Dialog

Gode dialoger preget av åpenhet og gjensidig anerkjennelse bygger forståelse og fellesskapsfølelse. Kjennetegnes de i tillegg av lyttende og nysgjerrig tankeutveksling, er de verdifulle læringserfaringer som åpner for nye perspektiver. Å vie dialogen oppmerksomhet i skolehverdagen, både i profesjonsfelleskapet og klasserommet, er viktig for å bygge et godt og demokratisk skolemiljø og forebygge konflikt, gruppemotsetninger og fordommer.

Hva er dialog?

Dialog handler om kommunikasjon, og begrepet brukes i dag på ulike måter. Opprinnelig kommer ordet fra det greske «dia» som betyr gjennom og «logos» som betyr ord eller tale. Det brukes oftest om samtale mellom to eller flere personer ansikt til ansikt, men en kan også snakke om indre dialog.

Dialogbegrepet kan brukes om en hvilken som helst samtale. Men ofte, og særlig i forbindelse med dannelse, har begrepet en etisk klangbunn. Da handler dialog om å nå fram til hverandre, anerkjenne hverandre og skape forståelse for hverandres perspektiv – gjennom ord, gester og blikk. Det er en slik forståelse av dialog som her legges til grunn for refleksjon om dialogarbeid i skolen.

I en slik betydning handler dialog om mer enn å snakke sammen. Brukt normativt, vil begrepet innebære etiske fordringer: En god dialog fordrer likeverd, respekt og lyttekunst. Den fordrer empati og viljen til å se verden fra en annens synsvinkel. Kunsten å føre dialog er dermed tett knyttet til i praksis å ivareta andres menneskeverd. Filosofen Knut Løgstrup (2000) sier det slik: “Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten at han holder noe av dets liv i sin hånd.” 

Dialog er viktig for å bygge broer og skape forståelse mellom ulike mennesker, både på mikro- og makroplan i et samfunn. «Dialog er svaret på alt» er tittelen på en artikkelsamling utgitt av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i 2013. Utsagnet er ikke uten en viss ironi, men har likevel et dypt alvor i seg: Når mangfold og uenighet er et faktum, er dialog et virksomt verktøy for å se forbi fordommer og klatre ut av skyttergravene.

Ulike former for dialog

Det finnes ulike tilnærminger til dialogarbeid, og dialoger gjennomføres med ulik intensjon. I konfliktløsningsdialog er hensikten at partene kommer hverandre i møte og forsøker å løse en pågående konflikt. Forsoningsdialog kan være beslektet, men handler først og fremst om å skape forsoning, og kanskje tilgivelse. Dialoger som dreier seg om å løse et problem eller komme fram til en beslutning, kan kalles beslutningsdialoger. Hvis målet med en dialog heller er å komme fram til ny innsikt i fellesskap, kan vi snakke om innsiktsdialog (Svare, 2003). Et eksempel på slike dialoger er filosofiske samtaler.

Religionsdialog eller interkulturell dialog er dialoger som har til hensikt å skape forståelse på tvers av kulturelle og religiøse skillelinjer. Ofte er målet her hverken enighet eller utfordring, men simpelthen større forståelse for hverandres ståsted. Så finnes det naturligvis også rent sosiale dialoger som kanskje ikke har noe definert mål, ut over å skape bånd og gode følelser mellom venner eller familie.

Ulike former for dialog kan altså ha noe ulike mål, men grunnprinsippene for god dialog vil være de samme (se under). Felles for de fleste dialoger vil også være at det viktigste målet er økt gjensidig forståelse. I skolen vil det kunne være behov for flere ulike tilnærminger til dialog.

Er målet med en dialog alltid en eller annen form for harmoni? Og kan dialog dermed også brukes på en måte som skyggelegger motsetninger? Hvis målet om harmonisering rendyrkes, kan nyanser forsvinne og dialog bli et tomt ideal. Det er ikke er slik at dialog nødvendigvis fører til enighet, eller at målet med en dialog nødvendigvis må være å bli enige. En dialog kan avdekke dype motsetninger, og interessemotsetninger eller konflikter kan ikke nødvendigvis oppløses. Likevel vil en god dialog kunne bidra til å opprettholde en relasjon til tross for ulikhet. Idealene for en god dialog (se under) er, hvis de etterleves, egnet til å ivareta respekt tross uenighet.

