Møte mellom de nasjonale minoritetene og den norske staten

Historisk har den norske staten ført ulike former for undertrykkende politikk overfor alle de nasjonale minoriteten. Det er likevel feil å fremstilles minoritetene som passive ofre for statens politikk. Det fantes former for mobilisering og motstand innenfor alle disse gruppene. Denne historien er det også viktig å kjenne til.

Minoriteter i Norge før 1800-tallet

«Grupper med langvarig tilknytning til landet» er norske myndigheters definisjon på nasjonale minoriteter (St. meld nr.15 (2000-2001)). Til tross for at gruppene på overflaten hovedsakelig er definert ut fra sin historiske tilhørighet innenfor Norges grenser, er det liten tvil om at den diskriminerende politikken som har blitt ført av norske myndigheter overfor disse gruppene, var avgjørende for ratifiseringen av Europarådets rammekonvensjon.

Lenge før den norske staten ble etablert, var området bebodd av samer og nordmenn, kvenene dukker opp i de eldste skriftene vi har tilgang på, mens skogfinner og romanifolk/tatere omtales i kildene mellom 1400-tallet og 1600-tallet (Niemi 2010). Særlig fra 1400-tallet ble det rettet oppmerksomhet mot enkelte av gruppene, blant annet fordi kongemakten ønsket å skattlegge.

På 1600-tallet var det særlig skogfinnene som vakte myndighetenes interesse på grunn av deres tradisjon for svedjebruk (svibruk). Svedjebruket var arealkrevende, og ble sett på som ødeleggende for sagbruksindustriens økte behov for tømmer. Det ble tatt opp et eget finnemanntall i 1686 for å få oversikt over skogfinnene på Østlandet, for bl.a. å få gruppen av «løsfinner» bofaste slik at de kunne skattlegges. Til tross for forbud mot svedjebruk var det mange som fortsatte tradisjonen, og for de som ble anmeldt, vanket det store bøter (Nesholen 2010). Mange av skogfinnene ble etter hvert skogsarbeidere i tillegg til arbeidet på eget gardsbruk (SNL 2010).

Selv om det er dokumentert fordomsfulle holdninger til de ulike gruppene langt tilbake i tid, er det meningsfylt å snakke om 1800-tallet og frem til slutten av 1900-tallet som en særlig problematisk periode for de omtalte minoritetsgruppene. Bakgrunnen for de endrede vilkårene var en forestilling som gjorde seg gjeldende fra 1850-årene, om Norge som en kulturell enhet, mens minoritetene ble sett på som unntaket i et ellers homogent samfunn.

«Fornorskingspolitikken»

Den norske assimilasjonspolitikken, ofte omtalt som «fornorskingspolitikk», var den dominerende linjen fra 1850-årene frem til 1980-årene. Den prinsipielle målsettingen i denne politikken var å «fornorske» minoritetsgruppene gjennom språket, og på lengre sikt fjerne alle etniske og kulturelle særtrekk. I særlig grad ble samene, kvenene, romanifolket/taterne og, om mer indirekte, skogfinnene rammet av denne politikken, en politikk som ble finansiert gjennom Finnefondet (1851) og Fantefondet (1854) (Niemi 2007).

Assimileringspolitikk – samene, kvenene, skogfinnene og romanifolket/taterne

Samene og kvenene ble særlig rammet av skolelovene, som fra slutten av 1800-tallet slo fast at all undervisning skulle foregå på norsk, en politikk som sto seg også i årene etter andre verdenskrig. Begge gruppene ble betraktet som potensielle femtekolonner som ble satt i forbindelse med «den russiske fare». Sikkerhetspolitiske tiltak ble derfor koblet sammen med nasjonalismen og nasjonalstatsbyggingen, med mål om fullstendig fornorsking av språk, kultur og nasjonalt sinnelag (Niemi 2010).

