Når gruppetilhørighet blir tema i undervisningen - En analyse av hvilke erfaringer minoritetselever har med undervisning som tematiserer deres gruppetilhørighet

Denne oppgaven har undersøkt minoritetselevers erfaringer med undervisning om grupper som de identifiserer seg med. Målet med denne oppgaven er å bidra til en mer reflektert praksis som legger til rette for at minoritetselever kan presentere seg selv på en måte som styrker deres gruppeidentiteter. Forskningsdesignet er kvalitativt og omfatter åtte semi-strukturerte intervjuer og to klasseromsobservasjoner. De semi-strukturerte intervjuene inkluderte seks elever og to lærere fra videregående skoler i Norge. Denne oppgaven illustrerer hvorfor minoritetselever blir representanter, hva som avgjør om det er en positiv eller negativ opplevelse, og på hvilken måte læreren kan legge til rette for en styrking av deres gruppeaffiliasjon. Denne oppgaven samsvarer med teori og analyseverktøy innen historiedidaktikk, nærmere bestemt «narrative competence». Når minoritetsstudenter blir bedt om å representere grupper de assosieres med i klasserommet, kan det både være marginaliserende og fremmedgjørende, men det kan også bidra til å styrke anerkjennelsen av deres gruppeidentitet. Derfor står lærere overfor et dilemma, ettersom dette er en utfordrende og sensitiv sak. I denne oppgaven har jeg identifisert noen retningslinjer som lærere kan bruke som grunnlag for å styrke anerkjennelsen av studenters gruppeidentiteter. Denne studien avdekker tre hovedfunn. For det første er ontologiske narrativer hovedårsaken til at minoritetselever blir representanter for sine grupper. Disse fortellingene utløses av elevenes synlige identitetsmarkører, som hudfarge, religion og sosial status. For det andre oppleves det å bli en representant som enten positivt eller negativt, avhengig av måten det utføres på. For eksempel føler elever seg marginalisert og fremmedgjort når deres medelever utøver mikroaggresjoner mot dem. Følgelig melder elever seg frivillig til å bli representanter som en måte å motvirke disse fordommene og stereotypiene. For det tredje kan klasseromspraksiser som vektlegger relasjonsbygging mellom lærere og elever, så vel som blant elevene selv, fremme positive opplevelser med å bli grupperepresentanter. Som et resultat kan disse positive mellompersonlige forholdene styrke minoritetselevers gruppetilhørighet.