Hverdagsrasisme og mikroaggresjon

Både mikroaggresjon og hverdagsrasisme er ord for en type andregjøring som skjer i hverdagen, uten at avsenderen nødvendigvis har negative intensjoner.

Mikroaggresjon er et overordnet begrep som kan romme andregjøring både på grunn av hudfarge, kjønn, funksjonshemming eller annet. Opprinnelig ble imidlertid begrepet brukt for å beskrive en form for hverdagsrasisme: fornærmelser, avvisning og andregjøring på grunn av hudfarge.

Hverdagsrasisme

Begrepet hverdagsrasisme ble utviklet av Philomena Essed på 1980-tallet (Essed 1990). Til sin doktorgrad intervjuet hun surinamske kvinner i Nederland og svarte kvinner i California, og sammenliknet deres opplevelser med rasisme. Fokuset hennes var altså opplevd rasisme, ikke rasisme som ideologi. Hun er opptatt av hvordan rasisme utspiller seg i hverdagen, ikke først og fremst av de ekstreme utslagene slik som rasistisk vold. Rasisme er for henne noe strukturelt, noe som preger samfunnet som helhet. Men samtidig kan det ikke løsrives fra hverdagens hendelser. Hverdagsrasisme er alle de små hendelsene, opplevelsene og utsagnene som bekrefter posisjonen til svarte som “de andre” og som underlegne i samfunnet. Det er disse handlingene som knytter sammen rasismen på strukturnivå og erfaringene til den enkelte.

Hverdagsrasisme dekker en rekke ulike, men alle hverdagslige situasjoner. Det kan være den svarte læreren som blir tatt for å være vaskehjelp, svarte som ikke får komme inn på et utested, eller kommentarer til personer med brun hud om at de snakker godt norsk. Alt som på en eller annen måte andregjør personer med mørk hudfarge inngår i begrepet hverdagsrasisme.

Mikroaggresjon

Begrepet mikroaggresjon er nært beslektet med hverdagsrasisme, men brukes i dag ikke bare knyttet til rasisme, men også om andregjøring av andre grupper. Mikroaggresjon er dermed ytringer og handlinger som påpeker en persons annerledeshet, uten at man nødvendigvis mente det sånn (HL-senteret 2019).

Som med hverdagsrasisme handler mikroaggresjon ikke om avsenderens intensjon. Den som gjør eller sier noe som kan oppfattes som mikroaggresjon, er altså ikke aggressiv. Ordet aggressiv viser til hvordan handlingen eller hendelsen kan oppfattes.

Det er heller ikke slik at mikroaggresjon nødvendigvis må såre den som rammes. Det kommer an på personlige og kontekstuelle faktorer, ikke minst knyttet til hvor ofte en person møter denne formen for andregjøring. Dersom en lærer blir tatt for å være vaskepersonal en gang, betyr det kanskje ikke mye. Men dersom det skjer gjentatte ganger, eller dersom det er et av mange signaler om annerledeshet som man opplever i løpet av en dag, blir det annerledes. Da er de små, hverdagslige stikkene med på å bekrefte en struktur som holder noen nede.

Litteratur

Essed, P. (1990) Everyday Racism: Reports from Women of Two Cultures. Alameda: Hunter House.

HL-senteret (2019): 16 år med Benjaminprisen. Forebyggende arbeid mot rasisme og diskriminering i skolen. Oslo: HL-senteret.