Hvordan forebygge radikalisering i skolen?

Skolens rolle er knyttet til det brede forebyggende arbeidet rettet mot alle elever. Det handler først og fremst om å skape en demokratisk kultur der alle blir trukket inn og får delta, og der det er rom for å være kritisk og engasjert uten å ty til ekskludering, hatretorikk og mistenkeliggjøring.

Forebygging og av radikalisering

Både radikalisering og tilslutning til ekstreme organisasjoner er sammensatte og komplekse prosesser. Avradikalisering, det vil si rehabilitering av allerede radikaliserte personer, er derfor en jobb for spesialister med kompetanse blant annet innen religion, sekterisme, politiske ideologier og identitetsforming.

Lærernes innsats for det generelle skolemiljøet er også vesentlig der spesialister ser behovet for mer målrettet innsats mot enkeltpersoner. Uten et inkluderende miljø som kan fange opp og gi sårbare personer en mulighet for deltakelse, har de ikke noe sted å rehabiliteres tilbake til.

Det er flere grunner til å holde avradikalisering og forebygging fra hverandre. Den viktigste faren er stigmatisering av sårbare personer, for eksempel ved at noen blir pekt ut som ekstreme på grunn av deres etnisitet, religion eller oppførsel (Veldhuis og Staun 2009: 18). For eksempel kan en synlig og ytre identitetsendring som bruk av religiøse plagg, misforstås som tegn på radikalisering. Dette kan oppleves som en mistenkeliggjøring og bidra til ytterligere diskriminering. Slik stigmatisering kan også bidra i en radikaliseringsprosess og dermed virke forsterkende i den gale retningen.

Identitetsforming

Lærernes bidrag til forebygging bør gå ut på å styrke elevenes verdenssyn basert på demokratiske prinsipper. Samhandlingen i klasserommet bør derfor ha som et mål å gi elevene opplæring i demokratiske spilleregler og muligheter.

Forskning viser at unge norskmuslimer som er godt utrustet med et tankesett som er forankret enten demokratisk eller i en tradisjonell religionsoppfattelse, har lettere for å motstå radikale tanker og ideer (Ahmed 2015). Forebygging av radikalisering i skolen bør derfor handle om å forme en felles demokratisk identitet, som også har rom for annerledeshet.

Sosialisering

Gjennom åpen og inkluderende kommunikasjon kan læreren skape takhøyde for å ta opp vanskelige temaer som berører religion, livssyn og politikk. Det er viktig at lærere tilrettelegger en dialog som ikke sperrer for at elevene kan uttrykke og utforske sine synspunkter. Gjennom samtaler vil lærerne og elevene få kjennskap til ulike tanker, ideer og holdninger. Det er viktig at skolen tar opp kontroversielle temaer som flyktningstrømmen eller Israel‒Palestina-konflikten på en måte som åpner for ulike synspunkter og uenighet.

Lærerens utfordring er dobbel: på den ene siden å sørge for at elevene snakker til og om hverandre med respekt. Dette kan ivaretas gjennom utformingen av regler for hvordan vi snakker i klasserommet. På den andre siden må mangfold av meninger og annerledeshet komme åpent fram. Et slikt åpent og inkluderende klassemiljø vil kunne hindre utenforskap, mistenkeliggjøring og en negativ følelse av å være kulturelt svak.

Elevene må kunne snakke åpent med lærerne om tankene og følelsene sine. Klasserommet skal by på en trygg atmosfære, der elevene kan utrykke meningene sine (Davies 2014: 454).

Arun Kundnani mener at et reelt alternativ til terrorisme er en demokratisk prosess som innebærer at meninger og tanker som majoritetsbefolkningen opplever som støtende eller ubehagelig, blir hørt (Kundnani 2009). For at dette skal gjøres riktig, er det viktig at elevene lærer å skille mellom kritikk og personangrep (herunder gruppefiendtlighet), samtidig som en form for resiliens (motstandsdyktighet) til å tåle krenkelser må opparbeides (Davies 2014: 455).

