Konspirasjonsteorier

Hva er konspirasjonsteorier? Hva gjør konspirasjonsteorier tiltrekkende? Når og i hvilke situasjoner? Her finner du noen svar på disse spørsmålene. Under temaet for pedagogikk kan du lese mer om skolens møte med konspirasjonsteorier.

Hva er en konspirasjonsteori?

Begrepets første del, konspirasjon, betyr en sammensvergelse; det at noen har gått sammen for å få noe bestemt til å skje. Ordet viser ofte til at noen har planlagt noe i hemmelighet, gjerne noe negativt (se snl.no/konspirasjon).

I vid forstand kan da en konspirasjonsteori forstås som en teori om at en konspirasjon har funnet sted. En påstand om at noen konspirerer, vil være en konspirasjonsteori fram til påstanden enten er bekreftet eller avkreftet (Prooijen 2018).

Noen inkluderer også i definisjonen av konspirasjonsteori at det dreier seg om teorier som er særlig usannsynlige (Dyrendal og Emberland 2019). Utfordringen er at grensen mellom hva som er sannsynlig og hva som er usannsynlig ofte er glidende og kan være kontroversiell.

En løsning kan være å knytte definisjonen til hva som regnes som aksepterte sannheter av institusjonene som har kompetanse til å vurdere dette i samfunnet, slik som rettsvesen, media og akademia. Hvis en teori om konspirasjon strider mot det slike institusjoner kommer frem til, vil det være en konspirasjonsteori (Uscinski 2018).

I vårt samfunn kan man i stor grad stole på institusjoner som rettsvesen, media og akademia. Det kan derfor være grunn til å være ekstra kritisk når noen peker på en konspirasjon som årsaksforklaring når det strider mot etablert kunnskap (Räikkä og Ritola 2020).

Men det betyr ikke at slike institusjoner ikke kan ta feil. Konspirasjonsteorier kan derfor ikke avvises som usanne som sådan. En påstand om konspirasjon må også undersøkes (Uscinski 2018).

Et aktuelt eksempel er påstanden om at det nye koronaviruset, SARS-CoV-2, er utviklet av mennesker som biologisk våpen. Forskere har undersøkt virusets DNA og de fleste er enige om at det ikke er kunstig utviklet, men en naturlig mutasjon av andre koronavirus. Den aktuelle konspirasjonsteorien er altså høyst sannsynlig feil, men det vet vi først etter å ha undersøkt saken.

Ulike typer konspirasjonsteorier

Det finnes en rekke ulike typer konspirasjonsteorier, og forskere har forsøkt å dele dem inn i ulike grupper. Mest kjent er statsviteren Michael Barkuns (2013) tre-deling etter konspirasjonsteorienes omfang, fra hendelseskonspirasjoner som handler om en enkelt hendelse, via mer helhetlige systemkonspirasjoner til altomfattende superkonspirasjoner.

Filosofene Philippe Huneman og Marion Vorms har laget en inndeling som får fram mangfoldet av ulike forestillinger (Huneman og Vorms 2018):

Generelle vs. spesifikke: Generelle konspirasjonsteorier er de store system- eller superkonspirasjonsteoriene, slik som forestillingen om at den hemmelige organisasjonen Illuminati styrer verden. Spesifikke teorier avgrenser seg til å forklare én hendelse, som at amerikanske myndigheter var involvert i terroraksjonen 11. september 2001 (truther-teorien). Slike hendelseskonspirasjoner kan forekomme alene eller inngå i mer overordnete generelle konspirasjonsteorier.

Vitenskapelige vs. ikke-vitenskapelige: Noen teorier handler om vitenskap, slik som at forestillingen om menneskeskapte klimaendringer er en myndighetsstyrt løgn. Andre har lite med vitenskap å gjøre, slik som at Elvis slett ikke er død, men fikk hjelp til å iscenesette sin død.

Ideologisk vs. ikke-ideologisk: Forestillingen om en jødisk sammensvergelse for verdensherredømme er et eksempel på en konspirasjonsteori med sterkt ideologisk innhold – i dette tilfellet antisemittisk ideologi. Andre konspirasjonsteorier har lite med ideologi å gjøre, slik som at Paul McCartney døde på 1960-tallet, men ble erstattet av en dobbeltgjenger.

Offisiell vs. anti-institusjonell: Noen konspirasjonsteorier er samtidig den offisielle versjonen av sannheten, det vil si at de forfektes av myndighetene – slik som antikommunismen i 1950-tallets McCarthyisme og forestillingen på begynnelsen av 2000-tallet om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Andre står i direkte opposisjon til den offisielle fortellingen, slik som 9/11 truther-bevegelsen eller Eurabia-teorien.