Dialogarbeid i skolen

Dialogarbeid i skolen handler om bevisstgjøring: om hvordan vi snakker sammen, ser hverandre, lytter til hverandre og omtaler hverandre. Alle har behov for anerkjennelse: for å bli møtt, sett og anerkjent som et verdifullt menneske som har noe å bidra med. Hvordan vi blir møtt former vårt selvbilde. Fokus på dialog handler i vid forstand om alle møtene vi har i hverdagen, og om hvordan vi makter å gjøre disse møtene gode, likeverdige og livsstyrkende.

I et skolemiljø kastes ulike individer sammen i et skjebnefellesskap. De skal dele hverdag, oppgaver, skuffelser, gleder og irritasjon, – i mange timer, mange år. En lærers oppgave kan være overveldende: Han eller hun har ansvar for læringsmiljøet, for å bygge relasjonene i dette fellesskapet. Ingen lærer kan skape et godt klassemiljø alene, men lærerens væremåte og modellering av respektfull dialog og omsorg er likevel helt vesentlig for hva slags stemning som vokser fram mellom individene i klassefellesskapet.

Dialogen mellom de voksne i lærerkollegiet og mellom ledelse og personale er også avgjørende for skolemiljøet som helhet. Når overordnet del fremhever at «menneskeverdet og de verdier som støtter opp om det skal ligge til grunn for opplæringen og hele virksomheten» (punkt 1.1), peker dette mot et bevisst arbeid for å dyrke fram et en kultur for samhandling preget av dialog og respekt.

Å gi rom for dialog vil også si å skape arenaer for respektfull tankeutveksling. Det handler om å legge til rette for gode og utforskende samtaler der alle deltakere kan komme til orde og lytte til hverandre, i en atmosfære der mangfold og uenighet anerkjennes. Dialog er slik noe ganske annet enn debatt. Der debatten er en kamp om å få rett, handler dialog om samarbeid.

Slik henger diskusjonen om dialogens muligheter og begrensninger også sammen med vilkårene for det frie demokrati. Kommunikasjon på like vilkår er demokratiets forutsetning. Å legge til rette for gode dialoger i skolefellesskapet vil si å legge grunnsteinene i et inkluderende og demokratisk skolemiljø.

Hva bidrar til god dialog?

Den kjente dialogfilosofen Martin Buber skriver i sin bok «Jeg og Du» (2002) om hvordan møtet mellom mennesker kan oppleves svært forskjellig avhengig av hvilken innstilling man møter hverandre med. Ser man den andre gjennom «fargede briller», med et distansert blikk preget av fordommer eller hang til å putte i bås? Eller, «tar man den andre inn» med åpent sinn, ut fra erkjennelsen av at det andre mennesket er unikt og foranderlig?

Buber viser at god dialog fordrer tilstedeværelse, åpenhet, evne til å la seg berøre og forsøk på å distansere seg fra egne fordommer. Den fordrer genuin nysgjerrighet overfor den andre, for hvem han er, og hva han føler eller tenker. Dialogen ser bak gruppetilhørighet og identitetsmarkører – i den grad det er mulig – og bygger på sitt beste broer mellom tanke- og opplevelsesverdener. Trening i dialog er dermed også oppøvelse av mangfoldsforståelse, forståelse for at hvert enkelt menneske er unikt og ikke kan reduseres til stereotypi.

Hva er det da som kan skape gode dialoger? Følgende punkter kan sies å være idealer for god dialog:

• Tilstedeværelse og oppmerksomhet på den/de andre.
• Aktiv lytting.
• Nysgjerrighet og interesse for andres tanker og synspunkter.
• Å stille oppfølgingsspørsmål og få andre til å utdype sin tanker.
• Opplevelse av likeverd.
• Åpenhet og vilje til å forandre synspunkt i lys av andres perspektiv.
• Ærlighet.

