være en del av en minoritetsgruppe. Dersom man velger å hente inn eksterne representanter for å snakke om det samiske eller en nasjonal minoritet, så kan mangfoldet igjen understrekes med at det finnes flere enn én organisasjon for de enkelte minoritetsgruppene og at ulike personer vil ha forskjellig syn på gruppens historie, særtrekk og hva det vil si å tilhøre en nasjonal minoritet eller å være same.
    Alle personer fra nasjonale minoriteter er norske statsborgere
    Det kan være et poeng at undervisningen bør tydeliggjøre at både samer og nasjonale minoriteter er norske statsborgere. Norges nasjonale minoriteter har en tilknytning til landet som går tilbake minst 100 år i tid, samer selvsagt enda lenger. Tydelighet knyttet til dette kan forhindre misforståelser, for eksempel ved at elevene forveksler norske rom med tilreisende rom (som er statsborgere i andre land). Rasistiske holdninger til urfolk og nasjonale minoriteter kan også uttrykkes gjennom kommentarer som «kom dere ut av landet» eller «dra tilbake dit du kom fra».

  • Urfolk

    Internasjonalt finnes det ingen generell akseptert definisjon av begrepet urfolk. Det finnes likevel noen typiske kjennetegn for grupper som har denne statusen: Internasjonalt finnes det ingen generell akseptert definisjon av begrepet urfolk. Det finnes likevel noen typiske kjennetegn for grupper som har denne statusen:

    1. De er ikke det dominerende folket i det samfunnet de er en del av, selv om de befolket området først
    2. De har en egen kultur basert på naturressursene.
    3. De har en kultur som sosialt, kulturelt og/eller språklig skiller seg fra den dominerende befolkningen.
    4. Urfolk utgjør ofte en minoritet i befolkningen, men ikke alltid. I flere stater i Latin-Amerika utgjør urfolk et betydelig flertall av befolkningen.

    En vanlig misforståelse om begrepet urfolk er at betegnelsen kun skal brukes om de første menneskene som befolket et område, og at det er kun denne gruppen som kan få spesielle rettigheter knyttet til urfolksstatusen. ILO- konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater påpeker at det sentrale er at gruppene har en tilknytning til et bestemt område før de nåværende statsgrensene ble etablert, men at de ikke ble behandlet som likeverdige i statsdannelsen. Slik det blir uttrykt i konvensjonen, er det vesentlige hva som har skjedd siden 1600/1700-tallet, og ikke forbindelsen til den nåværende befolkningen og steinalderfolkene for 10 000 år siden.

    Videre lesning

    ILO- konvensjon nr. 169

  • Samene - Norges urfolk

    Hurtigmeny

    Samenes juridiske rettigheter som urfolk

    I 1990 ratifiserte Norge ILO-konvensjon nr. 169. Konvensjonen definerer urfolk som mennesker i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige før en erobring, kolonisering eller fastsettelse av statsgrense fant sted. Gruppene kjennetegnes også ved at de har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og/eller politiske institusjoner.

    I Norge fremkommer det klart at samene utfyller vilkårene for ILO-konvensjon 169, en urfolksstatus som gjelder i nord- og sørsamiske områder. Urfolksrettighetene skal sikre at samene får like muligheter som ikke-samer til å dyrke sin kultur, opprettholde sin livsform og mulighet til å sikre fellesskapet for fremtiden.

    Urfolksrettighetene skal sikre at samene får like muligheter som ikke-samer.

    Selv om samene er en nasjonal minoritet i folkerettslig forstand, har de valgt å beholde urfolksstatusen slik den ble avklart gjennom paragraf 110a i Grunnloven og sameloven. Anslagsvis regner man med at ca. 40 000 identifiserer seg som samer i Norge i dag, og samene er således den mest tallrike minoriteten i Norge

    Samiske språk og bosettingsområder

    Det samiske språket er ikke ett språk. De tradisjonelle samiske språkene i Norge er sørsamisk, pitesamisk, lulesamisk, nordsamisk og skoltesamisk. Forskjellen mellom for eksempel nordsamisk og sørsamisk er omtrent som forskjellen mellom norsk og islandsk (https://snl.no/samer).

    Det historiske samiske bosetningsområdet kalles Sápmi på nordsamisk, Saepmie på sørsamisk og Sábme på lulesamisk. Området har ingen formelle grenser, men det er vanlig å innlemme Nord-Norge, trøndelagsfylkene og noen områder direkte sør for Trøndelag (https://snl.no/samer).

    Samiske institusjoner og nasjonale symboler

    I 1989 ble Sametinget opprettet og bygde i stor grad på norske myndigheters erkjennelse av den undertrykkende fornorskingspolitikken. Samene ble utsatt for statlige overgrep som nesten utryddet kulturen og språket. Sametinget er også et resultat av at samene har kjempet for sine egne tradisjoner og rettigheter (https://www.sametinget.no/Om-Sametinget/Bakgrunn).

    For å registrere seg i samenes valgmanntall må søkeren oppfylle ett av følgende kriterier:

    1. Har samisk som hjemmespråk.
    2. Har eller har hatt forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk.
    3. Er barn av person som står eller har stått i Sametingets valgmanntall.

