Sexisme

Sexisme er undertrykking og nedlatende holdninger til kvinner og menn på grunn av kjønn (snl.no). Sterke negative eller hatefulle holdninger overfor kvinner omtales også som misogyni. 

Feminin og maskulin

Sexisme er basert på noen grunnleggende forestillinger om kjønn og kjønnsroller, knyttet til en dualisme mellom maskulinitet og femininitet. Her kobles det maskuline til egenskaper som rasjonalitet, disiplin og aggressivitet, mens det feminine er knyttet til egenskaper som emosjonalitet, sensitivitet. Forestillinger om det maskuline og feminine inngår dessuten i motsetninger som kultur/natur eller objektiv/subjektiv.

Selv om feminine egenskaper også kan kobles til et positivt kvinnebilde, inngår de i et hierarkisk kulturelt verdisett, der det maskuline systematisk er plassert høyere enn det feminine. På denne måten legitimerer sexisme, kulturell sett, ikke bare kvinnenes underordning og avhengighet, men også en devaluering av det symbolsk feminine. 

Som andre fordomsformer legitimerer dermed sexisme strukturelle privilegier. Dette kommer for eksempel til uttrykk i lavere lønn for “myke” kvinneyrker (sosial, omsorg) i forhold til “harde” mannsyrker (teknologi/industri, økonomi). De begrensningene høyt utdannede kvinner møter i sine karrierer på grunn av mannsdominerte strukturer og institusjonskultur på arbeidsplassen, betegnes også som glasstaket.

Rigide dikotomiske kjønnsforestillinger begrenser menn, ettersom egenskaper som emosjonalitet, omsorg eller avhengighet blir mindre akseptable enn for kvinner. Dermed anses for eksempel obligatorisk pappapermisjon som et viktig bidrag til endringen av mannsrollen i samfunnet.

Kontroll over kvinnenes kropp og seksualitet

Sexisme er tett koblet til en lang tradisjon av patriarkalske forestillinger som plasser menn som beskyttere, ja, som eiere av kvinner. Spesielt kvinnens kropp og seksualitet underlegges mannlig kontroll. Dette får utslag i kulturelle praksiser som regulerer og kontrollerer kvinners reproduktive evner, slik som anti-abortlovgivning eller tvangsekteskap, men også undertrykkende praksiser som voldtekt. Kvinner er også spesielt utsatt for vold i nære relasjoner, overgrep og partnerdrap.

En forestilling om den “løsslupne” kvinnen som ikke underlegger seg og sin seksualitet mannlig kontroll, kommer for eksempel til uttrykk i “hore” som skjellsord. Dette står i en viss kontrast til sexualiseringen og pornografiseringen av populærkulturen, der kvinnekroppen nettopp framstilles som et tilgjengelig objekt.

Misogyne og antifeministiske forestillinger er en sentral del av mange ekstremistiske og voldelige ideologier. Her er det snakk om en hyper- eller toksisk maskulinitet. En slik maskulinitet konstituerer sin egen overlegenhet blant annet gjennom fantasert eller reell underkastelse av kvinner, ofte ledsaget av seksuell eller seksualisert vold.

Kjønnslikestilling

Prinsippet om kjønnslikestilling – ideen om at alle skal ha like muligheter uavhengig av kjønn – er en motvekt mot sexisme. Likestillingenstanken står sterkt i Norge, noe som også er et resultat av feministisk politisk bevisstgjøring og mobilisering på 1970 og -80 tallet.

Samtidig opplever mange kvinner og jenter at deres muligheter er begrenset på grunn av fordommer og diskriminering knyttet til kjønn. Adgang til utdanning og deltagelse i arbeidslivet har blitt viktige krav for kvinner, da egen inntekt skaper grunnlag for økonomisk uavhengighet fra familie eller partner/ektefelle. Arbeid utenfor hjemmet gir adgang til sosial utfoldelse og personlig selvrealisering. 