Mens assimileringspresset mot samene avtok i tiårene etter verdenskrigen, ble kvensk språk og kultur betraktet som et hinder for å bli inkludert i velferdsgodene, og begrepet «kven» forsvant ut av det offentlige i flere tiår (Kvener.no 2014). Mot slutten av 1960-årene ble kvenene derfor gjenoppdaget. Forskning og utredninger ledet til kvensk etnopolitisk organisering (Niemi 2010).

Det var ingen uttalt assimileringspolitikk overfor skogfinner. Den generelle samfunnsutviklingen og politikken i Norge førte likevel til en fornorskingsprosess i praksis som også påvirket skogfinnene. Norsk var språket som ble brukt i skolen. Dette bidro til at ingen lenger snakker skogfinsk, selv om noen enkeltord og ganske mange stedsnavn er bevart.

Den gruppen som likevel ble hardest rammet av assimileringspolitikken, var romanifolket/taterne. Selv om assimileringstiltakene var finansiert og lovhjemlet av norske myndigheter, var det en privat organisasjon, Norsk misjon blant hjemløse, som på 1900-tallet fikk ansvaret for å gjennomføre mange tiltak mot denne gruppen. Målsettingen var at mennesker som ble omtalt som «omstreifere», skulle bosettes direkte, eller at de etter et opphold på Svanviken arbeidskoloni skulle bli bofaste etter en periode med skolegang og botrening. I tillegg opprettet misjonen en rekke barnehjem. Her var filosofien at barna måtte fjernes fra foreldrene hvis de skulle ha noen mulighet til å bli trent opp til å bli bofaste og gudfryktige mennesker. Assimileringstiltakene mot romanifolket/taterne fortsatte helt frem til slutten av 1980-tallet. (Assimilering og motstand NOU:7 2015).

En ekskluderingspolitikk – norske rom

Mens samer, kvener og romanifolk/tatere ble offer for assimilasjonspolitikken, ble norske rom utsatt for en omfattende ekskluderingspolitikk etter første verdenskrig. I mellomkrigstiden oversteg rom trolig aldri over cirka 150 personer, hvor de aller fleste hadde et formelt norsk statsborgerskap.

I utformingen av ekskluderingspolitikken omgikk myndighetene lover og rutiner i saksgangen: Det ble aldri stilt spørsmål om roms statsborgerlige rettigheter eller om rom burde falle inn under de samme assimilasjonstiltakene som ble rettet mot andre minoritetsgrupper. I 1924 ble det iverksatt en landsomfattende registrering av rom, for å få minoriteten utvist fra landet. I 1927 ble det nedfelt i den norske fremmedlovgivningen et formelt forbud for rom å oppholde seg i landet. I 1934 forsøkte en gruppe på 68 norske rom imidlertid å komme tilbake til Norge, men gruppen ble avvist av norske myndigheter på den tysk-danske grensen. Etter å ha vært innestengt i Belgia i ti år ble 66 norske rom deportert til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau som følge av nazistenes okkupasjon av Belgia. Kun fire norske rom overlevde oppholdet i nazistenes dødsleir, mens en mindre gruppe som lyktes med å komme seg til Frankrike før nazistenes okkupasjon av Belgia, overlevde oppholdet i de franske leirsystemene. Først i 1956 ble «sigøynerparagrafen» fjernet fra den norske fremmedloven.

I slutten av 1960-årene bestemte norske myndigheter at rom skulle betraktes som en «autonom kulturell minoritet», forstått som at gruppen ikke skulle utsettes for assimilasjon eller andre former for tvangstiltak (Rosvoll og Bielenberg 2012). I 1972 ble Rehabiliteringsprosjektet for norske sigøynere iverksatt, etterfulgt av Sigøynerkontoret i 1973. Prosjektet nådde imidlertid ikke de målene man hadde satt seg: Kun et fåtall barn gikk regelmessig på skolen, ingen voksne hadde lært seg å lese og skrive eller kom i lønnet arbeid. Engebrigtsen og Lidén forklarer fiaskoen med at tiltakene var et uttrykk for myndighetens ønske om å inkludere rom hovedsakelig på majoritetssamfunnets premisser (Engebrigtsen og Lidén 2010). Mangelen på målbare resultater og problemer med ansvarsfordelingen mellom stat og kommune var noen av grunnene til at Sigøynerkontoret ble nedlagt i 1991. Etter at Sigøynerkontoret ble nedlagt, ble trenden at rom skulle behandles som enhver annen innbygger (Rosvoll og Bielenberg 2012).

