Antisemittisme

Antisemittisme kan defineres som negative holdninger og handlinger rettet mot jøder eller det som oppfattes som «jødisk», basert på bestemte forestillinger om jøder (basert på HL-senteret 2017). Dagens antisemittisme har lange røtter i europeisk historie.

Antisemittisme i Norge i dag

Antisemittisme er et sammensatt fenomen. HL-senteret har kartlagt holdninger til jøder i den norske befolkningen langs tre dimensjoner: en affektiv dimensjon (sympati vs. antipati), en kognitiv dimensjon knyttet til fordommer og stereotype forestillinger og dessuten en dimensjon som måler graden av sosial avstand (HL-senteret 2012; Hoffmann og Moe 2017). Resultatene viser en nedgang i antisemittisme langs alle dimensjonene i tidsrommet fra 2011 til 2022, selv om både fordommer, antipati og uttrykt sosial avstand til jøder fortsatt er til stede i befolkningen. Mellom 2017 og 2022 er det heller ikke målt noen nedgang i utbredelsen av stereotypiske forestillinger.

Samtidig dokumenterer forskningen en økt opplevelse av utsatthet blant jøder. Dette kan henge sammen med terror mot jøder og jødiske mål, antisemittisme på internett eller opplevelser av antisemittisme i hverdagen, for eksempel på internett.

HL-senterets rapport viser også en særskilt sammenheng mellom antisemittisme og Israel-Palestina-konflikten i Norge. Blant dem med pro-palestinske eller direkte anti-israelske holdninger er det også flest med negative holdninger til jøder. Mange av respondentene oppgir også konflikten mellom Israel og Palestina som en årsak til negative holdninger til jøder. I 2022 svarte 26 prosent av respondentene at de hadde fått en mer negative holdning til jøder som følge av israelsk politikk (Moe, 2022, s. 13, 81).

Spørsmålet om muslimers holdninger til jøder har vært mye diskutert i offentligheten. I HL-senterets sammenstilling av resultatene for sosial avstand er det minimale forskjeller mellom muslimer og befolkningen for øvrig. Utbredelsen av motvilje (antipati) mot jøder identisk i befolkningen generelt og i det muslimske utvalget er lik (og under 5 prosent i begge utvalg). Undersøkelsen viser imidlertidig langt større utbredelse av fordommer (stereotypiske forestillinger) mot jøder blant de muslimske respondentene. For eksempel sier 30 % av de muslimske respondentene seg enige i påstanden “Verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser”, mot 13 % i befolkningen generelt i 2022. Resultatene tyder på at antisemittisme blant muslimer i Norge først og fremst relaterer seg til en forståelse av internasjonale forhold og i liten grad er knyttet til mellommenneskelige relasjoner. Det er sannsynlig at den israelsk-palestinske konflikten er en viktig faktor i dette bildet.

Hva er antisemittisme?

Antisemittismens historie deles ofte inn i forskjellige stadier, der det første stadiet, fra tidlig middelalder til slutten av 1800-tallet, var religiøst (kristent) betinget, og det andre var nasjonalistisk og rasebiologisk, slik den i sin mest ekstreme form kom til uttrykk under nazismen. Et kjennetegn ved de antisemittiske forestillingene er at de lett tilpasses samtidens debatter og problemer og dermed antar stadig nye former. Etter 2. verdenskrig utgjør både Holocaust og den israelsk-palestinske konflikten sentrale referanserammer for forestillingene. Noen forskere ser denne utviklingen som et tredje stadium i antisemittismens historie, men det er en pågående debatt hvorvidt det er snakk en «ny» antisemittisme (se for eksempel Bachner 2004; Wieviorka 2005).