I et skolemiljø er bevisstgjøring om hva som skaper god dialog og gode relasjoner, viktig. Elevene må ikke bare få konkret øvelse i å samtale, både i mindre og større grupper, de må også trenes i å identifisere kommunikasjonsmønstre og kunne bidra konstruktivt inn i en samtale. Dette handler om livsmestring. Det vil si å erkjenne hvordan en selv, hele tiden, bidrar og har ansvar for å bidra i relasjonen til andre.

Alt i alt handler dette om å oppøve rollen som medmenneske, og i forlengelsen av det, medborger. Selvrefleksjon og relasjonsbevissthet, hånd i hånd, er nøkler til mestre det sosiale spillet. Det er en illusjon å tro at dette kommer helt av seg selv. Som alle andre ferdigheter, må dialog trenes.

Hva ødelegger for god dialog?

Hva er det som får en dialog til å bryte sammen? Hvilke konkrete språkhandlinger, kroppsspråk eller annet bryter ned kommunikasjonen? I arbeidet med dialog er det vesentlig å bli oppmerksom på hva som kan hemme og ødelegge.

Herketeknikker er metoder mennesker bruker, bevisst eller ubevisst, for å gjøre andre mennesker mindre og seg selv større (Ås, 1981). Slike teknikker ødelegger effektivt for dialog, da de nettopp har som effekt å bryte følelsen av likeverd. Refleksjon rundt hersketeknikker kan gjøre det lettere å identifisere og bryte negative mønstre.

Andregjøring er et begrep for språkhandlinger som får andre til å føle seg annerledes eller utenfor (ikke en del av fellesskapet) (se Vi, de andre og andregjøring). Språkbruk kan bidra til å holde andre nede og sperrer for opplevelsen av en god dialog, da selve grunnlaget – likeverd og åpenhet – bryter sammen.

Ofte kan dialog hemmes av at en eller flere deltakere har så stort behov for selv å komme til orde at de glemmer å lytte. Å lytte er en vanskelig kunst, og ofte er vi også preget av målet om å skulle synes, delta, prestere og vise oss kloke. Skolesystemet trener også til en viss grad opp til dette, da ønsket om å prestere faglig også knyttes til muntlig aktivitet. I en dialog er imidlertid det å lytte minst like viktig som det å snakke.

Manglende evne til å takle uenighet kan også ødelegge for dialog. For noen oppleves uenighet eller ulikhet som truende eller ubehagelig. For å unngå det ubehagelige lemper man på ærligheten. Vi mennesker har lett for å tenke at hvis vi skal ha det hyggelig, må vi være enige, eller like det samme. Men dette er jo ikke nødvendigvis sant. I dialog kan man oppøve evnen til å tåle og takle at andre mener eller står for noe helt annet, mens det likevel er mulig å beholde en god relasjon og atmosfære. Møte med en annens perspektiv kan utfordre, men slik også være en spore til forandring, endring og myndiggjøring (se også Freire, 1968).

Å bygge forståelse og fellesskap til tross for uenighet, er mulig, selv om det kan være krevende. Å trene på dette må, som ledd i en demokratisk dannelse, være en kjernevirksomhet i skolesamfunnet. Det handler om å skape et uenighetsfellesskap der viljen til dialog er kjernen (se En demokratisk skolekultur og Filosofiske samtaler).

Dialog i klassefellesskapet

God dialog oppstår ikke av seg selv. Det krever noe mer enn god vilje. Selv med gode intensjoner kan en dialog lett gå i stå og det kan oppstå misforståelser og sårede følelser. For å å forebygge konflikt og misforståelser i skolemiljøet, og ikke minst for å styrke elevenes generelle livsmestring gjennom evnen til å kommunisere, må derfor dialog løftes fram som spesifikt treningsområde i skolen.

Dialog kan inkluderes som en del av undervisningspraksis i alle fag. Dialog skaper muligheter for tenkning og dybdelæring og er slik nært knyttet til skolens kjernepraksis. I tillegg kan dialog trenes spesifikt gjennom konkrete metoder, som for eksempel ved bruk av filosofisk samtale i undervisningen og gjennom dialogøvelser som dialogspill, dialogkafe, dialogsirkel eller lignende. Elevene kan også få opplæring i konfliktløsning eller elevmekling. 

