Radikalisering, ekstremisme og vold

Ordet radikalisering brukes i dag først og fremst for å forklare noe av det som skjer «før bomben sprenger», prosessene som leder fram til at enkeltpersoner og grupper utfører terror. Det er stor enighet om at radikalisering skal forebygges og bekjempes. Men det er langt fra enighet om nøyaktig hva radikalisering er, og hvilken rolle radikalisering har som årsak til terror. Det viktigste skillet går mellom dem som knytter radikalisering til viljen til å bruke vold, og dem som forstår begrepet mer generelt som en bevegelse mot mer ekstreme bevegelser og ideologier.

Ekstremisme, radikalisering og deltakelse

Det er ingen enkel sammenheng mellom ekstreme syn på verden rundt oss ‒ virkeligheten på den ene siden og viljen og evnen til å utføre vold på den andre. Organisasjoner som benytter terror som virkemiddel, legitimerer som regel dette ideologisk. Likevel tyr organisasjoner ofte til voldelige handlinger etter en prosess der de ikke har fått gehør for sine synspunkter gjennom andre kanaler.

Det er også mange eksempler på at personer som begår terror, ikke har gjennomgått en ideologisk radikalisering. Tilsvarende er det mange som selv har ytterliggående eller ekstreme holdninger, som ikke utfører vold, men tvert imot lever sine liv i harmoni med det demokratiske samfunnet.

Derfor er det nyttig å skille mellom radikalisering på den ene siden og deltakelse på den andre siden. Radikalisering er prosessen som fører til at individer gradvis endrer sin holdning til og sitt syn på det samfunnet de lever i, og søker ekstreme tanker, ideer og meninger. Prosessen kan føre til at det støtter, rettferdiggjør eller legitimerer andres bruk av vold – ikke-voldelig ekstremisme, eller at det selv deltar og er villig til å bruke vold selv for å få til endring i et samfunn – voldelig ekstremisme.

Det ekstreme, både ikke-voldelig og voldelig ekstremisme, kan defineres som ytterliggående tanker, meninger, ideer og handlinger som ofte er knyttet til totalitære ideologier. Ordene radikal og ekstrem brukes ofte om hverandre. En forskjell er at begrepet radikal også kan ha en positiv og hederlig betydning. For store deler av den politiske venstresiden har ordet positiv klang, som referanse til en politikk som virkelig tar på alvor behovet for endring i maktforholdene i samfunnet. I religiøs sammenheng viser ordet for mange til et positivt ønske om å gå tilbake til budskapet som man finner i religionens opprinnelse.

Ordet radikal

Ordet radikal har hatt ulike betydninger opp gjennom historien, fra å betegne roten (det naturlige, fundamentale) i noe til å bli en referanse for det som skiller seg fra det som er akseptert som normalt (standarden, det vanlige, det tradisjonelle, normen i et samfunn) (Mandel 2009).

Radikal stammer fra det latinske ordet radix, som betyr rot. I sin språklige betydning peker altså ordet til noe grunnleggende eller fundamentet ved noe. Denne betydningen finner vi blant annet i Oxford Advanced Learner’s Dictionary, der ordet radikal er beskrevet som det som er «relatert til de mest grunnleggende og viktige delene av noe».

På 1800-tallet ble forståelsen av begrepet utvidet til å inkludere det som kunne føre til endring i roten av noe (Mandel 2009: 104). Definisjonen av begrepet ble videre utvidet på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, da radikal ble brukt som referanse for en fullstendig og stor politisk endring ‒ en reform som går til roten.

Radikal ble samtidig en referanse for dem som representerer eller støtter den ekstreme delen av et politisk parti. Ekstrem(e)/ ekstremisme kommer fra det latinske ordet extremus, og blir oversatt som «det ytterste», «det fjerneste» og/eller «det verste» (Gule 2012: 15).

I slangspråk på 60- og 70-tallet oppsto det en bruk av ordet radikal om det som er «fantastisk, enestående, langt ut» (Mandel 2009: 105). Betydningen stammer fra surfemiljøet og er utbredt også i dag knyttet til ulike former for ekstremsport. Radikal er her uttrykk for noe positivt, om enn også risikabelt eller på kanten.