Man kan hevde at det både historisk og i dag nettopp er kombinasjonen av gamle og nye elementer som er mest betegnende for antisemittismen. Selve termen «antisemittisme» ble formulert i 1870-årene av tyskeren Wilhelm Marr (Marr, 1879). Den gang ble ordet brukt for å beskrive en politisk-ideologisk bevegelse som arbeidet mot det som ble oppfattet som en negativ samfunnsutvikling i retning av «jødisk herredømme». Bevegelsen var en reaksjon på frigjøringen av jødene som ga dem borgerrettigheter (emansipasjonen av jødene), og på jødenes sosiale stigning i samtiden (se for eksempel Jacob Katz 1980). Begrepet er i utgangspunktet knyttet til denne periodens raseorienterte antijødiske tenkning, men brukes i dag oftest i videre forstand, for å dekke også den tidligere, religiøst betingede jødefiendtligheten og senere former for antijødiske holdninger.

Antisemittisme kan ut fra denne videre forståelsen kort defineres som negative holdninger og handlinger rettet mot jøder eller det som forstås som «jødisk», basert på bestemte forestillinger om jøder.

Antisemittisme er imidlertid et begrep som det ofte står strid om. Dette har mange årsaker og er delvis historisk betinget. Etter 2. verdenskrig ble åpenlyse, negative holdninger til jøder diskreditert i Europa. Mens det i mellomkrigstidens Europa var personer som åpent betegnet seg som «antisemitter», er dette på det nærmeste utenkelig i dag. En konsekvens av dette er at debatter om antisemittisme ofte inkluderer en diskusjon om selve definisjonen av begrepet. Antisemittisme er, slik den manifesterer seg i ulike situasjoner, enten i skolen, i skolegården eller andre steder, også et utpreget relasjonelt fenomen. Det vil si at den er preget og fortolket på bakgrunn av den bestemte situasjonen og forholdet mellom de involverte.

Historiens betydning: forestillingenes lange linjer

Antisemittiske holdninger baserer seg på bestemte forestillinger om jøder, en idé om at jøder innehar bestemte egenskaper og karaktertrekk som er negative. Disse kulturelt overførte forestillingene tilpasses ulike historiske og samfunnsmessige situasjoner. Samtidig viser studiet av de antisemittiske forestillingenes historie hvordan noen grunnleggende motiver går igjen til ulike tider. Tanker om at jøder er illojale, fremmede og mektige er eksempler på slike grunnmotiver.

All gruppekonstruksjon innebærer en grensedragning mellom «oss» og «dem» i en eller annen form. Ved å danne et bilde av «de andre» vil det samtidig dannes et bilde av et «vi» , som uttrykker hvilke verdier og hvilke saker som settes høyt. Når det gjelder antisemittisme, kan man således snakke om at jøden utgjør en «antitese» for vi-fellesskapet. De konkrete elementene som har formet de antijødiske stereotypiene, har sprunget ut av bestemte behov eller vanskeligheter, eller idéstrømninger i samtiden. For å forstå antisemittismens historie må man se på hvilken funksjon bildet av «jøden» har hatt i sammenhengen.

Idéhistoriske fremstillinger av antisemittismens historie har blant annet vist hvordan forestillingen om «jøden» i middelalderen var preget av opposisjonen mellom kristendom og jødedom. I opplysningstiden, da troen på den rasjonelle fornuft sto sentralt, kunne jødedommen slås i hartkorn med religion generelt, og anses som irrasjonell og i strid med tidsånden. Etter den russiske revolusjon inkluderte bildet av jødene potensielle revolusjonære og en alvorlig trussel gjennom forestillingen om «jødebolsjeviken» og en konspiratorisk allianse mellom jøder og kommunister. Slik har fremstillingene av jødene endret seg gjennom historien, i takt med den samfunnsmessige utviklingen.