Muntlige ferdigheter er viktig i alle fag, og dette inkluderer også trening i dialogiske ferdigheter. Forskning på samhandlingsprosesser i klasserommet viser imidlertid at dialogen som fenomen i praksis vies lite oppmerksomhet (Myklebust, 2009; Von der Lippe, 2009). Både samtaler to og to, i grupper eller hel klasse trenger spesifikk «guiding» for å kunne foregå på en måte som fremmer lytting, forståelse, samarbeid og «samtenkning» (Mercer & Littleton, 2007). Læreren må gjøre mer enn å sette elever sammen for å «snakke sammen».

En måte å hjelpe elevene på er å gi spesifikk og tydelig instruksjon i hvordan elevene kan samtale. Instruksjonen må gjerne inkludere konkrete eksempler: som hvordan man kan være en god lytter, stille spørsmål for å få andre til å utdype tankene sine, hvordan man kan komme med motargumenter uten å angripe og så videre.

Klasseromsstudier viser at dialog mellom utrente elever fort kan «flyte ut», bli ustrukturerte og bære preg av ubalanse eller dominans (Myklebust, 2009). Altså skal læreren ikke være for redd for å av og til å gi tydelige instrukser i dialogarbeidet. I en treningssituasjon kan man øve på ferdigheter som forhåpentligvis etter hvert kan internaliseres (se også Filosofiske samtaler ).

Dialog som samspill

For å få til gode, inkluderende samtaler i klasserommet kan man bevisst dyrke samspillet som ideal for dialogen. «Å spille hverandre gode» i en samtale handler om å være oppmerksom på hvordan man får andre til å bidra. Helge Svare beskriver dette slik i boka «Den gode samtalen» (2006):

Samspillet kan være en virkningsfull metafor for å få elevene til å se på seg selv som lagspiller, med ansvar ikke bare for egne bidrag, men også for andres.

Samspill er ikke alltid harmonisk, det kan også være kaotisk og forvirrende. En dialog kan likevel være fruktbar og lærerik. For å favne de lekne, uforutsigbare og kaotiske elementene i dialogen tenker filosofen Michail Bachtin (2003) seg dialogen som et karneval. I et karneval går man ut av sine vante roller, man leker seg, ut fra visse regler. Metaforen viser at man i en dialog også kan vektlegge andre idealer, som kreativitet og lekenhet. Uansett må samspillet utspille seg innenfor visse regler, og med en nogenlunde samstemt intensjon.

For å realisere en tanke om samspill kan læreren tenke på seg selv som dirigent like mye som innholdsleveradør i samtaler. Elevenes tanker må komme i spill, og lærerens rolle må være både å trygge og inspirere elever til bidra.

Kanskje er det aller viktigste nettopp å gi plass og tid for dialoger i skolen der elevenes egne tanker og erfaringer får betydning i fellesskapet. Når elevenes selvstendige bidrag verdsettes, styrkes deres opplevelse av å være viktige bidragsytere og aktører i verden..

Forskning fra både norske og internasjonale klasserom viser imidlertid at samtaler i klasserommet ofte tar en autoritativ, lærerstyrt form. Læreren styrer både innhold og retning, og spørsmålene som blir stilt, er ofte lukkede og bærer preg av å etterspørre en på forhånd gitt fasit (Mercer & Hove, 2012).

Selvsagt må kunnskap av og til drilles, og spørsmål må være en målrettet læringsstrategi. Men både dybdelæring, motivasjon og læringsvilje fremmes i klasserom preget av autentiske spørsmål, spørsmål som viser at læreren er genuint interessert i at elevene deler egne ideer, spørsmål og erfaringer.

Interkulturell dialog

Sentrale mål for det som kalles “interkulturell dannelse” er, ifølge Eikeland (2007), å utvikle evne til både selvrefleksjon og refleksjon over det som er fremmed, til å kunne bearbeide erfaringer med kulturelle kontraster på en rasjonell måte, og ikke minst: å gi rom for perspektivmangfold. Dialog og direkte møter mellom elever ansees ofte som kjernen i en slik interkulturell lærings- og dannelsesprosess.

