Myndiggjøring

Myndiggjøring handler om det autonome, frigjorte mennesket, mennesket som kan ta egne valg og utøve sin frihet ved å velge å være solidarisk med andre. Opplæringsloven forankrer skolens mandat i idealet om å myndiggjøre eleven, blant annet ved å utvikle evnen til selvstendig tenkning og selvbestemmelse. Dette definerer menneskesynet som skal ligge til grunn for hele skolens virksomhet.

Myndiggjøring, menneskeverd og anerkjennelse

Forestillingen om myndiggjøring spores tilbake til opplysningstenkningen, til forestillingen om menneskets egenverdi og autonomi. Myndiggjøring er tett koblet til forestillingen om menneskeverd og likeverd: Den iboende verdien hvert enkelte menneske har i kraft å være et menneske, uten videre betingelser, deler dette mennesket med alle andre. Og hva begrunnes dette likeverdet i? FN sin verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948 gir en indikasjon:

Artikkel 1.

Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Antakelsen om at alle mennesker har en samvittighet og fornuft betyr at menneskene er i stand til å samhandle med hverandre basert på samvittighet og fornuft. De kan ta frie valg og de kan resonnere seg frem til riktige avgjørelser. Dette begrunner en rett å bli anerkjent som likeverdig, men også en forpliktelse for den enkelte til å anerkjenne andre mennesker som likeverdige.

Denne forpliktelsen kommer også til uttrykk i filosofen Immanuel Kants (1724-1804) kategoriske imperativ:

“Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person som et formål og aldri bare som et middel.”

Denne moralske maksimen forbyr å instrumentalisere andre mennesker for andre hensyn (uansett om disse hensyn er egoistiske eller tjener “høyere mål”). Dette er en viktig, men også utfordrende tanke i skolesammenheng: Mennesket, og her: eleven, skal behandles som mål og ikke middel. Det vil si: eleven skal ikke manipuleres eller indoktrineres, og ikke oppdras etter gitte normforestillinger. Eleven skal utstyres med det som er nødvendig for å bli et autonomt subjekt, som kan tenke selvstendig og ta egne valg.

Myndiggjøring er dermed det motsatte av autoritær overstyring. Men det vanskelige spørsmålet er: Hvor begynner autoritær overstyring, og hvilken form kan den ta? Har ikke alle utdanningssystemer, også de som er bygget på humanistisk grunnlag, en agenda, en forestilling om hvordan elevene skal være? Filosofen Hans Skjervheim (1992) presiserer det paradoks at også utdanning som har frigjøring som mål, kan være manipulerende og autoritær, om enn på en mer skjult måte enn det åpent autoritære.

I skolens forebyggende arbeid rettet mot fordommer og gruppefiendtlighet er denne problemstillingen meget relevant. Skal skolens verdibaserte arbeid leve opp til idealet om myndiggjøring, må elevene få frihet til å trekke egne slutninger og ta egne valg. I skolens dannelsesmandat ligger det riktignok mandat til å utfordre til refleksjon og utvikling av holdninger. Men dette er ikke ensbetydende med korreksjon av holdninger. Skolen skal stimulere til utvikling, og også utfordre på hva som er gode holdninger.

Ubetinget anerkjennelse som pedagogisk maksime

Her er vi tilbake ved menneskerettighetserklæringen: hvert menneske har en ubetinget rett å bli anerkjent og behandlet som likeverdig. Denne anerkjennelsen er ikke avhengig av elevens prestasjoner, samarbeidsvilje eller oppførsel. Sævi (2013) ser dette som en “tom relasjon” som er grunnlag for en ikke-instrumentell samhandling med eleven. En slik relasjon bør være en pedagogisk maksime for alle lærere og utgangspunkt for refleksjoner rundt egen praksis – både individuelt og i kollegafelleskapet.

Når myndiggjøring betyr å sette noen i stand til å anerkjenne andre som likeverdige, får dette også konsekvenser for elev-elev relasjonen i undervisningen. Målet med undervisningspraksisen må være å etablere respekt og solidaritet mellom elevene. I tillegg til dialogiske tilnærminger [lenke] kan også kollaborative arbeidsformer som gjør elevene ansvarlig overfor hverandre, bidra til at elevene utvikler en iboende motivasjon til læring – noe som må være kjernen i myndiggjøringen. [lenke til Jigsaw-opplegg]

Myndiggjøring og fornuft

Troen på menneskets fornuft, evnen til å tenke og bedømme uavhengig av andre, er en kjerne i opplysningstidens tenkning. Det er ikke lenger gud eller samfunnets autoriteter som på forhånd bestemmer hva som er sant og usant, rett eller galt, det er mennesket selv som kan – og må – finne det ut. I skriftet “Hva er opplysning” (1784) beskriver Immanuel Kant opplysning som “menneskets utgang av dets selvforskyldte umyndighet”. Steinholt og Øksnes (2004: 438) oversetter med «flukt fra en umoden eller umyndig tilstand til et mer rasjonelt og autonomt liv».