Den teologiske motsetningen som finnes mellom jødedom og kristendom, som i sin kjerne er knyttet til spørsmålet om Jesus var Messias, kan historisk betegnes som en av de viktigste kulturelle kilder til antijødiske forestillinger i Europa. Forskere diskuterer hvorvidt det allerede i antikken eksisterte forfølgelser av jøder som var et utslag av antijødiske holdninger. I forbindelse med korstogene dannes det imidlertid tydelige fiendebilder, både av jøder og muslimer, de første fra begynnelsen av 1100-tallet. Antisemittismens historie i Europa kan på denne bakgrunn sies å være om lag tusen år gammel. Det er et kjennetegn ved gruppefokuserte fordommer som antisemittisme at de berører denne lange historien, og forestillingenes forhistorie spiller inn på erfaringen og fortolkningen av hendelsene. Samtidig kan det være stor forskjell på hvordan noe blir erfart, hvordan det blir oppfattet av omgivelsene og hvordan noe er ment.

En intervjuundersøkelse som ble gjennomført ved HL-senteret, har dokumentert erfaringer med antisemittisme blant norske jøder (Døving og Moe 2014). Studien viser hvordan den lange forhistorien til forestillingene er av betydning for informantenes fortolkning av negative erfaringer. Blant de opplevelsene som informantene hadde med tradisjonelle stereotypier om jøder, var hendelser som impliserte forestillingen om «pengejøden» de mest vanlige.

En av historiene kom fra en 14 år gammel gutt fra Oslo. Han hadde opplevd flere situasjoner på skolen der hets fra medelever henspilte på denne forestillingen. Plagingen foregikk ved at elevene først kastet mynter på ham og deretter spurte hvorfor han, som var jøde, ikke plukket dem opp. Det var elever han omtalte som «de populære» som sto bak, og gjennom disse episodene ble de i følge gutten oppfattet som enda «kulere». Episodene samlet til dels et stort publikum («hundre»), men oftest fem-ti stykker. Det var alltid gutter som plaget ham, men «jenter som ler», som han sa. For gutten var dette svært ydmykende.

For å forstå hvordan erfaringer med gruppefokuserte fordommer rammer mottakeren, kan det være nødvendig å belyse hvordan hendelsene ofte har en bredere kontekst enn den som umiddelbart sees i situasjonen. For håndtering av antisemittisme vil kjennskap til den historiske bakgrunnen til forestillingene være et viktig utgangspunkt.

For å forstå hvordan erfaringer med gruppefokuserte fordommer rammer mottakeren, kan det være nødvendig å belyse hvordan hendelsene ofte har en bredere kontekst enn den som umiddelbart sees i situasjonen.

Noen av de mest sentrale forestillingene om jøden henter stoff fra fortellingen om Judas. Hans svik mot Kristus er et kjernemotiv i forestillingen om jødisk illojalitet, om jøden som antikristen og ansvarlig for Kristi død. At Judas mottok penger for sviket blir dessuten et grunnlag for ideen om jødenes begjær etter materielle verdier. I forlengelsen av det kristne bildet av Judas som lot seg kjøpe for penger, ligger forestillingen om jødenes generelle pengebegjær.

Dette bildet befestet sin posisjon også gjennom den konflikten som eksisterte mellom kirke- og kongemakt i Europa. I tidlig middelalder var jøder representert i alle yrkesgrupper, men var særlig tydelige innen handelsvirksomhet. Mange steder var det også forbudt for jøder å eie jord, og handel representerte en mulig næringsvei. På 1000-tallet endret forholdene seg, og jødene fikk konkurranse fra andre grupper som også skulle leve av handel. Samtidig var pengeutlån en etterspurt virksomhet, og jødene sto utenfor Kirkens bestemmelser som la hindringer for kristne når det gjaldt utlån mot renter.

I virkeligheten var jødene aldri alene om å drive med pengeutlån i Europa (med unntak av England i en periode på 1100-tallet), og kun en liten minoritet blant jødene drev med denne virksomheten. I øst var jødene tradisjonelt fattige. Bildet av jøden som pengeutlåner festet seg imidlertid på europeerens netthinne. Et eksempel på hvor seiglivet denne forestillingen er i den europeiske kulturen, kan være Shakespeares skikkelse Shylock, den gamle jødiske pengeutlåneren i skuespillet «Købmanden i Venedig». Da Shakespeare skrev dette stykket, hadde jødene vært forvist fra England i over 300 år (fra år 1290, stykket ble skrevet i 1596/7). I takt med utviklingen av det moderne Europa endrer også de antisemittiske stereotypiene seg. Slik inkluderer etter hvert forestillingen om «pengejøden» også den internasjonale pengemakten, kapitalisten og børsspekulanten.