Fra «jødeparagrafen» til Det norske Holocaust – jødene i Norge

Hva gjelder behandlingen av jødene, står Norge i en særstilling i europeisk sammenheng. Norge er det eneste landet i Europa som har hatt et forbud mot at jøder oppholder seg i riket, gjennom paragraf 2 i Grunnloven av 1814. Grunnlovsbestemmelsen var motivert av antisemittiske forestillinger, som blant annet hevdet at jødene ville utgjøre «en stat i staten» (Harket 2014). Grunnlovsbestemmelsen ble fjernet i 1851.

I motsetning til det som gjaldt fleste andre minoritetsgrupper i Norge, ble det ikke rettet en særegen politikk mot jødene før andre verdenskrig fra norske myndigheters side (med unntak av forbud mot koscherslakting) (Snildal 2014). Det vil si, i hvert fall ikke en offentlig politikk. Den uoffisielle politikken mot jøder kom først og fremst til syne gjennom strenge krav til jødisk innvandring og utstedelse av statsborgerskap til jøder, særlig i perioden 1914–1940. Det ble vist stor skepsis til jøder fra myndighetenes side, og departementsjuristene tøyde grensene for hva som ville være rimelig å betrakte som juridisk forsvarlig i deres avvisning av jøders statsborgerskapssøknader. I sakspapirene fremkommer juristenes personlige antipatier mot jødene tydelig (Johansen 2005). I tillegg var det skepsis mot jøder blant generalstabens etterretningsoffiserer da de koblet jødene til revolusjonære bevegelser og spionvirksomhet Johansen (1984).

Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge fikk imidlertid enorme konsekvenser for den jødiske minoriteten i Norge. I perioden 1942–1943 ble litt over en tredjedel av jødene i Norge deportert til Auschwitz-Birkenau. Kun 34 overlevde oppholdet i dødsleiren. I tillegg ble 28 jøder drept i Norge (Bruland 2008). Det faktum at norsk politi sto sentralt i gjennomføringen av arrestasjonene av de norske jødene, ble lenge underkommunisert, og det var først i slutten av 1990-årene at jødene mottok erstatning fra den norske stat.

Nasjonale minoriteter som historiske aktører

En utfordring med å undervise om minoritetshistorie er at vi står i fare for å fremstille minoritetsgruppene som passive. Gruppene fremstilles sjelden som handlende historiske aktører, men oftere som mottakere av majoritetens sosial- og/eller minoritetspolitikk. I den grad minoritetenes historie formidles, har fremstillingen en tendens til å begrense seg til kulturhistoriske fremstillinger, basert på kulturelle særtrekk som levesett, mattradisjoner og gjenstander.

I realiteten fantes det en mobilisering blant de fleste gruppene som i dag har status som nasjonal minoritet, som motreaksjon og motstand mot de politiske føringene som i ulike faser ble rettet mot gruppene av norske myndigheter. Av minoritetsgrupper som i dag har status som urfolk og nasjonale minoriteter, var det særlig jødene og romanifolket som etablerte motstrategier som tok i bruk ulike demokratiske virkemidler i Norge før okkupasjonen. De respektive gruppenes forutsetninger for å operere innenfor det norske demokratiet var imidlertid vidt forskjellige, og strategiene var derfor ulike. Både romanifolket/taterne, jødene og rom etablerte tidlig strategier i møte med den minoritetspolitiske og sosiale situasjonen de befant seg i.