    I likhet med det ikke-samiske samfunnet har samene i Norge nasjonale symboler som nasjonaldag, nasjonalsang og samisk flagg. Samenes nasjonaldag er 6. februar, som feires med bakgrunn i samenes første internasjonale møte i Trondheim i 1917. Samenes nasjonalsang heter Sámi soga lávlla (Samefolkets sang). Teksten er skrevet av Isak Saba, mens melodien er komponert av Arne Sørlie. Det samiske flagget ble vedtatt av Samekonferansen i Åre i Sverige i 1986, og det er utarbeidet flere offisielle flaggdager (https://snl.no/samer).

    Samene som overnasjonalt fellesskap

    Selv om samene i Norge juridisk er underlagt den norske Grunnloven, samarbeider samer i Norge med samer i Sverige og Finland med bakgrunn i felles kultur, næringsveier og språk. I motsetning til Norge har ikke Sverige og Finland ratifisert ILO-konvensjon nr. 169. Sverige anerkjenner samene som urfolk, men formelt er samene i Sverige en nasjonal minoritet. I Finland er urfolksstatusen deres nedfelt i grunnloven, men Riksdagen ønsker ikke å ratifisere ILO-konvensjonen med bakgrunn i at de ikke vil godkjenne en ny definisjon på hvem som er same i lovens mening. Det finnes også samer i Russland, men gruppen står juridisk svakt i det russiske samfunnet. I motsetning til i Norge, Sverige og Finland finnes det ikke noe sameting i Russland.

    Videre lesning

    www.snl.no/samer

    www.sametinget.no

  • Rettslige rammer

    Av konvensjonsbestemmelser som Norge har forpliktet seg til, er særlig ILO-konvensjon nr. 169 relevant, som den eneste konvensjonen som kun omhandler urfolks rettigheter.

    Konvensjonens artikkel 8 understreker at ved anvendelse av nasjonale lover og forskrifter overfor samene skal det tas tilbørlig hensyn til deres sedvaner og sedvanerett når disse ikke strider mot grunnleggende rettigheter fastlagt i nasjonal rettsorden og mot internasjonalt anerkjente menneskerettigheter.

    Den norske staten er grunnlagt på territoriet til to folk – samer og nordmenn – og at begge gruppene har samme rett og krav på å kunne utvikle sitt språk og sin kultur.

    Prinsippet gjenspeiles i regjeringens samepolitikk, gjennom at den norske staten er grunnlagt på territoriet til to folk – samer og nordmenn – og at begge gruppene har samme rett og krav på å kunne utvikle sitt språk og sin kultur. Dette prinsippet er slått fast i Grunnlovens paragraf 110a. Den prinsipielle likeverdigheten mellom samer og nordmenn er slått fast i Grunnlovens paragraf 108, hvor staten forplikter seg til å legge til rette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Bestemmelsene er også nedfelt i sameloven, menneskerettsloven, opplæringsloven, kulturminneloven, stedsnavnsloven, finnmarksloven, plan- og bygningsloven og reindriftsloven.

    Samene er også en etnisk, kulturell og språklig minoritet, noe som betyr at konvensjoner som omhandler minoriteters rettigheter, også vil ha betydning for samene. I særlig grad er FNs konvensjon om politiske rettigheter artikkel 27, Europarådets pakt for regions- og minoritetsspråk og Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter, sentral.

    Videre lesning

    www.sametinget.no

    www.regjeringen.no/no/tema/urfolk-og-minoriteter/samepolitikk

     

  • Norsk politikk overfor samer ca. 1850–1990

    Hurtigmeny

    Samer og nordmenn før 1800-tallet

    I den tidlige romantikken (ca. 1780–1830) ble samisk kultur og nedarvede rettigheter i stor grad anerkjent av norske myndigheter. Gjennom betegnelser som «de ældste», «oprindelige» eller «infødte i landet» ble samene indirekte omtalt som et urfolk. Bosetningen i de samiske kjerneområdene strekker seg mer enn 10 000 år tilbake. Tidsrammen tilsier at det ikke gir mening å snakke om en samisk innvandring, men snarere en kultur som har oppstått gjennom en 4000 år lang prosess (Lorenz 1981). Innsiget av ikke-samiske folk på «samisk jord» begynte rundt år 100, hvor områder i Nordland og Troms ble befolket av jordbrukere fra Rogaland og Hordaland. I år 400 nådde de Malangsgapet i Troms – nordgrensen for korndyrking og dermed grensen for deres næringsvei.

    Bosetningen i de samiske kjerneområdene strekker seg mer enn 10 000 år tilbake.

    Allerede på 600-tallet begynte utbyttingen av samene gjennom plyndring og skattlegging. Det er likevel først og fremst perioden fra begynnelsen av 1600-tallet til andre halvdel av 1800-tallet som blir betegnet som den formelle koloniseringen av de samiske kjerneområdene. I denne perioden ble områdene lagt under offentlig administrasjon gjennom kirke-, markeds- og tingplasser (Lorenz 1981).

    «Fornorskingspolitikken»

    Til tross for at det gjenstår viktig forskning vedrørende den såkalte fornorskingspolitikken og konsekvensene av den, har det faktum at samene ble utsatt for en omfattende assimileringspolitikk, blitt en integrert del av moderne norsk historie.