Et sentralt element for den rasistiske, «moderne» antisemittismen var nettopp at forestillingene tok opp i seg rasebiologiske ideer. Selv om gruppekonstruksjonen av jødene også tidligere hadde essensialiserende trekk – antagelsen om at det «jødiske» hadde visse kjennetegn – blir dette nå et dominerende og skjebnesvangert trekk. Når de negative egenskapene knyttes til raseforestillinger og biologi, blir de også noe som hefter ved individene uavhengig av deres handlinger. Den moderne antisemittismens forestilling om det «jødiske» medførte dermed også at konvertering ikke lenger var en måte å unnslippe antijødiske tiltak. For øvrig kjennetegnes nazismens og den moderne antisemittismens begrep om det «jødiske» av å være en abstrakt størrelse som favner alt nazismen var imot, enten det var politiske motstandere, trekk ved samfunnsutviklingen eller sågar moderniteten selv.

Gruppekonstruksjon som «selvoppfyllende profeti»

I klasserommet vil det kunne oppstå diskusjoner om i hvilken grad forestillinger som dette har en rot i virkeligheten. I de fleste tilfeller vil det jo være mulig å finne «belegg» for forestillingene i form av eksempler fra virkeligheten. Feilslutningen (eller gruppekonstruksjonen) består i at man slutter fra slike enkeltstående tilfeller til egenskaper hos alle jøder. Stereotypiske forestillinger har dessuten en tendens til å bli selvbekreftende nettopp ved at de fremmer en viss forståelse av virkeligheten og at eksempler som strider mot de omtalte trekkene bare i liten grad tillegges vekt (se for eksempel Robert S. Wistrich 1999).

Slik kan stereotypisk tenkning sies å gi et visst sett av «briller» – man ser det man vil se. Historisk har gruppefiendtlige forestillinger også påvirket en konkret samfunnssituasjon ved at minoriteter har fått begrenset sin frihet på bakgrunn av forestillinger hos majoriteten. Et eksempel fra antisemittismens historie er de historiske restriksjonene mot at jøder skulle eie jord. I perioder gjorde dette at jøder favoriserte handelsvirksomhet som næringsvei. Dermed blir forestillingen om jøder som opptatt av penger bekreftet. Forestillingen om «pengejøden» blir også ofte «forklart» gjennom henvisninger til kjente, rike enkeltindivider. Slik medfører en stereotypisk tenkemåte at bestemte sider av virkeligheten gis forrang og elementer som strider mot denne, for eksempel de millioner av fattige jøder som har levd i østlige områder i Europa, utelates fra fortellingen. En konsekvens av en slik fremstilling er videre at offeret kan fremstå som ansvarlig for de negative holdningene. I HL-senterets befolkningsundersøkelse var det 8 prosent som støttet påstanden at «Jøder har selv mye av skylden for at de er blitt forfulgt» (HL-senteret 2017).

Antisemittisme i norsk skole

I tillegg til at de ulike forestillingenes lange historie spiller inn på fortolkningen av negative erfaringer, er også relasjonen mellom de involverte viktig for håndteringen av antisemittisme i skolen. Fra et erfaringsperspektiv var dette særlig tydelig blant de yngre informantene i HL-senterets intervjustudie (Døving og Moe 2014). Et eksempel som ofte ble nevnt i den forbindelse, gjaldt bruken av ordet «jøde» som skjellsord. Noen opererte med et skille der klassekameraters bruk av ordet ikke ble oppfattet som særlig alvorlig fordi man visste sikkert at det ikke var vondt ment. Andre ganger kunne nettopp det at ytringen kom fra en som sto dem nær, gjøre det verre. Flere hadde også opplevd at ordet «jøde» var blitt brukt som skjellsord eller for å betegne noe negativt uten at de som sa det hadde visst at informantene var jøder.