Alternative forklaringer vs. benektelse: Noen teorier gir alternative forklaringer på en hendelse, slik som at koronaviruset spres via 5g-nettet. Andre benekter at noe i det hele tatt har hendt, som forestillingen om at skoleskytingen ved barneskolen i Sandy Hooks i 2012 aldri fant sted.

Konspirasjonsteorier er vanlig

Å tro på konspirasjonsteorier er ikke noe bare et sært lite mindretall gjør. Tvert imot er konspirasjonsteorier svært utbredt: de fleste av oss tror på minst en konspirasjonsteori (Uscinski 2019a). For eksempel tror 1/3 av USAs befolkning at det antakelig eller ganske sikkert finnes en «deep state» som motarbeider Trump og hans støttespillere. I Vest-Europa er det en stor andel som mener det er sannsynlig at myndighetene skjuler sannheten om hvor mange innvandrere som bor i landet (ca 40 % i Tyskland og Storbritannia, 31 % i Sverige) (Smallpage et al. 2020).

Konspirasjonsteorier er normalt, skriver Asbjørn Dyrendal og Terje Emberland i boka «Hva er konspirasjonsteorier» (Dyrendal og Emberland 2019). De knytter dette til grunnleggende egenskaper ved alle mennesker: Vi trenger og er flinke til å se mønstre i tilværelsen, siden det gjør oss vaktsomme overfor farer. Vi ser sammenhenger og leter etter årsaksforklaringer for det som skjer. Og vi er særlig tilbøyelige til å forklare hendelser ved å vise til vilje; det at noen ønsker at noe skal skje.

Graden av konspirasjonstenkning varierer fra person til person, på en skala fra de som aldri vil mistenke noen konspirasjon bak et hendelsesforløp, til de som ser alt som skjer som resultat av en stor konspirasjon.

Det konspiratoriske verdensbildet i den ene enden av denne skalaen har Michael Barkun oppsummert slik: Ingenting skjer tilfeldig, ingenting er som det synes og alt henger sammen (Barkun 2013). Et slikt verdensbilde forutsetter en mektig gruppe med total kontroll og som aldri gjør feil.

De fleste vil være enige om at denne formen for konspirasjonsteori er problematisk. Men idealet ligger ikke i den andre enden av denne skalaen. Nettopp fordi konspirasjoner skjer, er ikke naiv tillit til myndigheter eller andre aktører idealet (Uscinski 2018).

Hva gjør konspirasjonsteorier tiltrekkende?

Konspirasjonsteorier er tiltrekkende når de framstår som løsninger på grunnleggende menneskelige behov. Forskerne Douglas, Sutton og Cichocka peker på tre grupper av slike behov (Douglas, Sutton, og Cichocka 2017).

Epistemiske behov, det vil si behov knyttet til kunnskap. Dette favner ønsket om å forstå det som skjer og opprettholde et verdensbilde med klarhet og sammenheng. Konspirasjonsteorier forklarer det som skjer ved å vise til mennesker som handler, som har vilje og en grad av kontroll over det som skjer.

Eksistensielle behov, det vil si behov knyttet til trygghet og kontroll over eget liv. Konspirasjonsteorier blir mer attraktive som forklaringsmodeller når disse behovene er truet. Når opplevelsen av maktesløshet, usikkerhet og manglende kontroll øker, øker også tro på konspirasjonsteorier (Douglas et al. 2019).

Sosiale behov, det vil si behov for tilhørighet og positivt selvbilde. Ved å legge skylden for negative hendelser på andre grupper, gir konspirasjonsteorier muligheten for å opprettholde et positivt syn på seg selv og sin egen gruppe. Konspirasjonsteorier kan også gi en følelse av fellesskap med andre som deler det samme virkelighetsbildet.

Konspirasjonstenkning må fortolkes som en av flere mulige strategier for å håndtere usikkerhet i det moderne samfunnet på, hevder sosiologen Jaron Harambam. Han peker på bekymringene som ligger bak konspirasjonsteoriene som reelle: usikkerhet om vitenskap og manglende muligheter for påvirkning er trekk i dagens samfunn mange er bekymret over. Derfor oppfordrer han til å ta konspirasjonsteorier på alvor som kritiske ytringer om samfunnet, slik at de kan anspore til endring (Harambam 2020b, s. 210).

Sammenheng og forskjell

En person som tror på en bestemt konspirasjonsteori, har større sannsynlighet for å tro på en annen konspirasjonsteori. Det er også en svak tendens til at personer som mener én konspirasjonsteori virker sannsynlig, er åpen for at direkte motstridende konspirasjonsteorier stemmer (Wood, Douglas, og Sutton 2012).