    Særlig skulle det kristne misjoneringsarbeidet stå sentralt i assimileringspolitikken.

    Særlig skulle det kristne misjoneringsarbeidet stå sentralt i assimileringspolitikken som skjøt fart på 1800-tallet. Før 1850-årene var holdninger til samisk kultur og språk ambivalent. En viktig årsak var at kontakten med samene i særlig grad var knyttet til kristelig opplysningsarbeid. Mens enkelte hevdet at man måtte møte samene på deres egne premisser og opprette egne institusjoner for samisktalende lærere og misjonærer, hevdet andre at undervisningen burde foregå på norsk. Utover i 1840-årene ble det fremmet en mer restriktiv holdning til bruk av samisk og finsk i forkynnelse og undervisning, og fra 1851 ble det bevilget penger fra Stortinget for å styrke norskundervisning og opplysningsarbeid gjennom Finnefondet. Finnefondet kan ses som starten på en fornorskingspolitikk mot samer og kvener. Politikken ble særlig aktiv og systematisk fra 1870-årene (Bakken Larsen 2012).

    Assimilering som sivilisasjonsprosjekt

    Selv om assimileringskravene særlig har blitt koplet til språk og kultur, utgjorde territorielle krav og ulike næringsinteresser mellom samene og storsamfunnet et vesentlig innslag i møtet mellom to ulike kulturer i begynnelsen av 1900-tallet (Lien 2011). Ved overgangen til 1900-tallet ble assimileringsspørsmålet en altomfattende politikk som rettet seg inn mot næringsliv, kommunikasjon og forsvar. Moderniseringstiltakene hadde som mål at næringslivet skulle ha fornorskende og integrerende effekt (Bakken Larsen 2012).

    Samene ble betraktet som en laverestående rase og naturfolk, og fornorskingen var derfor ansett som et sivilisasjonsprosjekt.

    Samene ble betraktet som en laverestående rase og naturfolk, og fornorskingen var derfor ansett som et sivilisasjonsprosjekt (Selle mfl. 2015). Utviklingen av det moderne Norge etter unionsoppløsningen dreide seg med andre ord ikke bare om økonomiske og politiske forhold, men ble i høy grad også ansett som et sosialt og nasjonalt prosjekt. Nasjonsbyggingsideologien var tuftet på et premiss om felles kultur for å styrke det indre samholdet: ett folk, én nasjon, ett språk. Målet med assimileringstiltakene ble derfor ikke bare av språklig karakter, men også kulturell. Samene skulle bli «gode nordmenn», noe som betydde at samenes indre samhold og identitetsfølelse måtte vike (Niemi 2017).

    Oppmykning av assimilasjonspolitikken etter den andre verdenskrig

    En følge av den tyske tilbaketrekningen på slutten av krigen var at ødeleggelsene fjernet det meste som kunne minne om befolkningens etniske bakgrunn. Store deler av Finnmark og Nord-Troms var lagt i ruiner. Under gjenreisningen ble det lagt vekt på å skape et nytt samfunn: Økt sysselsetting skulle skape vekst og velstand i kombinasjon med en likhetsideologi som skulle fjerne klassemotsetninger og sosiale og etniske motsetninger. Den nye fremtidsvisjonen levnet liten plass til fortidens tradisjoner, og samenes kultur og levesett ble derfor betraktet som primitiv og av lav verdi. Samfunnssolidariteten skulle sikre like rettigheter – økonomisk, sosialt og etnisk. Fremtiden ble fremstilt som et dilemma mellom etnisk tilhørighet og høy levestandard (Bakken Larsen 2012).

    Samtidig ser man noen tidlige tegn til oppmykning av assimileringspolitikken. NRKs etablering av Norsk Sameradio i 1946 viser at staten og enkeltaktører hadde endret holdning til samene. Etableringen av samiske radiosendinger var ikke bare en gest, men skulle tjene samene i deres bestrebelser på å utbedre sine muligheter i samfunnet (Vorren 1956).

    Selv om ikke assimileringspolitikken formelt ble videreført av styresmaktene, levde intensjonene og virkemidlene videre.

    Selv om ikke assimileringspolitikken formelt ble videreført av styresmaktene, levde intensjonene og virkemidlene videre både i skolen og på andre samfunnsområder. For eksempel ble skoleinstruksen fra 1898, som inneholdt en kraftig skjerping av fornorskingspolitikken, stående helt frem til 1963, og virkningen av politikken var merkbar i flere tiår etterpå.

    Alta-saken

    Noe reelt oppgjør med norske myndigheters politikk rettet mot samene kom ikke før etterspillet av Alta-saken. Myndighetenes avgjørelse om utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget er det mest omstridte kraftutbyggingsprosjektet i norsk historie. Konflikten begynte med motstand fra lokalbefolkningen og naturvernorganisasjoner tidlig i 1970-årene, men endte opp med å bli et spørsmål om urfolks rettigheter. Til tross for store protester vedtok Stortinget i 1978 utbygging og bygging av en 110 meter høy demning ved Sávču.

    Konflikten begynte med motstand fra lokalbefolkningen og naturvernorganisasjoner, men endte opp med å bli et spørsmål om urfolks rettigheter.