De ulike definisjonene av begrepet kan også være med på å gi de radikale en positiv og hederlig forståelse av begrepet og dermed deres egne tanker og handlinger. For eksempel kan kristen ungdom forstå det å bli referert til som radikal som noe positivt, da det kan forstås som å gå tilbake til den «naturlige» eller «fundamentale» forståelsen av religionen sin.

Radikal som noe relativt

Forståelsen av hva radikalisering og det ekstreme er, vil være avhengig av oppfatningen av hva som er det normale, av hva som er moderat eller i midten. Det vil si at forståelsen av disse fenomenene til en viss grad alltid vil være subjektiv, relativ og kontekstavhengig (Coolsaet 2016; Mandel 2009).

Forståelsen av hva det ekstreme er, er avhengig av oppfatningen av hva som er det normale. For eksempel kan det å nekte kvinner retten til å stemme eller å ta abort bli sett på som ekstremt i Norge i dag, mens på 1800-tallet ville en aksept av disse handlingene bli oppfattet som ekstremt. Ytringsfrihet er et annet eksempel. Det er forstått som viktig i det demokratiske Norge, men i land som Saudi-Arabia og Nord-Korea, kan bruken av ytringsfrihet oppfattes som ekstremt. Peter Neumann peker på dette ved å parafrasere et kjent uttrykk: «en manns radikaler (eller terrorist) er en annen manns frihetsforkjemper» (2013: 878).

Det er viktig å forstå at det å være radikal i seg selv ikke er farlig. Særlig gjelder dette i møte med ungdommer, som ofte er i en fase med utforskning der de også gjerne uttrykker synspunkter i ytterkantene.

Hvor går så grensen mellom positive og mer negative former for radikalisering? Den negative formen innebærer ofte man aksepterer og tar til seg totalitære ideologier, som kan være destruktivt og farlig for samfunnet. Den positive formen kan forstås som en viktig kamp mot urettferdige normer eller standarder, for eksempel kampen for likestilling.

Faren for feilkategorisering

Det er også viktig at lærere er klar over de store konsekvensene en selektiv og relativ forståelse av begrepet kan ha for uskyldige mennesker som blir feilkategorisert som radikaliserte. Unyansert mistenkeliggjøring på grunnlag av religion og etnisitet kan føre til mer radikalisering (Veldhuis og Staun 2009: 19). Derfor er det viktig at vi – i den grad det er mulig – er mest mulig nyanserte når vi skal forstå og forklare fenomenet. Dette er også viktig ettersom begrepene radikalisering, ekstremisme og terrorisme ofte brukes om hverandre.

De eksisterende definisjonene av begrepet har vært med på å gi praktikere, media og befolkningen generelt et rammeverk som de kan forholde seg til for å forstå og forebygge radikalisering. Samtidig har noen av de eksisterende forståelsene av begrepet bidratt til å flytte fokuset vekk fra noen aktører, tanker og handlinger. Det er derfor viktig at lærere husker at radikaliserte mennesker og grupper kommer i mange ulike former. Begrepet brukes blant annet som referanse for radikaliserte muslimer, venstreradikale og mennesker som tar til seg en høyreekstremistisk ideologi. Et eksempel på det sistnevnte er Breivik, som gikk gjennom en radikaliseringsprosess der høyreekstremistisk ideologi spilte en rolle.

Litteratur

Coolsaet, Rik (2016). ‘All Radicalization is Local – The genesis and drawbacks of an elusive concept’. Egmont Papers 84: 3-48. Egmont Institute, hentet 28.12.2015. http://egmontinstitute.be/wp-content/uploads/2016/05/ep84.pdf

Gule, Lars (2012). Ekstremismens kjennetegn – Ansvar og motsvar. Oslo: Spartacus.

Mandel, D. R. (2009). ‘Radicalization: What Does It Mean?’. I: Pick, T. M., Speckhard, A. and Jacuch, B., (eds). Home-Grown Terrorism. Amsterdam: IOS Press.

Neumann, Peter R. (2013). The trouble with radicalization. I: International Affairs, 89 (4): 873-893.

Veldhuis, Tinka, Staun, Jørgen (2009). Islamist Radicalisation: A Root Cause Model. Danish Centre for International Studies and Human Rights, hentet 14.02.2017. https://www.diis.dk/files/media/publications/import/islamist_radicalisation.veldhuis_and_staun.pdf