Rasisme

Rasisme handler om at grupper rangeres etter opphav og forskjellsbehandling ut fra denne rangeringen. Rasisme kan være villet, det kan knyttes til en ideologi. Men forskjellsbehandling ut fra hudfarge eller andre trekk knyttet til «rase» kan også skje mindre bevisst, som et resultat av handlinger og strukturer der det ikke ligger noen rasistisk intensjon bak.

Rasisme og massemord

Også mange år etter drapet på Benjamin Hermansen er ugjerningen en del av den offentlige bevisstheten i Norge. Det er mange grunner til det, og noe av det mest åpenbare er at han ble drept ene og alene på grunn av sin hudfarge. Drapsmennene var selverklærte nynazister. I tillegg til å handle om et brutalt drap på en uskyldig gutt, vekker drapet til live minnene om noen av de mest undertrykkende regimer, terror og massedrap nyere historie. Vi får assosiasjoner til nazi-Tyskland, apartheid og Ku Klux Klan.

Drapet på Benjamin minner om rasismens mørkeste historie, en historie de aller, aller fleste norske borgere tar klart avstand fra. Forbindelsen til denne historien kan være med å forklare kampen om begrepet rasisme som vi ser i dag. Når ordet rasisme uttales, er det ikke bare en teoretisk forståelse av begrepet som inngår i fortolkningsrammen, det er også undertrykkelse og massedrap.

Hva er rasisme?

Ordet rasisme viser til ordet rase, og ble brukt første gang på 1930-tallet av motstandere mot nazistenes rasistiske og antisemittiske verdensbilde. Snevre definisjoner av ordet knytter det nettopp til forestillingen rase som biologisk fenomen.

Utfordringen ved snevre definisjonen av rasisme er at rasetenkning aldri har vært rent biologisk. Forståelsen av begrepet “rase” har også inkludert forestillinger om kultur og etniske forskjeller (Døving og Bangstad 2015).

Vide definisjoner av rasisme inkluderer forskjellsbehandling av ulik art, altså ikke avgrenset til rase. Et eksempel er FNs rasediskrimineringskonvensjon fra 1966, der ”rasediskriminering” defineres som:

–enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse.

I boka Hva er rasisme? fra 2015 definerer Bangstad og Døving rasisme slik: (kapittel 1):

1. Å dele inn en befolkning i ulike kategorier der noen gis negative essensielle (uforanderlige) trekk.
2. Å redusere et individs identitet til de gitte negative karaktertrekkene for en kategori.
3. Å bruke de negative karaktertrekkene som argument for underordning og diskriminering.

Denne definisjonen peker på rasisme som noe mer enn fordommer på den ene siden og mer enn diskriminering på den andre siden. Ifølge Bangstad og Døving knytter rasismebegrepet fordommer og diskriminering sammen: rasisme har vi når fordommer begrunner diskriminering.

Rasisme og makt

Diskriminering forutsetter også makt. En forenklet definisjon sier derfor at rasisme er fordommer pluss makt. Denne definisjonen viser til en forståelse av rasisme som legger vekt på strukturell rasisme, altså rasisme som ligger i samfunnet, med eller uten noen rasistisk ideologi.

Fokuset på makt og samfunnsnivå gjør at noen skiller mellom rasistiske fordommer på den ene siden og rasisme på den andre siden. Rasistiske fordommer kan alle ha. Men bare de som innehar majoritetsposisjonen – hvite i vestlige samfunn – kan handle rasistisk. Ut fra et slikt synspunkt er det altså ikke noe som heter omvendt rasisme, altså rasisme fra en minoritet rettet mot en majoritet.

Dette synspunkter har også motstemmer. For eksempel mener noen at alle kan opptre rasistisk, men at posisjonen som minoritet eller majoritet avgjør om handlingene bare angår det relasjonelle nivået eller om det også kan knyttes til det strukturelle (Kendi, 2019).

Nivåer av rasisme

Når rasistiske forestillinger legges til grunn for en samfunnsstruktur slik som under apartheidregimet i Sør-Afrika før 1994, er det ikke det samme som om en enkeltperson tenker eller handler rasistisk. Michel Wieviorka har pekt på fire nivåer av rasisme i ulike samfunn (The Arena of Racism 1995, kapittel 5):

1. Forløperen til rasisme, infrarasisme, som mer kjennetegnes av ulike former for fremmedfiendtlighet.
2. Rasisme som fragmentert, men tydelig til stede i samfunnet – blant annet synlig gjennom holdningsundersøkelser.
3. Rasisme som politisk, det vil si at rasistiske holdninger blir grunnlaget for en (politisk) bevegelse.
4. Rasisme som total, som grunnlaget for statens organisering og utgangspunktet for ekskludering og forfølgelse.

Ofte brukes ordet hverdagsrasisme om rasisme på Wieviorkas første nivå. Hverdagsrasisme er de mer eller mindre utilsiktede holdningene og hendelsene som ”de andre” utsettes for i samfunnet. Det kan være usikre blikk mot mørkhudede på T-banen eller vegring mot å få somaliere som naboer.

Rasismens historie

Rasisme som begrep dukker først opp i et akademisk verk i 1922 i Belgia som et oppgjør med påstander om germansk rasemessig overlegenhet.