    Sommeren 1979 sørget Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget for at anleggsarbeidet ble stanset for en periode. I oktober samme år slo en gruppe samer opp telt utenfor Stortinget og krevde stans i utbyggingen. Da regjeringens svar ble negativt, satte samene i gang sultestreik. Samtidig som protestene og demonstrasjonene foregikk, forsøkte samiske organisasjoner å komme i dialog med norske myndigheter.

    En sentral faktor var at det i tillegg ble arbeidet på internasjonalt plan, med involvering av FN-systemet og internasjonale urfolksorganisasjoner. Norge fikk hard kritikk internasjonalt for sin behandling av samene og ikke minst for spriket mellom Norges holdning til urfolkssaker internasjonalt og holdningen på hjemmebane.

    Erfaringene fra Alta-saken førte til at norske myndigheter følte det utfordrende å kontrollere og styre samene, samtidig som myndighetenes renommé ble svekket internasjonalt. Dialog og kontakt med samiske organisasjoner ble derfor vurdert som nødvendig. Samerettsutvalgets første innstilling i 1984 om egen grunnlovsbestemmelse om samenes rettsstilling og representative organer ble begynnelsen på det vi i dag kjenner som Sametinget. Da Norge undertegnet ILO-konvensjon nr. 169 i 1990, som det første og hittil eneste landet i Norden, ble samene formelt anerkjent og gitt rettigheter som urfolk av norske myndigheter.

    Videre lesning

    Bakken, Larsen Camilla (2012), Oppgjøret som forsvant? Norsk samepolitikk 1945-1963, UiT: Mastergradsoppgave i historie, institutt for historie og religionsvitenskap, Fakultetet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning.

    Lien, Lars (2011), «6. februar – dekningen av samenes første landsmøte», i Øivind Kopperud, Vibeke Moe og Vibeke Kieding Banik (red.), Utenfor det etablerte. Aspekter ved Einhart Lorenz´ forskning, Oslo: HL-senteret.

    Lorenz, Einhart (1981), Samefolket i historien, Oslo: Pax Forlag.

    Niemi Einar (2017), «Fornorskingspolitikken overfor samene og kvenene», i Nik Brandal, Cora Alexa Døving og Ingvill Thorsen Plesner, Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016, Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

    Selle, Per, Anne Julie Semb, Kristin Strømnes og Åsta Dyrnes Nordø (2015), Den samiske medborgeren, Oslo: Cappelen Damm akademisk.

    Vorren, Ørnulf (1956), Samene i Norge. En utredning i tilknytning til Norsk Rikskringkastings sendinger på samisk, Oslo: Norsk Rikskringkasting.

     

     

     

  • Samene som historiske aktører

    Hurtigmeny

    Samepolitikk dreier seg ikke bare om samer, men er og har vært drevet av samer (Bjerkli og Selle 2015). I den grad det finnes noen bevissthet om samene som historiske aktører, er kunnskapen ofte koplet til to saker: Kautokeino-opprøret i 1852 og Alta-saken. Begge hendelsene er på ulikt vis koplet til assimileringspolitikken: etter Kautokeino-opprøret hardnet assimileringstiltakene til, mens Alta-konflikten er rimelig å betrakte som starten på slutten for norske myndigheters hardhendte politikk i de samiske kjerneområdene.

    Samepolitikk dreier seg ikke bare om samer, men er og har vært drevet av samer.

    Mens Kautokeino-opprøret er kjent for sitt voldelige utfall og Alta-konflikten gjennom aktivisme, demonstrasjoner og sivil ulydighet, finnes det en mindre kjent, men dog viktigere side ved samisk motstand mot assimileringspresset.

    1905 som utgangspunkt for samepolitisk mobilisering

    Flere av de tidlige samiske aktivistene var akademikere: lærere, studenter og mediefolk. Flere av de samiske aktørene jobbet i skoleverket; de hadde en utdanning som sørget for en allmenn kjennskap til det norske samfunnet, politikk og organisasjonsliv, og som i tillegg posisjonerte samiske aktører nær assimilasjonspolitikken og majoritetens holdninger til samene og det samiske i praksis. Hvis man ser på perioden fra 1880-årene frem til samene fikk urfolksstatus i 1990, bekjempet samene norske myndigheters krav om fornorsking på storsamfunnets premisser, gjennom etablerte demokratiske kanaler: organisering, foreningsliv, partipolitikk og medier. At samenes politiske engasjement særlig blir synlig etter 1905, er ingen tilfeldighet.

    Assimileringspolitikken var en viktig faktor, men helt konkret kom det også en statsgrense mellom reinbeitene i Sverige og Norge etter unionsoppløsningen i 1905. Reinbeitesaken ble derfor et nasjonalt spørsmål så vel som et næringsspørsmål (Eriksen og Niemi 1991). Mens svenskene ville beholde reinbeitebestemmelsene fra før 1905, ønsket norske myndigheter å innskrenke beiterettighetene, helst avskaffe dem helt. Etter lange forhandlinger kom svenske og norske myndigheter frem til en konvensjon som resulterte i at reindriften måtte vike for «høyere samfunnsinteresser», i betydningen av at nordmennenes næringsinteresser trumfet samenes behov. Motstanden mot norske myndigheters interesser i de samiske kjerneområdene førte til etableringen av en samepolitikk som står sentralt også i dag: rettighetsproblematikk i tilknytning til språk, kultur og næringsinteresser.