En gutt fortalte at fotballtreneren hadde ropt «Sistemann er en jøde!» under oppvarmingen på treningen. Gutten fortalte at hendelsen hadde gjort et spesielt stort inntrykk på ham fordi han hadde sett opp til treneren som en viktig voksenperson. «Jeg mistet litt motivasjonen – og respekten – for treneren», fortalte informanten. Lignende beskrivelser ble gitt av andre informanter. Historiene understreker hvordan tillitspersoners holdninger er av særlig betydning.

Samtidig vegret noen informanter seg mot å omtale hendelser som utslag av antisemittisme. Delvis gjaldt dette situasjoner som for en utenforstående utvilsomt kunne tolkes som uttrykk for negative holdninger til jøder. Informantenes fortellinger var preget av at det er skambelagt å bli utsatt for hets, og kanskje var dette noe av årsaken til vegringen. En jente som hadde vært utsatt for svært mye hets på en Osloskole og som hadde holdt det for seg selv, begrunnet det med at «jeg turte på en måte ikke å være annerledes, for jeg var allerede ikke så veldig populær i vennekretsen». Hvis hun hadde fortalt om hetsingen, ville hun ha måttet rette oppmerksomheten mot sin jødiske identitet. Det våget hun ikke. En gutt forklarte bagatelliseringen eksplisitt som et slags selvforsvar. Hvis man ikke lar seg plage, blir man heller ikke plaget: «Man er mye mer utsatt for sånne ting hvis man skal begynne å ta til seg alle ting som folk sier, da ser folk ‘ok, han der kan vi liksom … plage’». Det var også flere av de intervjuede som fortalte at de hadde holdt erfaringene skjult for foreldrene for å skåne dem.

I tillegg til kunnskap om den ideologiske rammen og den historiske bakgrunnen til forestillingene, er kjennskap til den tausheten som ofte følger slike erfaringer, viktig for beredskapen mot – og håndteringen av – antisemittisme. Det er også viktig å være klar over at det er svært få jøder i norsk skole. I mange klasserom er det ikke jøder, men antisemittiske holdninger kan likevel være til stede. Antisemittisme kan eksistere uten jøder. I skolen er det viktig å forebygge slike holdninger uansett, ikke minst fordi elevene også tar og skal ta del i samfunnet som helhet.

Antisemittisme og den israelsk-palestinske konflikten

Et stort antall av de negative erfaringene til informantene i intervjustudien hadde utgangspunkt i debatten om den israelsk-palestinske konflikten. Nesten samtlige av de intervjuede nevnte at debatten rundt konflikten tidvis var belastende.

Europeiske undersøkelser viser en sammenheng mellom den israelsk-palestinske konflikten og antisemittiske handlinger ved at eskaleringer i konflikten henger sammen med et økt antall angrep på jøder og jødiske institusjoner (se for eksempel EUMC 2004 og FRA 2009). Konflikten tilfører delvis et nytt innhold til bildet av «jøden», men preger også grunnmotiver i de antisemittiske forestillingene, som ideene om jødisk makt og konspirasjon, ved å relatere disse til Israel og israelsk politikk. Nazistiske symboler sees ofte i relasjon til antisemittiske ytringer. I intervjustudien blant norske jøder ble det fortalt om lærere som hadde møtt motbør fra elever da de skulle undervise om Holocaust, opplevd nazihilsener i klasserommet eller bemerkninger av typen «Hitler gjorde ikke en god nok jobb». Samtidig har det i forbindelse med antiisraelske fremstillinger utviklet seg en bruk av symboler som snur opp-ned på offer og overgriper: Jødene (ved israelerne) fremstilles da som «nazister» og palestinerne er nazismens ofre, slik de historiske jødene var ofre.