I skolen har vi elever med svært forskjellig bakgrunn og med hver sin unike historie. Både i majoritets- og minoritetsgrupper finnes det et stort mangfold. Alle elever er, på hvert sitt vis, ulike og har en unik erfaringsbakgrunn som det er viktig å anerkjenne. Gjennom samtale og dialog kan den spesielle og ofte svært ulike bakgrunnen til elever komme til uttrykk.

Uten at barnas kulturbakgrunn essensialiseres, kan slike personlige møter skape mulighet for økt forståelse for ulike ståsteder og synsvinkler og bygge mangfoldskompetanse. Det personlige i dialogen gjør at det unike i hvert menneske kommer til syne, og man kan bevege seg vekk fra stereotypifisering av grupper og fremmedgjøring gjennom generelle og ensidige fortellinger.

Tendensen til å betrakte kulturell identitet som statisk eller iboende, til å tenke seg at kulturelle identitetsmarkører henger ved enkeltmennesker og er mer uforanderlige enn de er, kan gjøre at man mister av syne at identitet er en dynamisk og individuell prosess (se Identitet, flerkulturalitet og interkulturell kompetanse ).

Identiteten vår er mangfoldig og består av mange forskjellige elementer. Som minoritet blir imidlertid en del av identiteten din veldig synlig, og det er den alle legger merke til. Dette vil også være en implisitt fare i dialoger som handler om bakgrunn, identitet og kultur: Hvis aktørene blir redusert til sin religiøse eller kulturelle identitet og denne identiteten blir forstått på en ensidig eller essensialiserende måte, undergraver man aktørperspektivet. Man fremmer ikke en mangfoldskompetanse som tar høyde for variasjon og uklare grenser (Iversen, 2014). Lærerens takt og kloke moderering av interkulturell dialog er derfor vesentlig for å unngå slike fallgruver. 

Samtidig åpner interkulturell dialog opp horisonten for hva det går an å mene og tenke. Barn og unge utvider sin forståelse av mangfold, og får også selv et større repertoar av ulike synsvinkler og meningshorisonter å orientere seg i. Dialog kan på denne måten på en virkningsfull måte møte skolens målsetning om å bygge interkulturell forståelse og mangfoldskompetanse samtidig som den danner til frihet. Dialog gir mulighet til å forstå både seg selv og andre bedre.

Litteratur

Bachtin, M. (2003): Latter og dialog. Utvalgte skrifter. Oslo: Cappelen Akademisk forlag.

Buber, M. (2002): Jeg og Du. Cappelens forlag AS.

Eikeland, H. (2004): Historieundervisning og interkulturell læring. Rapport, Høgskolen i Vestfold. Se også forskning.no (2007): “Dialog er viktigere enn lærebøker” https://forskning.no/pedagogiske-fag-partner-universitetet-i-sorost-norge/dialog-viktigere-enn-laereboker/997889

Freire, P. (1999): De undertryktes pedagogikk. Ad Notam Gyldendal.

Løgstrup, K. (2000): Den etiske fordring. Cappelen forlag

Mercer, N. & Littleton, K. (2007 ): “Dialogue and the Development of Children’s Thinking. A sociocultural approach”. Routledge.

Mercer, N. & Howe, C. (2012). «Explaining the dialogic processes of teaching and learning: The value and potential of sociocultural theory.» I Learning, Culture and Social Interaction, 1(1), 12–21. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.lcsi.2012.03.001

Myklebust, R. (2009): “Hva snakker elevene om underveis i et gruppearbeid”. I Engen, T.O & Haug, P.: I klasserommet. Studier av skolens praksis. Abstrakt forlag.

Iversen, L. (2014): Uenighetsfellesskapet. Blikk på demokratisk samhandling. Universitetsforlaget.

Svare, H. ( 2006): Den gode samtalen. Pax forlag.

Von der Lippe, M. (2009): “Scenes from a Classroom. Video Analysis of Classroom Interaction in Religious Education in Norway”. I Avest, Jozsa, Kanuth, Roson, Skeie, G. (red): Dialogue and Conflict on Religion. Studies of Classroom Interaction i European Countries, 2009. Waxmann.