    En samisk nasjonsbyggingsprosess

    Selv om det er navn som Isak Saba, Anders Larsen, Elsa Laula Renberg, Daniel Mortensson og Per Fokstad som har utmerket seg som tidlige politiske strateger i samenes politiske historie, er det flere samiske politiske aktører i både nord- og sørsamiske områder som er mindre kjent. I tillegg ble det gjort forsøk på å organisere politisk samarbeid mellom norske og svenske samer som motstrategi til det brutte fellesskapet. Det overnasjonale samarbeidet var ikke bare motivert av hvilke følger de nye statsgrensene fikk for reindriften, men av at man ville så samlingstanken blant sørsamene, finnmarkssamene og de svenske samene (Eriksen og Niemi 1991).

    I samenes søken etter en særegen samisk nasjonal bevissthet ble skolesaken særs viktig.

    I særlig grad står datoen 6. februar 1917 sentralt, datoen for samenes første landsmøte. Møtet var lagt til metodistkirken i Trondheim. Av saker var det særlig reindriften og skolesaken som skulle diskuteres. Når samer i Norge og Sverige gikk sammen for å holde sitt første landsmøte, var den grenseoverskridende faktoren vesentlig. En målsetting var å konsolidere seg som nasjon. I samenes søken etter en særegen samisk nasjonal bevissthet ble skolesaken særs viktig, fordi retten til å bruke samiske språk i undervisningssammenheng ble ansett som en avgjørende faktor for å bygge samisk identitet. Selv om samene møtte motstand både under landsmøtet i Trondheim og i årene som fulgte, står landsmøtet i dag som et sterkt symbol på samenes rettighetskamp i møte med norske myndigheter.

    Samepolitisk mobilisering fra den andreverdenskrig til i dag

    Perioden ca. 1924–1940 har blitt omtalt som den samiske «fimbulvinteren», en periode hvor det er få spor av samepolitisk motstand (Zachariassen 2012). Det var først etter andre verdenskrig at den samiske organiseringen for alvor reiste seg igjen, gjennom blant annet Reindriftssamenes Landsforbund i 1948 og Norske Samers Riksforbund i 1965. I 1968 ble det vedtatt på den fjerde nordiske samekonferansen i Hætta at samene ønsket å bli omtalt som nasjon, noe som understreker at den overnasjonale nasjonsforståelsen levde videre etter andre verdenskrig (Altaposten 1982).

    Den økede politiske bevisstheten hos samene i 1960- og 1970-årene ble med tiden også en urfolkssak, særlig legemliggjort gjennom Alta-saken. Selv om Alta-saken ble vendepunktet, er samenes stilling i Norge i dag et resultat av et langsiktig arbeid for samiske rettigheter. Det å gjenoppbygge bevissthet og respekt både blant samer og ikke-samer for den samiske kulturtradisjonen og nyutvikling av det samiske har vært en saktegående prosess, og tidvis har overlevelsen av kulturen vært under et enormt press. Selv om det gjenstår store utfordringer på både nærings-, kultur- og språkområdene for den samiske nasjonen, har den kommet langt siden møtet i 1917 i metodistkirken i Trondheim, og vært til stor inspirasjon for urbefolkning langt utenfor Norges grenser.

    Videre lesning

    Bjerkli, Bjørn og Per Selle (red.) (2015), Samepolitikkens utvikling, Oslo: Gyldendal Akademisk.

    Eriksen, Knut Einar og Einar Niemi (1991), Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860-1940, Oslo: Universitetsforlaget.

    Zachariassen, Ketil (2012), Samiske nasjonale strateger. Samepolitikk og nasjonsbygging 1900-1940. Isak Saba, Anders Larsen og Per Fokstad, Karasjok: ČálliidLágádus forlag.

  • Historiens betydning for forståelse av aktuelle utfordringer

    Hurtigmeny

    I 2017 feiret samene hundreårsjubileet for den sosialpolitiske mobiliseringen for å gjenreise de samiske samfunnene. Med bakgrunn i landsmøtet i Trondheim i 1917 er 6. februar i dag datoen for samenes nasjonaldag. I dag finnes det et stort antall samiske kultur-, utdannings- og næringsinstitusjoner/-organisasjoner, et eget samisk parlament, offisielle nasjonale symboler som flagg, mediekanaler (hvor Ođđasat har samsendinger med Sverige og Finland), og det finnes lovgivning som skal sikre samenes urfolksrettigheter. Samene har også oppnådd en egen status internasjonalt i tilknytning til diplomatisk og politisk arbeid med urfolkssaker (Vars 2017).