En forklaring på dette kan være at konspirasjonsteorier er attraktive ikke fordi de bekrefter hverandre, men fordi de bekrefter en generell mistillit til hva eller hvem som styrer samfunnet.

Det er likevel ikke slik at alle som tror på en konspirasjonsteori, også tror på andre konspirasjonsteorier. Et aktuelt eksempel som viser dette, er en undersøkelse av 11 ulike konspirasjonsteorier om det nye koronaviruset og covid 19 (Miller 2020). 85 % av respondentene mente en av teoriene i undersøkelsen antakelig eller helt sikkert er sann. 60 % mente det samme om tre av teoriene, mens 30 % mente det er noe i seks eller flere av teoriene som presenteres.

Konspirasjonsteoretikerne

Hvem er det som er opptatt av og engasjert av ulike konspirasjonsteorier? Et mangfold av ganske normale folk, viser det seg (Harambam 2020a).

Et eksempel er konspirasjonsmiljøet i Nederland, der sosiologen Jaron Harambam finner en spenning mellom de mer aktivistiske, som er synlige og aktive med å konfrontere andre med sine teorier, og de mer spirituelle som avviser aktivisme siden det er basert på negative følelser. Alle i miljøet tror ikke på alt av konspirasjonsteorier, men de har det felles at de er svært kritiske til etablerte versjoner av virkeligheten (Harambam 2020b).

Alle i miljøet tror ikke på alt av konspirasjonsteorier, men de har det felles at de er svært kritiske til etablerte versjoner av virkeligheten.
Blant de med størst grad av konspiratorisk tenkning, finner vi personer som er aktive med å lage, skrive og promotere konspirasjonsteorier. Disse kalles ofte for produsenter eller entreprenører.

Den kanskje mest kjente av disse er britiske David Icke. Gjennom de siste 30 årene har han utviklet et svært intrikat konspirasjonsunivers der tradisjonelle makteliter anklages for renkespill, men selv blir styrt av utenomjordiske reptiler som har tatt på seg formen som mennesker. Icke kaller seg konspirasjonsforsker, ikke konspirasjonsteoretiker. Hans oppgave er å «Connect the dots», som han selv uttrykker det.

Ved å studere tekstene til konspirasjonsteoretikere som Icke tegner det seg et bilde av kompliserte superkonspirasjonsteorier, der alt henger sammen med alt. Slike konspirasjonsteorier må stadig vokse for å kunne gi forklaring til det nye som hele tiden skjer i verden (Barkun 2013). Icke var for eksempel raskt ute med å inkludere konspirasjonsteorier om spredning av det nye koronaviruset gjennom 5g-nettet i sin superkonspirasjon.

Konsekvenser

Konspirasjonsteorier kan føre til holdningsendring og påvirker valgene vi tar, i likhet med annen informasjon. For eksempel blir folk som utsettes for konspirasjonsteorier om at menneskeskapte klimaendringer er en bløff, mindre villige til å redusere klimaavtrykket sitt (Douglas et al. 2019).

Flere studier har vist en sammenheng mellom konspirasjonsteorier og gruppefiendtlighet. For eksempel skårer mange som tror på konspirasjonsteorien om en hemmelig jødisk sammensvergelse, høyt på antisemittisme. Mye tyder også på at personer med generell tilbøyelighet for å tro på konspirasjonsteorier ofte har fordommer mot grupper med makt (Douglas et al. 2019).

Konspirasjonsteorier om samfunnets makthavere kan føre til mindre vilje til å stemme og lavere tillit til politikere. Samtidig kan troen på konspirasjonsteorier styrke viljen til å engasjere seg i protest mot makthaverne og til innsats for å endre status quo. Noen studier viser også at økt tro på konspirasjonsteorier følges av økt støtte til demokratiske prinsipper, slik som ytringsfrihet.

Konspirasjonsteorier og ekstremisme

Noen konspirasjonsteorier er nært koblet til ekstremisme og vold. Nazistenes forestilling om en jødisk sammensvergelse er kanskje det mest tydelige eksempelet på dette. Her i Norge begrunnet Anders Behring Breivik sine drap blant annet med Eurabia-teorien: forestillingen om at europeiske myndigheter har inngått en avtale med muslimske stater om å slippe muslimske innvandrere inn i Europa for at kontinentet på sikt skal bli muslimsk.

I disse to ganske forskjellige eksemplene ser vi at konspirasjonsteoriene i det minste har påvirket valget av offer, kanskje har de også påvirket graden av voldelighet.