HL-senterets befolkningsundersøkelser viste en tydelig, men kvantitativt liten sammenheng mellom antisemittisme og sterkt antiisraelske holdninger i den norske befolkningen (HL-senteret, 2012; Hoffmann & Moe, 2017; Moe, 2022). For de fleste av respondentene som hadde en kritisk holdning til Israel, fant man imidlertid ikke en slik korrelasjon. Forholdet mellom israelkritikk og antisemittisme er et tilbakevendende tema i den offentlige debatten (se for eksempel Hoffmann, 2020). Ofte dreier debatten seg om korrektheten i mediebildet som gis av den israelsk-palestinske konflikten. For en lærer er det kanskje viktig å huske at uavhengig av om dekningen faktisk er skjev eller ikke, hvorvidt den inneholder feil eller gir et korrekt inntrykk, så kan den oppleves belastende og være årsak til negative opplevelser der hetsen tar utgangspunkt i fremstillingen av Israel. Slik kan konflikten brukes av aktører i angrep på jøder, uten at selve innholdet i kritikken kan defineres som antisemittisk.

Forskjellige former for generaliseringer fra «israeler» til «jøde» var noe mange av de intervjuede i den kvalitative intervjuundersøkelsen nevnte (Døving og Moe 2014). Informantenes fortellinger dreide seg både om rent språklige sammenblandinger og om situasjoner der de på forskjellig vis hadde opplevd å måtte stå til rette for israelske handlinger. Ofte dreide det seg imidlertid om en mer subtil form for sammenblanding, som at informantene opplevde et sterkere krav om å ta avstand fra hendelser i Israel eller en større forventning om å ha kunnskap om konflikten enn det andre ble møtt med. I intervjuene ble disse hendelsene ofte ikke kategorisert som erfaringer med antisemittisme, men like fullt som ubehagelige.

Et eksempel gjaldt en opplevelse en informant hadde hatt den gang hun gikk i 2. klasse på en Osloskole. Første dag etter sommerferien skulle alle tegne hvor de hadde vært, og hun tegnet en tegning fra Israel, hvor hun hadde feriert med familien. Da det ble hennes tur til å vise tegningen foran klassen, stoppet læreren henne og spurte hva hun hadde tegnet. «Det er Israel», svarte jenta. «Jeg tror ikke du skal vise det, for noen i klassen kan bli såret», sa læreren. Jenta ble i stedet bedt om å gå og sette seg igjen. Hendelsen vil ikke nødvendigvis måtte forstås som et utslag av negative holdninger til jøder, det kan ha vært andre årsaker til lærerens reaksjon. Men i den gitte situasjonen fungerte den like fullt ekskluderende for jenta.

Den israelsk-palestinske konflikten aktualiseres særlig i relasjonen til elever med bakgrunn fra land i Midtøsten. Noen informanter hadde opplevd svært alvorlige, delvis voldelige, utslag av antisemittisme som tok utgangspunkt i konflikten der gjerningspersonene hadde relasjon til Midtøsten. Antisemittisme blant muslimer var generelt sett noe av det informantene var mest bekymret for. Samtidig var mange opptatt av å nyansere når de snakket om «muslimer», og påpekte at jøder og muslimer har mange felles erfaringer knyttet til det å tilhøre minoritetsgrupper i Norge. HL-senterets undersøkelser bekrefter dette, og viser at dette også gjelder muslimer: Mange ser potensialet i fellesskap og solidaritet som minoriteter.