En særlig likestillingsutfordring i Norge er det man kan kalle for det kjønnsdelte arbeidslivet. Kvinner er overrepresentert i offentlig sektor (f.eksempel skolevesenet, eller helse), mens menn er overrepresentert i privat sektor (industri, bygg). Den ulike representasjonene av menn og kvinner i de ulike sektorene, kombinert med ulik lønnsutvikling i offentlig og privat sektor bidrar til at kvinner generelt tjener dårligere enn menn.

Samtidig ser vi at det er overvekt av menn i lederroller, også i de virksomheter der kvinner ellers er overrepresentert. Fra akademia ser vi at selv om langt flere kvinner enn menn fullfører høyere utdanning, er det fortsatt stor overvekt av mannlige professorer.

Beasley (2005) har pekt på at kjønnslikestillingen, slik den har foregått i vestlige land, stort sett følger en individuell frigjøringsmodell. Når denne forestillingen betraktes som den eneste mulige veien til kvinnefrigjøring eller likeverd mellom kjønnene, ligger det en fare for andregjøring av ikke-vestlige og tradisjonelle samfunn som kvinnefiendtlige og undertrykkende. Dette underslår at kvinner også i tradisjonelle samfunn kan ha makt og autonomi. Også i ikke-vestlige land finnes det feministiske bevegelser og kamper, der ikke alle etterstreber nøyaktig den samme likestillingsmodellen.

Likestillingsskole

Forskning viser at barn i ung alder former sine forventninger til hva som er mulig for dem å bli når de vokser opp. En del av disse føringene kommer hjemmefra, men skolen og særlig lærerens rolle som betydningsfull andre skal ikke undervurderes.

Videre har skolen en viktig funksjon i å gi jenter og gutter erfaringer med likeverdig samhandling og gjensidig respekt. Lærere bør være kjønnsbevisste, f.eks. når det gjelder forestillinger om fagene og jentene “typisk” vil prestere i, eller når de overser mobbing som “jentegreier” eller “guttetøffing” (Eriksen/Lyng 2014).

Klare retningslinjer for oppfølging av seksuell trakassering

Seksuell trakasser er en alvorlig problem som påvirker hverdagen for mange elever. Dette ble tydelig i diskusjonene runde #metoo i skolegården våren 2019. Tre jenter i ungdomsskolen skrev et innlegg i Aftenposten der de fortalte om svært seksualisert ordbruk. Jenter får hver dag høre ord som “hore”, “slut”, “billig” og “fitte”, kunne de fortelle. Kartleggingen i Dembra bekrefter at “hore” er blant de mest brukte skjellsordene på de aller fleste skoler.

Uønsket fysisk kontakt og andre former for uønsket seksualisert oppmerksomhet gjør at elever føler seg usikre og utrygge. Skolens måte å reagere vil bidra til å forme elevens forventninger knyttet til hva samfunnet mener er akseptabelt.

Mange elever tør ikke å si fra når de opplever seksuell trakassering. Noen kan være usikre over hvordan de skal gå frem. Andre er redde for å bli stemplet som den aktive parten, eller synes det er flaut å innrømme at de har blitt utsatt.

Det gjelder å skape en kultur på skolen basert på respekt og samtykke, der grenser skal respekteres. Det er også viktig med tydelige retningslinjer for hvordan elever kan si fra om uønsket seksuell oppmerksomhet.

Lærere plikter å stoppe krenkelser, noe som kan gjøre det nødvendig å gripe inn i en situasjon. Da kan det være viktig å tenke gjennom, eventuelt trene på hvordan dette kan gjøres uten at den som er utsatt opplever økt stigmatisering, samtidig som den som utsettes ikke blir hengt ut.

Litteratur

Beasly, Chris (2005) Gender & Sexuality: Critical Theories, Critical Thinkers. Sage Publications, http://dx.doi.org/10.4135/9781446220498

Eriksen, Ingunn Marie & Lyng, Selma Therese (2015). Skolers arbeid med elevenes sykososiale miljø: Gode strategier, blinde flekker og harde nøtter. Oslo: NOVA.