Når folket styrer

Demokrati kommer fra det greske ord dēmokratiā, som er dannet av de to ordene dēmos (“folk») and kratos (“styre”). Ideen om folkestyret lyder positivt og optimistisk for det moderne mennesket: alle skal få en stemme – alle skal få være med å bestemme. Demokratiet er en motsats til diktatur og autokrati, der de få bestemmer over og undertrykker flertallet.

Demokratiet – en vestlig oppfinnelse?

I fortellingen om demokratiet vi møter som oftest i lærebøkene legges demokratiets opphav til Hellas, men det er likevel ikke slik at demokrati er en ren vestlig oppfinnelse. Et slikt narrativ kan være med på å begrense bevisstheten om ulike modeller for medbestemmelse og likeverdig sameksistens i ikke-vestlige samfunn og innflytelsen ikke-vestlige kulturer har hatt i den historiske utviklingen av demokratimodellen som dominerer i Vesten i dag.

Noen historikere (Grinde and Johansen 1991; Richter 1992) mener for eksempel at forfatterne av USAs grunnlov, dokumentet som inspirerte en bølge av demokratiske bevegelser i Europa da den ble skrevet på slutten av 1700-tallet, kan ha hentet inspirasjon fra styringsformen til Iroquois konføderasjonen som eksisterte lenge før Storbritannia etablerte kolonier i området.

Mens den vestlige demokratimodellen er dominert av representative styreformer, finnes mange eksempler på mer direkte, dialog-baserte former for medbestemmelse i tradisjonelle samfunn andre steder i verden. Slike demokratiformer kan være en inspirasjon til større innflytelse og reell medbestemmelse, men kan samtidig ikke overføres umiddelbart til komplekse, moderne og høyteknologiske samfunn.

Her er det interessant å belyse samtidige eksempler der lokalbefolkningen opplever at den vestlige modellen har kommet til kort og utviklet nye former for å sikre reell medbestemmelse i den lokale konteksten. Dette kommer for eksempel til uttrykk når indigene folkegrupper organiserer motstand mot industrielle utbyggingsprosjekter i deres tradisjonelle leveområder.

I det følgende skal vi likevel konsentrere oss om de formene for demokrati per i dag blir praktisert i Vesten, inkludert Norge. Når man ser litt nærmere på hva folkestyret kan bety i praksis, dukker det opp noen prinsipielle spørsmål:

• Hvem er «folket» i folkestyret?
• Hvordan unngå et flertallstyranni?
• Hvordan forene individuell frihet og fellesskapets krav?

Hvem er folket i folkestyret?

I den vestlige verden kan det skilles forskjellige betydninger av folket, derav flere som er knyttet til forskjellige forestillinger om nasjonen. Et hovedskille går mellom en forståelse av folket som etnisk fellesskap på den ene siden og på den andre siden en forståelse av folket som statsborgerne.

Ideen om folket som etnisk fellesskap innenfor nasjonen kalles for etnonasjonalisme. Denne forestillingen er sterkest utpreget i nasjonalismen i Tyskland og Skandinavia på 1800-tallet (også knyttet til det tyske ordet “völkisch”), som etterstrebet et ideal av den etnisk og kulturell rene nasjonen. Her har forestillingen om folket en ekstremt ekskluderende, og oftest en aggressiv-ekspansjonistisk betydning. I et slikt etno-nasjonalistisk tolkningsunivers blir blanding med andre folkegrupper til en eksistensiell trussel mot nasjonens eksistens.

En mindre ekskluderende variant av etnonasjonalisme knytter nasjon og folk til en felles kultur og, ikke minst, felles språk.

På den andre siden finnes ideen om folket som innbyggere, eller statsborgere. Dette er knyttet til en forestilling om nasjonen som politisk felleskap. I motsetning til etnonasjonalisme, der det finnes medfødte forutsetninger for å tilhøre folket, er det fullt mulig til å bli en del av folket i en statsnasjon.

I denne forestillingen om folket som er knyttet til det politiske, ligger en tredje, emansipatorisk/frigjørende betydning: Kravet om å slippe folket til i de politiske avgjørelsene har historisk vært sentralt i kampen for demokratisering, deriblant kampen om fulle og likeverdige rettigheter for arbeiderklassen, kvinner og minoritetene.