I arbeidet med forebygging av fordommer og autoritære holdninger har bruk av fornuft og kritisk tenkning en sentral rolle: Feilantakelsene og generaliseringene skal avkles og motbevises, noe som er særlig aktuelt når “fake news” blir en trussel mot demokratiske prosesser. Rasjonalitet og vitenskapelig tenkemåte fremstår som det opplyste menneskes motsvar mot irrasjonelle og destruktive krefter. 

Men historisk erfaring har også vist at de verste forbrytelsene kan legitimeres med rasjonelle begrunnelser. Holocaust, som det største og industrielt gjennomførte folkemordet, har vært utgangspunkt for radikal tvil i den moderne rasjonaliteten. Theodor Adorno og Zygmunt Baumann (REF) reflekterer over hvordan den moderne rasjonaliteten har bidratt til en hang mot kontroll og dermed har fortrengt den delen av fornuften som er koblet til det usikre og tvetydige.

En slik totaliserende form for rasjonalitet kan ha destruktive konsekvenser, fordi det usikre, uberegnelige kan da bli plassert hos enkelte grupper, som identifiseres – og bekjempes – som risiko eller trussel. Overdreven sikkerhetstenkning, slik som i antiterror-programmer som omfatter overvåking av såkalte risikogrupper, er et utslag for en slik rasjonalitet som er drevet av irrasjonell, eller flytende frykt, som Baumann uttrykker det.

For skolen er denne formen for fornufts- eller rasjonalitetskritikk en viktig påminnelse om at myndiggjøring ikke bare handler om instrumentelt å kunne anvende fornuft i form av instrumentell problemløsning, men om en form for systematisk tvil, også når det gjelder rasjonalitetsidealet som formidles og når det gjelder kunnskaps- og vitensformene som anses som relevante og legitime (se epistemologisk vold).

Myndiggjøring, ansvarliggjøring og solidaritet

Et viktig aspekt i forestillingen om myndiggjøring kommer til uttrykk i det britiske begrepet “empowerment”. Her knyttes det å være myndig (empowered) ikke bare til evner som selvstendig tenkning og dømmekraft, men til evnen til å anvende kompetansen i selvstendige og ansvarlige valg og handlinger. Men ikke minst handler empowerment om å kunne delta i kollektiv handling og bidra til endring.

Her finner vi en begrunnelse for Wolfgang Klafkis (2014) definisjon av danning, der tre elementer inngår:

1. Selvbestemmelse
2. Medbestemmelse
3. Solidaritet

Selvbestemmelse er godt forankret og beskrevet i fornuftsidealet og forestillingen om det autonome subjektet, mens medbestemmelse og solidaritet peker utover subjektet, mot samhandling og fellesskap. Her gjenspeiles en innsikt i at mennesket er et sosialt vesen som realiserer sitt eget frihetspotensiale i samhandling og fellesskap. “Den andre” blir i denne forestillingen ikke en begrensende faktor til “min” frihet, men en forutsetning for at denne friheten kan realiseres.

I denne gjensidighets- og fellesskapsorienterte forståelsen av myndiggjøring ligger også et element av ansvarliggjøring og handlingsorientering. Autonomien og evnen til selvstendige vurderinger og valg er noe som berettiger (engl: entitles) forplikter (engl: commits) til å delta i sosiale og politiske prosesser som igjen skaper rammer for hvordan hvert enkelt mennesket og grupper av mennesker kan utøve sin frihet.

Fokuset på solidaritet, altså det å kunne gjøre andres anliggender til egne og bruke sin egen frihet til støtte andres frigjøring, er et sentralt prinsipp antirasistisk pedagogikk og antidiskrimineringsarbeid generelt.

Litteratur

Klafki, W. (2005) Dannelsesteori og didaktik – Nye studier, 2. utg. Århus: Forlaget Klim.

Lenz, C. (2020) Demokrati og medborgerskap i skolen. Pedlex

Skjervheim, H. (1992). Eit grunnproblem i pedagogisk filosofi. I: E. L., Dale (red.), Pedagogisk filosofi (s. 65-78). Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Sævi, T. (2013). Ingen pedagogikk uten en «tom» relasjon. Et fenomenologisk- eksistensielt innspill [No education without an «empty» relation. A phenomenological-existential suggestion] Norsk Pedagogisk Tidsskrift [Norwegian Journal of Education], 3/2013, 236-247.