Israelkritikk kan karakteriseres som antisemittisk når negative handlinger begått av Israel beskrives som et resultat av iboende, negative karaktertrekk hos jøder, eller når klassiske antisemittiske forestillinger brukes for å karakterisere israelske handlinger. I en skolesituasjon vil imidlertid en bestemt definisjon være av mindre betydning. Utfordringen vil like ofte være å behandle tematikken på en balansert måte og utvikle metoder for håndtering av diskusjoner i klasserommet som ikke medfører at elever føler seg plassert i båser på bakgrunn av sin identitet. Slik gir man alle elever en sjanse til å delta i undervisningen på egne premisser. Et godt råd kan være at læreren sier tydelig fra om at jøder ikke er det samme som israelere, og at israelere ikke er det samme som Israels regjering. I en undervisningssituasjon vil en vektlegging av nyanser i fremstillingen av konflikten være viktig, her kan en fordypning i regionens historie og bakgrunnen for opprettelsen av staten Israel være til hjelp.

Holocaustbenektelse

Til tross for at Holocaust kan sies å være det best dokumenterte folkemordet i historien, finnes det personer som benekter at det har funnet sted eller mener at fremstillingene er betydelig overdrevet. Argumentasjonen tar ulike vendinger, men roterer ofte rundt eksistensen av gasskamre. Dette innebærer en avvisning av gasskamrenes eksistens eller påstander om at kamrene ble brukt til annet enn drap, for eksempel at de ble brukt til avlusing. Ofte inkluderer holocaustbenektelse også at det sås tvil om de ideologiske forutsetningene for folkemordet ved at intensjonaliteten benektes. Det hevdes da at det aldri forelå noen bevisst utryddelsespolitikk, kun deportasjoner østover og at de nesten seks millioner ofrene døde av andre årsaker, først og fremst sykdom. I tillegg inkluderer holocaustbenektelse ofte en idé om at folkemordet er diktet opp av jødene som ledd i å oppnå makt eller penger. Den inkluderer altså forestillinger om konspirasjon og har et antisemittisk fundament.

Også i norske klasserom forekommer Holocaustbenektelse. Påstandene kan være vanskelige å takle grunnet et pseudovitenskapelig tilsnitt som gjør dem vanskelige å motbevise direkte. Dette har holocaustbenektelsen til felles med (andre) konspirasjonsforestillinger. I tillegg til en målsetting om å øke kunnskapen om de faktiske, historiske omstendighetene rundt Holocaust, vil derfor utviklingen av god kildekritisk metode være viktig for å styrke elevenes beredskap mot slike ideer.

Litteratur

Bachner, Henrik (2004). Återkomsten – Antisemitism i Sverige efter 1945, Stockholm: Natur och Kultur.

FRA - European Union Agency for Fundamental Rights (2018). Experiences and Perceptions of antisemitism - Second survey on discrimination and hate crime against Jews in the EU. Luxembourg: Publications Office of the European Union.

HL-senteret (2012). Antisemittisme I Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter, rapport fra HL-senteret.

Hoffmann, C. & V. Moe (red.) (2017). Holdninger til jøder og muslimer i Norge. Befolkningsundersøkelse og minoritetsstudie, rapport fra HL-senteret[VM1] (#_msocom_1) .

Hoffmann, C. (2020). «A Fading Consensus. Public Debates on Antisemtism in Norway 1960 vs. 1983», i: Hoffmann, C. & V. Moe (red.), The Shifting Boundaries of Prejudice. Antisemitism and Islamophobia in Contemporary Norway. Scandinavian University Press. DOI: https://doi.org/10.18261/978-82-15-03468-3-2019-02

Marr, W. (1879). Der Sieg des Judenthums über das Germanenthum. Vom nicht-confessionellen Standpunkt aus betrachtet. Bern: Rudolph Costenoble.

Moe, V. (red.) (2022). Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2022. Befolkningsundersøkelse, minoritetsstudie og ungdomsundersøkelse, rapport fra HL-senteret.

Døving, Cora Alexa og Vibeke Moe (2014). Det som er jødisk. Identiteter, historiebevissthet og erfaringer med antisemittisme, rapport fra HL-senteret.

Katz, Jacob (1980). From Prejudice to Destruction. Antisemitism, 1700-1933, Harvard University Press.

Wistrich, Robert (1999). Demonizing the Other. Antisemitism, Racism and Xenophobia, Routledge.