    Sameksistens og mangfold

    Den samiske motstandskampen vitner om at de endrede vilkårene for den samiske nasjonen ikke bare kom i kraft av norske myndigheters forsoningspolitikk, men at samiske rettigheter og krav om respekt for språk og kultur har blitt kjempet frem gjennom en over hundre års lang kamp. Dette forholdet forsvinner imidlertid i debatter som har blitt ført i pressen og blant enkelte norske politikere, fordi samenes vilkår blir forstått ut fra hva norske myndigheter er villige til å gi/bevilge, ikke ut fra den samiske selvforståelsen. Ideen om en samisk nasjon blir av enkelte oppfattet som noe truende, særlig i situasjoner hvor motstanderne har problemer med å skille mellom nasjon og stat, en begrepsforvirring som genererer et trusselbilde både hva gjelder maktforhold og økonomi. For enkelte kan det være krevende å tenke seg en nasjon uten statsgrense, men det kan argumenteres for at den samiske nasjonen bor i fire stater: Norge, Sverige, Finland og Russland, en samisk nasjon bygd på et grenseoverskridende fellesskap.

    Kunnskap om at det norske samfunnet er komplekst og mangfoldig, er nødvendig.

    Identitet i tilknytning til tradisjon, språk, historie, sosiale mønstre og næringsvirksomhet er felles for både det ikke-samiske og det samiske nasjonsbyggingsprosjektet, noe som gjenspeiles i deres institusjoner og symbolikk. Kunnskap om at det norske samfunnet er komplekst og mangfoldig, er nødvendig (Røthing 2017). En identitet vil alltid virke i et relasjonelt spenningsfelt mellom den individuelle identiteten og gruppeidentiteten, mellom tradisjon og nye impulser. I tillegg går vi inn og ut av ulike identiteter (samisk, norsk, etnisk, religiøs, kjønn og/eller klasse). Studier viser for eksempel at det ikke er et konkurranseforhold mellom det samiske og det norske, og at den samiske medborgeren enkelt kan kombinere en samisk og norsk identitet (Selle og Semb 2015). Fremfor å være noe truende har økt forståelse av samenes selvforståelse som nasjon et iboende potensial for å vise til Norge som en flernasjonal stat, i likhet med hva som er tilfellet med en rekke andre stater i og utenfor Europa.

    Videre lesning

    Røthing, Åse (2017), Mangfoldskompetanse. Perspektiver på undervisning i yrkesfag, Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

    Selle, Per, Anne Julie Semb, Kristin Strømnes og Åsta Dyrnes Nordø (2015), Den samiske medborgeren, Oslo: Cappelen Damm akademisk.

    Vars Laila Susanne (2017), «Samene i Norge: Fra fornorsking til forsoning?», i Nik. Brandal, Cora Alexa Døving og Ingvill Thorson Plesner (red.), Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900-2016, Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

  • Pedagogiske utfordringer

    Hurtigmeny

    Å ha elever med samisk bakgrunn i klasserommet

    Dersom man har elever med samisk bakgrunn i klasserommet, kan det være en fordel å være seg bevisst enkelte aspekter ved det å tilhøre en minoritet generelt og samene spesielt. I det følgende tar vi opp tre forhold som berører muligheter og utfordringer knyttet til skolens ansvar overfor samiske elever og lærerens undervisning om samisk historie og samtid.

    Mangfoldige identiteter

    Det er ingen motsetning mellom det å være norsk og det å ha en samisk identitet. Å jobbe med identitet som tema i skolen kan øve elever i å se identitet som noe sammensatt, komplekst og mangfoldig, og dermed at minoritetsidentiteten kan være en av flere sider ved en person. Elever med samisk bakgrunn definerer selv sin identitet, også om de opplever seg selv som same. Videre er dette noe elevene kan velge å fortelle andre om, men som de kan ønske å holde privat. Det er dermed ikke gitt at elever med samisk bakgrunn ønsker å representere et miljø eller en gruppe eller fortelle om denne delen av sitt liv. Dersom en elev selv tar initiativ til å fortelle om sin eller familiens identitet som same, er dette et bidrag på linje med andre identitetsfortellinger som elever kan ønske å dele. For mange kan den samiske identiteten være forbundet med stolthet, men den kan også være forbundet med frykt for negative holdninger og fordommer. Også positive fordommer kan være en utfordring fordi de stiller urimelige forventinger til eleven, for eksempel ved at man antar at eleven kan ta med tradisjonelle samiske gjenstander på skolen.

    Samisk språk

    Urfolksrettighetene blir ofte forvekslet med særrettigheter, men det er for eksempel ingen særrettighet at samiske barn skal få like muligheter til å lære sitt morsmål i skolen. Denne rettigheten er nedfelt i opplæringsloven. Uten denne lovteksten ville samiske barn bli diskriminert. Med andre ord: Det som kan oppfattes som særbehandling, er ikke annet enn tiltak som er nødvendige for å sikre likhet, likeverd og like muligheter.

    Urfolksrettighetene blir ofte forvekslet med særrettigheter.

    Samisk språk blir regnet som Sametingets viktigste politiske område. En av de viktigste politiske grepene som er gjort for å styrke samisk språk, er innføringen av et samisk forvaltningsområde i 1992. Kommunene i forvaltningsområdene har i dag plikt til å bruke samisk, synliggjøre språket og tilby det i skoleverket. Sametinget eller andre myndigheter har ikke rett til å gripe inn i individets rett til å benytte eller ikke benytte seg av det samiske språket, de kan kun legge til rette for at samisk blir det beste alternativet.