Romanifolk/tatere – kristen vekkelse som grunnlag for motstand

I 1929 dannet representanter fra romanifolket/taterne Landeveiens-Hjemløses-Union, etterfulgt av De forsømtes misjon i 1933 med et uttalt mål om å bedre livssituasjonen og motarbeide assimileringspresset gjennom dialog med Omstreifermisjonen. For romanifolket/taterne ble foreningen et felles samlingspunkt. Kristen vekkelse som samlingspunkt fortsatte i tiårene etter andre verdenskrig. Stiftelsen av Evangeliesenteret i 1983 ble viktig for den sosiale og politiske organiseringen av romanifolket/taterne. På 1990-tallet ble flere foreninger dannet som plattform for kulturelt og politisk arbeid. Disse ble viktige i arbeidet for å gi gruppen oppreisning og for å få lagt ned virksomheten overfor gruppen gjennom Norsk misjon blant hjemløs (Assimilering og motstand, NOU2015:7).

Jødene – en integreringsprosess

For jødene var situasjonen annerledes. Som gruppe ble de i liten grad rammet av den norske minoritetspolitikken før krigen. Med unntak av religionspraksisen ble jødenes levesett langt på vei ansett som i harmoni med majoritetssamfunnets forventninger (Lien 2016). I lys av 1920- og 1930-årenes restriktive minoritetspolitikk kan den jødiske minoritetens strategi i møte med det norske storsamfunnet betraktes som en integreringsprosess – preget av vern om egen religion og kultur gjennom nasjonalt og skandinavisk foreningsarbeid, men med en bevisst tilpasning til de rådende samfunnsnormer. Etter krigen, til tross for bevisstheten om nordmenns aktive deltakelse i deportasjonene til Auschwitz, ønsket jødene å bli oppfattet som gode nordmenn og unngikk å kritisere det norske samfunnet. Imidlertid var og er det jødiske samfunn opptatt av hvordan det norske samfunnet oppfatter jødene og det jødiske (Banik og Levin 2010).

Rom – transnasjonalitet og selvsegregering

Utfordringen for norske rom i perioden før andre verdenskrig var at deres tradisjoner ikke harmonerte med de moderne, nasjonale avgrensningskriteriene. I en verden som i økende grad betraktet bofasthet som det normale og siviliserte, ble en nomadisk livsstil ansett som en fordums, avleggs og utdatert sosial samværsform. Sett fra roms perspektiv ble strategien å leve avsondret fra majoritetssamfunnet for å bevare og ivareta egen kulturell praksis, en transnasjonal kultur bestående av ulike familienettverk på tvers av nasjonale grenser. Kontakten med norske institusjoner som politistasjoner, lensmannskontorer, konsulater og legasjoner i tillegg til en rekke lignende institusjoner i andre land var et nødvendig onde for å opprettholde en livsstil og en kultur som ikke var tilpasset majoritetens nasjonale avgrensningskriterier.

Mangel på forståelse for roms følelse av fremmedgjøring i det norske samfunnet og mangel på forståelse av deres kulturelle verdier, tradisjoner og levemåter fortsatte i tiårene etter krigen, og preget tiltakene og politikken, noe rom forsto og motsatte seg. Motstandsstrategien deres ble derfor basert på en kombinasjon av motstand mot forandring, vedlikehold av sentrale institusjoner og en grad av tilpasning – der det ble ansett som ønskelig og nødvendig. Samtidig sto norske rom i en særegen posisjon i den forstand at de utgjorde en svært liten minoritet som var økonomisk avhengig av den norske stat (Lidén og Engebrigtsen 2010).

Som resultat av en allmenn bevisstgjøring av roms Holocaust og den politikken som har blitt ført av norske myndigheter overfor gruppen (Rosvoll, Lien og Brustad 2015), har rom mobilisert for å synliggjøre minoriteten i det norske samfunnet. Gjennom kulturhus og etableringen av Romsk råd har gruppen etablert institusjoner som ivaretar minoritetens behov, og en politisk kanal som sikter seg inn mot det norske demokratiet.