Vi vet også at konspirasjonsteorier svært ofte inngår i verdensbildet til ekstreme grupper. For ekstreme bevegelser kan de kanskje ha en funksjon som «radikaliseringsmultiplikatorer» (Bartlett og Miller 2010). Det vil si at de kan forsterke gruppens ideologi og interne dynamikk slik at den beveger seg i mer voldelig retning.

De som tror på konspirasjonsteorier, har større sannsynlighet for å være åpne for selv å konspirere, uttrykke vilje til å bruke vold og støtte mer liberale våpenlover (Douglas et al. 2019). Men forskere er varsomme med å se en direkte forbindelse mellom det å uttrykke vilje til vold og det å faktisk bruke vold selv. Det finnes mange eksempler på at konspirasjonsteorier har motivert voldelige aksjoner, men forbindelsen kan også gå motsatt vei: vold kan motivere konspirasjonsteorier. I mange tilfeller er det også vanskelig å avgjøre om det er konspirasjonsteoriene eller noe annet som er det som faktisk har motivert til vold (Uscinski 2019b).

Internett har i dag blitt kanal for spredning av noen av de mest voldelige konspirasjonsteoriene på ytre høyre. Teorier om «white genocide» – planlagt folkemord på hvite og «the great replacement» – planlagt erstatning av hvite europeere med andre folkegrupper sirkulerer på anonyme bildeforum som 4chan, 8chan og endchan.

Flere av den siste tidens terrorister har vist til disse teoriene og vært aktive i tråder på slike bildeforum. Blant annet gjelder det Brenton Tarrant, terroristen som drepte 51 personer i en moske i Christchurch, New Zealand, og Philip Manshaus, som drepte sin halvsøster før han tok seg inn i en moské i Bærum med mål om å drepe flere mennesker der. I underkanaler på disse forumene blir også de mest suksessfulle terroristene, som Tarrant og Brevik, hyllet for sin innsats.

Konspirasjonssnakk

Konspirasjonssnakk er samtaler der konspirasjonstematikk antydes i fragmenter eller i komprimert form (Dyrendal og Emberland 2019, s. 62). Løse, til dels uforpliktende antydninger om konspirasjon dukker oftere opp enn sluttede konspirasjonsteorier. Slikt konspirasjonssnakk handler mer om å gi uttrykk for mistillit enn å gi en presis beskrivelse av virkeligheten. Konspirasjonssnakket har først og fremst en funksjon ved å gi følelse av fellesskap og samhold, med utgangspunkt i felles opplevelse av mistillit.

Cora Alexa Døving og Terje Emberland har analysert konspirasjonsteorier i diskusjonstrådene på noen utvalgte nyhets-, hjemme- og Facebook-sider på den ytterliggående høyresiden (Døving og Emberland 2018). De finner eksempler på konspirasjonssnakk om muslimer, Arbeiderpartiet, jøder og andre grupper, noe de konkluderer med at bidrar til en folkeliggjøring av sentralt tankegods i høyreekstrem ideologi. Døving og Emberland vektlegger det fellesskapsorienterte i konspirasjonssnakket, samtidig som de advarer mot at slike samtaler kan bidra til holdningsmessig radikalisering.

Konspirasjonsteorier om korona

Det har dukket opp svært mange konspirasjonsteorier om det nye koronaviruset og covid-19-pandemien. Teoriene varierer både i innhold, omfang og utbredelse. For eksempel fant en undersøkelse at bare 0,4 % av Storbritannias befolkning tror at jøder har skapt viruset for å tjene penger på det (Sutton og Douglas 2020). Men en annen undersøkelse fant at 19 % av USAs befolkning er overbevist om at koronaviruset er et biologisk våpen utviklet av Kina (Miller 2020). I denne undersøkelsen var det 85 % som mente at det kanskje eller helt sikkert var noe i minst en av de elleve konspirasjonsteoriene som ble presentert.

Øivind Strømmen har tatt for seg en del av de aktuelle konspirasjonsteoriene (Strømmen 2020). Han peker på noen av de ulike funksjonene konspirasjonsteorier kan ha i en krisetid: de gir en følelse av kontroll, ved at de peker på et konkret fiendebilde. Og de er uttrykk for mistillit, de er nærmest anklager mot myndigheter og eliter, mot vitenskap og etablerte medier.

En utfordring i møte med konspirasjonsteoriene om covid-19 er å finne grensen mellom det uskyldige og det dypt alvorlige. Sammen med den generelle usikkerheten gjør konspirasjonsteorier at myndigheter og samfunnets kunnskapsinstitusjoner må anstrenge seg for å undersøke og forklare hvordan ting henger sammen. Konspirasjonsteorier om 5G-nettet har for eksempel ansporet forskere og teknologiselskaper til grundigere og bedre kommunikasjon om hvorfor radiobølgene som benyttes, ikke er skadelige.

