Njeaidde áiddiid (dárogillii)
Vuođđu lea váldon girjjis “Riv Gjerdene – et normkritisk metodemateriale”, Skeiv Ungdom/Bonju Nuorat. (merk: denne teksten er fra 2014, her er en nyere versjon av heftet)
Normkritisk pedagogikk er undervisning og perspektiver som er bevisste på normer i samfunnet, og som forholder seg kritisk til normer som er ekskluderende. Normer skaper ideer om hva som er «normalt», og samtidig skapes det en motsats: forestillinger om hva som er «unormalt» eller «annerledes». Det er normer og forventninger som gjør at enkelte identiteter blir stemplet som annerledes, og denne typen annerledesgjøring danner ofte et grunnlag for diskriminering. Å bli stemplet som annerledes oppleves som urettferdig i seg selv, i tillegg er det å bli ansett som annerledes en sårbar posisjon hvor sjansen for mobbing, trakassering og vold øker. Vi er nødt til å granske normene for å komme til roten av diskriminering, ekskludering og krenkelser som forekommer i samfunnet og i skolen.
Mange lærebøker lener seg i dag på det som kan kalles for toleransepedagogikk. Denne tilnærmingen har blitt kritisert av flere forskere på antidiskrimineringsfeltet. Toleranse er ofte en verdi vi snakker varmt om i samfunnet vårt, men er ikke en udelt positiv verdi ved nærmere analyse. Toleranse baserer seg på at majoritetsbefolkningen skal vise sympati ovenfor minoritetsbefolkningen og opprettholder skillet mellom de av oss som er «normale» og «annerledes». Utsagn som «det er viktig at vi tolererer de homofile» er langt vanligere å høre enn «det er viktig at vi tolererer de heterofile». Dette viser at selv om toleranse er basert på gode intensjoner, er konsekvensen at maktubalansen og skillet i samfunnet opprettholdes og forsterkes. Når vi bruker toleransepedagogikk i skolen skaper vi i tillegg et klasseromsfellesskap som kan ekskludere og usynliggjøre mangfoldet som finnes blant elevene. Det er forventet at alle «her inne» passer inn i normene, mens noen «der ute» ikke gjør det.
For å bryte ned det kunstige skillet mellom de av oss som er innenfor og utenfor normene er det viktig å se på språket vi bruker, og snakke om mangfoldet som en integrert del av all undervisning. Når vi snakker om seksuell orientering snakker vi ikke bare om de av oss som er homofile, lesbiske, bifile osv., men også om de av oss som er heterofile. Når vi snakker om kjønnsidentitet snakker vi ikke bare om de av oss som er transpersoner og ikke-binære, men også de av oss som er cispersoner.
Det burde ikke være sånn at alle mennesker må passe inn i de samme boksene. Normene må tilpasses mangfoldet av mennesker som finnes. I arbeid med barn og unge har du en unik mulighet til å påvirke disse uskrevne reglene og sørge for at alle identiteter blir sett på som en naturlig del av fellesskapet.