Kvenene – læstadianisme og politisk organisering

Både på slutten av 1800-tallet og i mellomkrigstiden forsøkte de kvenske miljøene å etablere finskspråklige aviser, men publiseringene ble møtt med motstand fra norske myndigheter. Kvenene lyktes ikke med noen etnopolitisk organisering før i 1980-årene, og selv da hadde mobiliseringen vanskelige kår med bakgrunn i stigmatisering, streng minoritetspolitikk og overvåkning. Læstadianismen ble det viktigste kulturelle og språklige forsvarsverket, noe som ofte førte til at det var kvenske læstadianere som sto i spissen for lokale kritiske oppgjør med skoleverket og kirken (Niemi 2010).

I 1990-årene organiserte kvenene seg etnopolitisk og stilte krav til norske myndigheter om minoritetsstatus. Det endelige gjennombruddet kom imidlertid utenfra, gjennom Europarådets invitasjon til å underskrive og ratifisere rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter (Niemi 2010).

Skogfinnene

Interessen for den skogfinske kulturarven og identiteten var fra slutten av 1800-tallet langt på vei fraværende, og mange forsøkte å skjule at de hadde skogfinsk avstamning. Vendepunktet kom på 1970-tallet. En viktig faktor har vært etableringen av skogfinske organisasjoner. Allerede i 1958 ble Solør-Värmland Finnkulturforening stiftet, i 1985 Foreningen Finnskogen og i 1991 den skandinaviske nettverksorganisasjonen FINNSAM (Finnbygder i samverkan) (Lars Anders Kulbrandstad 2010).

Det politiske gjennombruddet for revitaliseringen av det skogfinske kom med status som nasjonal minoritet i 1999. Norsk Skogfinsk Museum står i dag sentralt i arbeidet med å bevare og formidle skogfinsk historie, kultur og tradisjoner. I lengre tid har museets styre og ansatte med støtte fra det skogfinske interessemiljøet arbeidet for å få bevilgning fra myndighetene til et museumsbygg som gjør det mulig å bevare og formidle skogfinsk historie og kultur.

Litteratur

Banik, Vibeke Kieding & Levin, Irene (2010). I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.). Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 181-198

Bruland, Bjarte (2008). Det norske Holocaust. Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene, HL-senterets temahefte nr. 7. Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter

Engebretsen, Ada & Lidén, Hilde (2010). De norske rom – og deres historie. I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.). Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 87-98

Harket, Håkon. (2014). Paragrafen: Eidsvoll 1814. Oslo: Dreyer forlag

Johansen, Per Ole (2005). ”Minst 20 år for en jøde”, i Materialisten, nr. 4

Kulbrandstad, Lars Anders (2010). Hva vil det si å være skogfinne i dag? I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.) Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 165-180

Lien, Lars (2016). «… Pressen kan kun skrive ondt om jøderne». Jøden som kulturell konstruksjon i norsk dags- og vittighetspresse 1905-1925, Avhandling for ph.d-graden i historie, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Det humanistiske fakultet. Oslo: Universitetet i Oslo

Nesholen, Birger (2010). Skogfinnene i Norge – historie og kultur. I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.). Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 55-70

Niemi, Einar (2010). Kvenene: Fra innvandrere til nasjonal identitet. I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.) Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Trondheim: Tapir Akademisk forlag. 143-164

NOU 2015: 7 Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Oslo

Rosvoll, Maria & Bielenberg, Natasha (2012). Antisiganisme, stereotypier og diskriminering av rom, HL-senterets temahefte nr. 14. Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter

Rosvoll, Maria, Lien, Lars og Brustad, Jan Alexander (2015). «Å bli dem kvit». Utviklingen av en «sigøynerpolitikk» og utryddelsen av norske rom, Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

Snildal, Andreas (2014). An Anti-Semitic Slaughter Law? The Origins of the Norwegian Prohibition of Jewish Religious Slaughter c. 1890-1930. Dissertation for the Degree of Philosophiae Doctor, Faculty of Humanities. Oslo: Universitetet i Oslo