På den andre siden kan konspirasjonsteorier bidra til uvitenhet og også brukes målrettet for å undergrave denne tilliten i samfunnet. Et eksempel på dette er dypt problematiske forestillinger som QAnon, som også bærer i seg et voldspotensial.

Antakelig er det ingen sylskarp grense for hva slags konspirasjonsteorier samfunnet tåler, men kritisk refleksjon og diskusjon om landskapet av konspirasjonsteorier kan være et viktig bidrag til å redusere skadevirkningen.

Litteratur

Barkun, Michael. 2013. A Culture of Conspiracy. Apocalyptic Visions in Contemporary America. 2nd ed ed. Berkley, CA: University of California Press.

Bartlett, Jamie, og Carl Miller. 2010. The Power of Unreason: Conspiracy Theories, Extremism and Counter-Terrorism. London: Demos.

Douglas, Karen M., Robbie M. Sutton, og Aleksandra Cichocka. 2017. «The Psychology of Conspiracy Theories.» Current Directions in Psychological Science 26 (6):538-542. doi: 10.1177/0963721417718261.

Douglas, Karen M., Robbie M. Sutton, Aleksandra Cichocka, Jim Ang, Farzin Deravi, Joseph E. Uscinski, og Turkay Nefes. 2019. Why do people adopt conspiracy theories, how are they communicated, and what are their risks? Perspectives from psychology, information engineering, political science, and sociology. Lancaster: CREST (Centre for Research and Evidence on Security Threats).

Dyrendal, Asbjørn, og Terje Emberland. 2019. Hva er konspirasjonsteorier? Oslo: Universitetsforlaget.

Døving, Cora Alexa, og Terje Emberland. 2018. «Konspirasjonsteorier i det ytterliggående høyrelandskapet i Norge.» I Høyreekstremisme i Norge. Utviklingstrekk, konspirasjonsteorier og forebyggingsstrategier, redigert av Tore Bjørgo, 179-232. Oslo: Politihøgskolen.

Harambam, Jaron. 2020a. «Conspiracy theory entrepreneurs, movements and individuals.» I Routledge Handbook of Conspiracy Theories, redigert av Michael Butter og Peter Knight. New York, NY: Routledge.

Harambam, Jaron. 2020b. Contemporary Conspiracy Culture. Truth and Knowledge in an Era of Epistemic Instability. New York, NY: Routledge.

Huneman, Philippe, og Marion Vorms. 2018. «Is a Unified Account of Conspiracy Theories Possible?» Argumenta 3 (2):247-270.

Miller, Joanne M. 2020. «Do COVID-19 Conspiracy Theory Beliefs Form a Monological Belief System?» Canadian Journal of Political Science 53 (2):319-326.

Prooijen, Jan-Willem van. 2018. The Psychology of Conspiracy Theories. New York, NY: Routledge.

Räikkä, Juha, og Juha Ritola. 2020. «Philosophy and Conspiracy Theories.» I Routledge Handbook of Conspiracy Theories, redigert av Michael Butter og Peter Knight. New York, NY: Routledge.

Smallpage, Steven M., Hugo Drochon, Joseph Uscinski, og Casey Klofstad. 2020. «Who are the Conspiracy Theorists?» I Routledge Handbook of Conspiracy Theories, redigert av Michael Butter og Peter Knight. New York, NY: Routledge.

Strømmen, Øivind. 2020. Korona-konspirasjonen. Agenda Magasin. Lastet ned 22. september 2020. https://agendamagasin.no/kommentarer/korona-konspirasjonen/.

Sutton, Robbie M., og Karen M. Douglas. 2020. «Agreeing to disagree: reports of the popularity of Covid-19 conspiracy theories are greatly exaggerated.» Psychological medicine:1-3. doi: 10.1017/S0033291720002780.

Uscinski, Joseph E. 2018. «The Study of Conspiracy Theories.» Argumenta 3 (2):233-245.
—, red. 2019a. Conspiracy Theories and the People Who Believe Them. New York: Oxford University Press.

—. 2019b. «Down the Rabbit Hole We Go!» I Conspiracy Theories and the People Who Believe Them, redigert av Joseph Uscinski. New York: Oxford University Press.

Wood, Michael J., Karen M. Douglas, og Robbie M. Sutton. 2012. «Dead or Alive: Belief in Contradictory Conspiracy Theories.» Social Psychological and Personality Science 3 (6):767-773.