    Gjennom offentlig språkplanlegging forsøker tinget å styrke språket på alle samfunnsnivåer. Samisk språk omfatter kanskje så mye som ti språk som blir benyttet over et stort geografisk område som er delt mellom fire stater: Norge, Sverige, Finland og Russland.

    Samisk språk har de siste femti årene blitt styrket og gitt økt status både formelt og reelt, og tallet på samisktalende er større enn noensinne (Magga 2000). Samtidig gjelder stabiliseringen først og fremst nordsamisk, mens kystområdene og de sørsamiske områdene har opplevd en negativ utvikling. I en åttetrinnsskala for mindretallsspråk der språk på 8. trinn er mest utsatt, mens språk på 1. trinn er minst truet av utslettelse, befinner nordsamisk seg på 4. trinn, mens lulesamisk befinner seg på 6. trinn og sørsamisk mellom 7. og 8. trinn, altså svært utsatt. I Finland var enaresamisk i ferd med å bli utslettet, men revitalisering gjennom språkbad og språkreir har ført til en økning i antall unge som bruker språket som hverdagsspråk. Det samme kan observeres i Elgå, hvor kommunen fikk støtte av Sametinget til språkbad som førte til en økning av personer som har sørsamisk som hverdagsspråk. Skilting på samisk, det være seg veiskilt eller for eksempel matvarer i dagligvarehandelen, i samiske språkområder har ført til økt språkforståelse og ikke minst økt status for samiske språk. I tillegg har mediene fått større betydning. Særlig relevant er nyhetsprogrammet Ođđasat, som har sendinger i både Norge, Sverige og Finland og tilbyr reportasjer på flere samiske språk, og således legemliggjør samene som en transnasjonal nasjon.

    Skjellsord og trakassering

    På skolen kan det oppstå situasjoner der elever med samisk identitet blir utsatt for hets og trakassering. Noen ganger kan dette løses ved at man tar tak i de enkelte situasjonene der og da, men ofte kan ordbruken være symptomer på negative holdninger og manglende kunnskap. Skolen kan da jobbe mer langsiktig og systematisk. Les mer om hvordan man kan jobbe med skjellsord og språkbruk, under Identitet og tilhørighet [lenke].

    Å undervise om samer og det samiske

    Samene utgjør en integrert del av det norske samfunnet, og er en sentral del av det historiske og samtidige mangfoldet blant norske statsborgere og i norsk historie.

    Dette gjenspeiles i læreplanen K06. Her finner man kompetansemål i alle fag som viser til det samiske og samisk historie (Midtbøen, Orupabo og Røthing 2014) både direkte og indirekte, fra 4. årstrinn og opp til siste året på videregående. I ungdomsskolen har læreplanene direkte kompetansemål i blant annet samfunnsfag, norsk, KRLE, naturfag og kunst og håndverk. På videregående finnes det direkte kompetansemål i blant annet norsk, historie og samfunnsfag. Det samiske er med andre ord en avgjørende del av undervisningsløpet på ungdomsskolen og videregående, som ikke er dekket i undervisningen på barneskolen. Dette åpner for et helhetlig blikk på undervisning om det samiske, med mange muligheter for tverrfaglighet og interessante drøftinger og arbeid på tvers av fagene med blikk for både den historiske utviklingen og samtidige forhold.

    Samtidig viser intervjuer av lærere og elever ved yrkesfaglige linjer at det for noen er krevende å undervise om samiske temaer, og at elever kan oppfatte temaet som lite interessant (Røthing 2017). I tillegg konkluderer en gjennomgang av norske læremidler at en del lærebøker i historie gir inntrykk av at overgrep overfor samer tilhører fortiden. Problemer og utfordringer for den samiske befolkningen, inkludert rasisme og diskriminering fra majoritetsbefolkningen, knyttes her i mindre grad til dagens situasjon (Midtbøen, Orupabo og Røthing 2014).

    Undersøkelser  viser at lærere velger andre minoritetsgrupper som er mer synlige i elevenes hverdag for å tilfredsstille aktualitetskravet.

    Det kan være en utfordring å aktualisere undervisningen dersom læremidlene ikke gir drahjelp til dette. Undersøkelser fra 2014 viser at lærere velger andre minoritetsgrupper som er mer synlige i elevenes hverdag, eller som preger nyhetsbildet, for å tilfredsstille aktualitetskravet (Midtbøen, Orupabo og Røthing 2014). Denne ressursen fokuserer derfor på historisk utvikling, historiens betydning for aktuelle utfordringer og samisk identitetsforståelse som mulige innganger til å jobbe med samiske temaer i skolen. Kunnskap om historien og dagens situasjon for samer i Norge fanger opp helt aktuelle problemstillinger i vår samtid, for eksempel utbredelsen av rasistiske holdninger eller ideer om hva «norskhet» innebærer. Undervisning om samer og det samiske gir elevene grunnlag for innsikt i forskjeller og likheter mellom ulike minoritetsgrupper når det gjelder rettigheter og utfordringer i fortid og nåtid, samtidig som det gir et helt avgjørende innblikk i Norge som et mangfoldig samfunn gjennom alle tider. Les gjerne Dembras seks tips til undervisning for urfolk og nasjonale minoriteter  og våre forslag til undervisningsopplegg.