Begrepet “folk” i “folkestyret” peker altså mot en legitimering eller representativitet i det demokratiske systemet. I de vestlige demokratiene har denne legitimiteten til demokratiske prosesser, institusjoner og ledere imidlertid gått sterkt tilbake de siste tiårene, noe som får utslag i fremveksten av populistiske bevegelser og partier. Flere og flere mener at noen har «stjålet» retten til å bestemme fra folket, og at det er eliter i samfunnet, eller grupper som agerer i det skjulte, som styrer basert på egne interesser.

Begrepet “folk” i “folkestyret” peker mot en legitimering eller representativitet i det demokratiske systemet

Politiske bevegelser eller ledere som påstår å representere flertallets egentlige interesser, som ikke er representert i de eksisterende politiske institusjonene, kalles for populistiske.

Noen kjennetegn med populisme er viktige å ha med seg i et demokrati-læringsperspektiv:

1. «Folkesuverenitet» tolkes dit hen at politikk burde være en umiddelbar realisering av «folkeviljen». 
2. anti-pluralistiske holdninger. Basert på en forestilling om en «folkevilje» anses demokratiske prosesser, som også verner om mindretallets posisjoner, som «forfalsket».
3. mistillit mot det politiske og samfunnsmessige «establishment» (etablerte partier, parlament, politikere, men også en antatt kulturelite)

Jupskås (2014) understreker:

Forestillingen om at et mindretall agerer mot flertallets vilje kan bevege seg fra anti-elitistiske forestillinger til en idè om at noen grupper og mørke krefter opererer i det skjulte, altså mer rendyrkede konspirasjonsteorier. Hvis slike forestillinger blir utbredt, underminerer dette demokratiets grunnleggende fundament, nemlig tilliten til de demokratiske institusjonene og antagelsen om det nytter å engasjere seg i politiske prosesser.

En slik grunnleggende mistillit åpner for demagogene som opererer med en blanding av frykt og storslagne løfter om at alt kan bli bedre med en gang man har kvittet seg med rettsstatens, kompromissenes og pluralismens begrensninger.

Utfordringen er samtidig at demokratiets institusjoner må være verdige tilliten demokratiet forutsetter. Kritikk av måten demokratiet fungerer på, inkludert kritikk av opplevd elitisme, er derfor også vesentlig for demokratiet.

Minoritetsvern mot flertallstyranni?

Ideen om at demokratiet er ensbetydende med flertallsstyre bidrar til at mindretallet blir overkjørt og i verste fall undertrykt.

Hvis demokratiske idealer om likeverd, likestilling og mulighet til fullverdig samfunnsdeltakelse uansett bakgrunn skal bli en realitet, må minoritetsvern bygges inn som en sikringsmekanisme i det demokratiske systemet. Antidiskrimineringslovgivning og ombudspersoner er en viktig del av slike sikringsmekanismer. Men også internasjonale forpliktelser, for eksempel overfor FN, bidrar til å sikre at majoriteten ikke kan misbruke sin makt til å undertrykke minoriteten.

Samtidig viser spørsmålet om minoritetsvern at demokratiet ikke kan begrenses til et formelt system. Minoritetenes egne foreninger og interesseorganisasjoner er for eksempel viktige for å gi minoritetene en tydeligere stemme og mulighet til å få gjennomslag i offentlige debatter og politiske beslutningsprosesser. Men like viktig er en demokratisk kultur, der likeverdig deltagelse av alle grupper i samfunnet betraktes som et viktig gode.

“Vern av mindretallet er et avgjørende prinsipp i en demokratisk rettsstat og et demokratisk samfunn. Et demokratisk samfunn verner også om urfolk og minoriteter (..) Alle deltakere i skolefellesskapet må utvikle bevissthet om både minoritets- og majoritetsperspektiver og skape rom for samarbeid, dialog og meningsbrytning.” (Overordnet del 1.6)

Litteratur:

Jupskås, A. (2014). populisme – Store norske leksikon. Tilgjengelig på: https://snl.no/populisme.

Jupskås, A. R. (2016). Populistiske Partier i Vest-Europa. I: R. Malnes, red. Velkommen til Statsvitenskap. Oslo: Gyldendal Akademisk. Side 187-201.

Grinde, Donald A. and Johansen, Bruce E. (1991). Exemplar of Liberty: Native American and the Evolution of Democracy. Los Angeles: American Indian Studies Center, University of California.

Richter, Daniel K. (1992). The Ordeal of the Longhouse: The Peoples of the Iroquois League in the Age of European Colonization. Chapel Hill: University of North Carolina Press, for the Institute of Early American History and Culture.