Det er også viktig at noen grunnregler som er forankret i menneskerettigheter og nasjonale og internasjonale lover brukes som rammeverk for ytringene, kommunikasjonen, formidlingen og diskusjonene i klasserommet og ellers på skolen.

Medvirkning og samfunnsdeltakelse

Det er viktig å bygge opp elevenes tro på bruken av lovlige demokratiske kanaler for å skape endringer i samfunnet. På den måten markeres også at ulovlige virkemidler som vold eller hatefulle ytringer, ikke er å foretrekke.

At unge mennesker oppfatter verden som urettferdig og føler en trang til å endre den, kan også ses som et sunnhetstegn. Derfor bør lærere legge vekt på at elevene har kjennskap til midler og kanaler for å kunne påvirke og skape endring.

For å forebygge radikalisering oppfordret FNs sikkerhetsråd i 2015 alle medlemsstatene til å øke unge voksnes deltakelse i beslutningstaking og fredsprosesser på lokalt, nasjonalt, regionalt og internasjonalt nivå (United Nations 2015). I tråd med dette bør klasserommet være en arena der unge oppfordres til og trenes i medvirkning og samfunnsdeltakelse, samt at demokratisk beredskap må være en viktig del av det verdenssynet elevene lærer på skolen.

For at dette skal være mulig, må elevene kunne uttrykke seg, heve sin stemme, forhandle og påvirke beslutninger. Lærere må ha en aktiv rolle i å tilrettelegge dette for elevene, og ikke være et hinder for denne prosessen (Davies 2009: 199).

Aktiv deltakelse i klasserommet og på skolen skal fungere som et springbrett for engasjement og deltakelse i samfunnet. I arbeidet mot radikalisering er det ekstra viktig med undervisning om hvordan politiske beslutninger tas. Det er viktig å vise ungdom at demokratiet byr på mange påvirkningskanaler.

Kritisk tenkning

For at elevenes engasjement og idealisme ikke skal utvikle seg til tanker og handlinger som er skadelige for samfunnet, trenger elevene undervisning og trening i kritisk tenkning.

Dette inkluderer verktøy som kan hjelpe elevene til å stille enkle spørsmål, som hvordan og hvor man får tak i informasjon, og hvem avsenderen er. Dette vil stimulere den kritiske sansen hos elevene og skepsis mot radikale tanker og ideer. Det samme må gjelde bruk av bilder og video.

En utdanning som fremmer evnen til kritisk tenkning, innebærer at man blir innforstått med at det finnes flere virkeligheter, sannheter, perspektiver og forståelser (Davies 2009: 192). En slik innsikt bør øke toleranse for andres meninger, men ikke aksept for det ekstreme. Kritisk tenkning forankret i demokratiske verdier er veien å gå for å motvirke radikalisering av norsk ungdom.

Les mer om kritisk tenkning.

Litteratur

Ahmed, Uzair (2015). Sectarian Identities and Relations – A Case Study of 40 Norwegian Muslims. M.A. thesis. Aas: Norwegian University of Life and Sciences.

Davies, Lynn (2009). Educating against Extremism: Towards a Critical Politicisation of Young People. I: International Review of Education, 55 (2): 183 – 203.

Davies, Lynn (2014). Interrupting Extremism by Creating Educative Turbulence. I: Curriculum Inquiry, 44 (4): 450-468.

Kundani, Arun (2009). Spooked: How not to prevent violent extremism. Institute of Race Relations, hentet 14.02.2017. http://www.irr.org.uk/news/spooked-how-not-to-prevent-violent-extremism/

Veldhuis, Tinka, Staun, Jørgen (2009). Islamist Radicalisation: A Root Cause Model. Danish Centre for International Studies and Human Rights, hentet 14.02.2017. https://www.diis.dk/files/media/publications/import/islamist_radicalisation.veldhuis_and_staun.pdf