    Videre lesning

    Magga, Ole Henrik (2000), «Samebevegelsen og det samiske språket», i Ottar, En nasjon blir til, nr. 4, Tromsø.

    Midtbøen, Arnfinn, Julia Orupabo & Åse Røthing (2014). Etniske og religiøse minoriteter i læremidler. Lærer- og elevperspektiver. Rapport (2014:011) Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

    Røthing, Åse (2017), Mangfoldskompetanse. Perspektiver på undervisning i yrkesfag, Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

    Todal, Jon  (2015), Forvaltningsområdet for samiske språk i tjue år. Kva rolle har forvaltningsområdet spela i offentleg samisk språkplanlegging?, i Bjørn Bjerkli og Per Selle (red.), Samepolitikkens utvikling, Oslo: Gyldendal Akademisk.

     

  • Faglitteratur og lenker

    Bakken, Larsen Camilla (2012), Oppgjøret som forsvant? Norsk samepolitikk 1945-1963, UiT: Mastergradsoppgave i historie, institutt for historie og religionsvitenskap, Fakultetet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning.

    Bjerkli, Bjørn og Per Selle (red.) (2015), Samepolitikkens utvikling, Oslo: Gyldendal Akademisk.

    Eriksen, Knut Einar og Einar Niemi (1991), Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860-1940, Oslo: Universitetsforlaget.

    ILO- konvensjon nr. 169

    Lien, Lars (2011), «6. februar – dekningen av samenes første landsmøte», i Øivind Kopperud, Vibeke Moe og Vibeke Kieding Banik (red.), Utenfor det etablerte. Aspekter ved Einhart Lorenz´ forskning, Oslo: HL-senteret.

    Lorenz, Einhart (1981), Samefolket i historien, Oslo: Pax Forlag.

    Magga, Ole Henrik (2000), «Samebevegelsen og det samiske språket», i Ottar, En nasjon blir til, nr. 4, Tromsø.

    Midtbøen, Arnfinn, Julia Orupabo & Åse Røthing (2014). Etniske og religiøse minoriteter i læremidler. Lærer- og elevperspektiver. Rapport (2014:011) Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

    Niemi Einar (2017), «Fornorskingspolitikken overfor samene og kvenene», i Nik Brandal, Cora Alexa Døving og Ingvill Thorsen Plesner, Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016, Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

    Røthing, Åse (2017), Mangfoldskompetanse. Perspektiver på undervisning i yrkesfag, Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

    sametinget.no

    Selle, Per, Anne Julie Semb, Kristin Strømnes og Åsta Dyrnes Nordø (2015), Den samiske medborgeren, Oslo: Cappelen Damm akademisk.

    snl.no/samer

    Jon Todal (2015), Forvaltningsområdet for samiske språk i tjue år. Kva rolle har forvaltningsområdet spela i offentleg samisk språkplanlegging?, i Bjørn Bjerkli og Per Selle (red.), Samepolitikkens utvikling, Oslo: Gyldendal Akademisk.

    Vars Laila Susanne (2017), «Samene i Norge: Fra fornorsking til forsoning?», i Nik. Brandal, Cora Alexa Døving og Ingvill Thorson Plesner (red.), Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900-2016, Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

    Vorren, Ørnulf (1956), Samene i Norge. En utredning i tilknytning til Norsk Rikskringkastings sendinger på samisk, Oslo: Norsk Rikskringkasting.

    Zachariassen, Ketil (2012), Samiske nasjonale strateger. Samepolitikk og nasjonsbygging 1900-1940. Isak Saba, Anders Larsen og Per Fokstad, Karasjok: ČálliidLágádus forlag.

     

     

  • Andre pedagogiske ressurser

    NRK skole

    Dokumentaren «Den stille kampen» om samisk identitet, samtid og historie kan brukes i undervisningen.

    minstemme.no

    Her finner du innhold om samefolket og samefolkets jubileum i 201y i form av artikler, oppgaver, kahooter, quizer, bilder og filmer.

    ndla.no

    Om urfolk/ samer i samfunnsfag videregående skole.

    kultursenteret.no

    Undervisningsopplegg innenfor temaene joik, samisk identitet, kultur og historie i nåtid og fortid. Opplegget kan anvendes på ungdomsskole og på videregående.

    samer.se

    Hjelpemidler og inspirasjon fra Sverige for lærere som vil undervise om samene som urfolk.

Undervisningsopplegg

  • Begrepsoppgave: Urfolk og nasjonale minoriteter

    Oppgaven trener språkforståelse og bevisstgjør ulike perspektiver på innholdet i et begrep

    TID: 60-90 min FOR: U-skole , VGS Les mer
  • Urfolk og nasjonale minoriteter i lærebøkene

    Analyse av lærebok med blikk på hvordan urfolk og nasjonale minoriteter fremstilles

    TID: 60-90 min FOR: U-skole , VGS Les mer
  • Urfolk og nasjonale minoriteter i norgeshistorien

    Oppgaven drøfter betydningen av nyansert historiefremstilling med fokus på minoritetshistorie

    TID: 60-90 min FOR: U-skole , VGS Les mer