Begrepet rase er mye eldre. Det dukket opp allerede på 1500-tallet og da mer i betydningen slektskap. Den biologiske rasismen, som gjerne assosieres med kolonialisme, slaveri og apartheid, springer ut av opplysningstiden og modernitetens og vitenskapens fremvekst fra 1700-tallet av. Derfor kan man også kalle biologisk rasisme for moderne rasisme. Innenfor rasevitenskapen ble det foreslått klassifiseringer av mennesker basert på observerbare fysiologiske forskjeller, og noen såkalte raseforskerne argumenterte for samfunnsmessig hierarkisering basert på slike klassifiseringer. Den moderne rasevitenskapen skapte en diskurs der mennesker ofte ble forstått først og fremst som fysiske antropologiske fellesskap, fremfor for eksempel religiøse fellesskap. Det kan imidlertid legges til at selv ikke rasevitenskapen ga særlig støtte til nazistenes forestillinger om et herrefolk. Nazismen var mytebasert langt utover det den fysiske antropologien ga støtte til.

Raseskille basert på biologi og kultur

Kartet på denne siden er hentet fra et tysk konversasjonsleksikon fra 1890. Her kategoriseres menneskene i tre hovedraser: den kaukasiske rase, den negroide rase og den mongolske rase. I siste halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet var det utbredte forestillinger i Vest-Europa og USA om at menneskeheten kunne deles inn i klare adskilte raser basert på biologiske egenskaper, og at europeisk kultur var høyest utviklet. Oppfatningen om at kulturutvikling hang sammen med gruppens biologiske potensiale, var utbredt i vestlig tenkning.

Synet på andre kulturer som laverestående og uutviklede gikk forut for den biologiske rasismen. Hvite europeere mente at det de så på som laverestående kulturer, skyldtes lavere intelligens. I dag ser det ut til å eksistere en oppfatning om at biologisk rasisme historisk kun har dreid seg om biologi. Det er i så fall en misforståelse. Sammenhengen mellom oppfatninger av kultur og arvelige egenskaper ble oppfattet å være sterk.

Den klassiske rasismen var basert på utseende, men ikke bare utseende knyttet til hudfarge. Ifølge det rasistiske verdensbildet var også folkegrupper med lys hudfarge, som russere, samer og inuitter laverestående. Disse ble regnet som del av den mongolske rase, som ble karakterisert som en utpreget «kortskallet» rase, i motsetning til de høyerestående “langskallete” rasene (Kyllingstad 2004).

Rasisme uten raser

Nyere genforskning har tilbakevist ideen om at det finnes ulike menneskeraser. De ytre observerbare kjennetegn som den tidlige rasevitenskapen var opptatt av, samvarierer ikke med indre kjennetegn som kun kan observeres med avansert laboratorieutstyr. Det er for eksempel ikke mulig å anslå sannsynlighet for en persons blodtype basert på kunnskap om denne personens hudfarge. Det er enkelte som mener at kunnskap om genetiske variasjoner mellom grupper av mennesker (populasjoner) har medisinsk verdi, men dette kan likevel ikke kobles til forestillingen om enhetlige folkegrupper som ligger i begrepet “rase”.

På bakgrunn av at genetikken langt på vei har diskreditert rasevitenskapen, er det mange i dag som snakker om en «rasisme uten raser». Med det menes at gruppeinndelingene i dag følger andre inndelinger (som for eksempel kultur, religion eller etnisitet), samtidig som forestillingene, fordommene og undertrykkelsesmekanismene er identiske med dem man finner i den biologiske (moderne) rasismen. Slike resonnementer begrunner en vid definisjon av rasisme, som noe mer enn diskriminering på bakgrunn av rase.

Begrepet rasialisering viser til prosessen der ulike antatte eller reelle trekk ved en gruppe, gjøres “rase”-likt. Det vil si at kulturelle eller religiøse trekk oppfattes som knyttet til opphav, og dermed som uforanderlig (Bangstad 2017). Et aktuelt eksempel kan være en oppfatning om at norske muslimer, fordi de er muslimer, aldri vil kunne støtte demokratiet fullt og helt.

Også klassisk rasisme var et resultat av en prosess der egenskaper ble tilkjent visse grupper basert på ytre kjennetegn. Rasialisering er altså ikke noe som bare gjelder kulturell rasisme, det er mulig å snakke om alle former for rasisme som rasialisering. Dette forklarer også bruken av begrepet for å vise til de som utsettes for rasisme. Noen foretrekker begreper som rasialiserte personer for å betegne ulike grupper som er utsatt for rasisme, det være seg afrikansk-amerikanere, urfolk, personer med ikke-vestlig bakgrunn eller andre.

Litteratur

Bangstad, S. (2017). Rasebegrepets fortid og nåtid. Norsk sosiologisk tidsskrift, 1(3), 233–251.

Bangstad, Sindre/ Døving, Cora Alexa (2015). Hva er rasisme?. Oslo: Univerisitetsforlaget.

Døving, Cora Alexa og Peder Nustad (2019). Hva er rasisme og hva kan skolen gjøre? (https://www.hlsenteret.no/aktuelt/nyheter/2019/hva-er-rasisme-og-hva-kan-skolen-gjore-.html) Oslo: HL-senteret.

Goldberg, D. T. (2015): Are we postracial yet?. UK and Cambridge: Polity Press

Kyllingstad, Jon R. (2004). Kortskaller og langskaller: Fysisk antropologi i Norge og striden om det nordiske herremennesket. Oslo: Scandinavian Academic Press.

Murji, K. and Solomos, J. (eds) (2015). Theories of Race and Ethnicity. Contemporary debates and perspectives, Cambridge: University Press.

Skorgen, Torgeir (2002). Rasenes oppfinnelse: Rasetenkningens historie. Oslo: Spartacus

Wieviorka, Michel (1995). The Arena of Racism. London og New York: Sage.