Kunnskap som undertrykker eller frigjør?
Mange peker på kunnskap som viktig virkemiddel mot fordommer og gruppefiendtlighet. Kunnskap kan bidra til å nyansere våre oppfatninger, men det er slett ikke gitt at vi endrer holdninger i møte med ny kunnskap. Dessuten er ikke kunnskap i seg selv nøytral. Kunnskap kan bidra til å opprettholde diskriminering.
Et historisk eksempel på dette er hvordan europeeres søken etter kunnskap om det de kalte Orienten, bidro til å legitimere europeisk imperialisme
Bak troen på kunnskap som virkemiddel ligger en tanke om fordommer som kunnskapsløshet og forvrengte forestillinger om menneskegrupper. Disse feilaktige eller ufullstendige oppfatningene må korrigeres og erstattes av riktige, kunnskapsbaserte forestillinger. I tråd med opplysningens fornufts- og objektivitetsidealer, blir løsningen å anvende rasjonaliteten mer konsekvent. Det kan for eksempel skje ved å bevise at fordommer beror på generaliseringer som ikke gjelder for hele gruppen.
Men det som anses som gjeldende kunnskapsstatus kan i seg selv skape og reprodusere fordommer og dermed legitimere at grupper havner i en marginalisert posisjon. Videre kan måten kunnskap produseres og formidles på bidra til å legitimere og opprettholde noen gruppers privilegier og andre gruppers diskriminering og undertrykkelse.
En av de viktigste måtene dette skjer på, er ved at allerede marginaliserte grupper fremstilles som avvikende, mindreverdige eller farlige. Slik blir diskriminering og underordning en konsekvens av de marginalisertes posisjon, ikke noe som samfunnet trenger endre.
Både feministiske og postkoloniale studier har bidratt til innsikt i hvordan kunnskapssystemer og praksiser bidrar til andregjøring av grupper og legitimering av ujevne maktforhold.
Læren om kunnskap heter epistemologi, etter det greske ordet for kunnskap, episteme. Ordet epistemisk viser til det som har med kunnskap å gjøre. Dette kan brukes for å drøfte ulike former for negative konsekvenser ved et kunnskapsregime, slik som epistemisk urett, epistemisk urettferdighet og epistemisk vold.
Epistemisk vold
Den mest i øynefallende formen for epistemisk vold er når aktører som befinner seg i en maktposisjon, og har status som troverdige og innflytelsesrike, sprer negativt ladet informasjon eller påståtte “sannheter” om en annen gruppe. Dette bidrar igjen til utsatt og marginalisert status for den aktuelle gruppen.
Poenget er at informasjon som får status som gjeldende kunnskap, legitimerer vold og undertrykkelse. Denne typen epistemisk vold kan skje gjennom forskning, undervisning eller læremidler, men også på andre arenaer, der det som blir oppfattet som gjeldende kunnskap om en gruppe, får negative utslag for gruppen. For eksempel når statistisk begrunnede antakelser om kriminalitet blant unge menn med minoritetsbakgrunn fører til strengere behandling i retten, eller at kvinner som varsler om seksuelle overgrep ikke blir trodd på på grunn av gjeldende oppfatninger om deres “inviterende atferd”.
Et annet viktig element i epistemisk vold består i at en marginalisert gruppe blir ekskludert fra produksjon og sirkulering av kunnskap. Det kan skje ved å holde gruppen utenfor kunnskapsinstitusjoner. Gruppen kan også tillegges negative egenskaper, som manglende intellektuell kapasitet, tilregnelighet og/eller ondskapsfulle trekk (slik som i antisemittismen, der jødene betraktes som smarte, men med hemmelige, onde intensjoner).
Et ledd i epistemisk vold består i at en gruppes vitensformer blir mistenkeliggjort eller direkte undertrykket. Når minoriteter eller urfolk – som et ledd i tvangsassimileringen til majoritetskulturen – blir nektet å bruke eget språk og religion, er dette et eksempel på epistemisk vold.
Oppsummert har epistemisk vold forskjellige uttrykksformer:
- Aktivt å hindre en gruppe i å få tilgang til kunnskap som kan forbedre deres situasjon og posisjon (f.eks. å nekte jenter skolegang).
- Aktivt å hindre medlemmer av en gruppe i å bli kunnskapsprodusenter (f.eks. apartheidsregimets rasediskriminerende adgangskriterier til skoler og universiteter).
- Kunnskap som legitimerer undertrykkelse av eller vold mot en gruppe, ofte med henvisning til manglende intellektuelle evner (f.eks. kolonitidens vitenskapelige oppfatning at svarte menneskers intelligens var mindre utviklet en hvites, eller forestillingen om at kvinner alltid argumenterer følelsesmessig, dvs. er irrasjonelle).
Samtlige av disse fenomenene inngår i en selvbekreftende sirkulær logikk, der dominerende vitensformer definerer grupper som mindre intelligente og/eller irrasjonelle. Dette bidrar igjen til å devaluere erfaringene deres, holde dem utenfor kunnskapsinstitusjonene og hindre dem i å bruke kunnskap for å endre sin egen, marginaliserte posisjon.
Epistemisk urettferdighet
Rettferdighet handler om tilgang til, og fordeling av, goder. Kunnskap er et gode som igjen gir forutsetninger for å få tilgang til andre – materielle og immaterielle – goder. Jobb- og inntektsmuligheter, politisk innflytelse, til og med muligheten til en rettferdig behandling i rettsvesenet, kan avhenge av en persons status som kunnskapsrik, troverdig og sannferdig.
I en analyse av epistemisk urettferdighet legges det ikke vekt på intensjonen om å skade eller nedvurdere noen, men på de marginaliserende og diskriminerende effektene til handlinger og praksiser som involverer kunnskap.
En praksis kan betegnes som epistemisk urettferdig når den setter en person eller gruppe i en ufordelaktig situasjon, fordi tilgangen til kunnskap og deltakelse i kunnskapsproduksjon begrenses.
Miranda Fricker har skrevet om dette i boka . Hun beskriver epistemisk urettferdighet som en sosial praksis der en person blir begrenset eller marginalisert i sin status som sannhetsvitne, eller som bærer av innsikt. Det at noen begrenses som sannhetsvitne kaller hun urettferdighet knyttet til vitnesbyrd (testimonial injustice). Det at noen begrenses som bærer av innsikt, kaller hun hermeneutisk urettferdighet.
Urettferdighet knyttet til vitnesbyrd handler i utgangspunktet om å betrakte medlemmene av en gruppe som mindre, eller ikke, troverdige.
- Erfaringer avfeies som usanne, overdrevne eller misforståtte.
- Perspektiver avfeies som irrelevante.
Hermeneutisk urettferdighet foreligger også når grupper hindres i å få tilgang til informasjon som kan forbedre deres situasjon eller sette dem i en posisjon der de selv kan endre sin situasjon. Hermeneutisk urettferdighet hindrer marginaliserte grupper i å utvikle en uavhengig forståelse av sin egen situasjon, og i aktivt å delta i kampen om definisjonsmakt, når det gjelder egen identitet og situasjon i samfunnet.
- Individet betraktes som mindre intelligent eller som irrasjonelt (følelsesladet) og ute av stand til å komme frem til relevant innsikt om egen situasjon (fører også til paternalisme).
- Gruppens medlemmer hindres i å få tilgang til relevant informasjon om egen situasjon.
- Gruppens medlemmer holdes utenfor eller marginaliseres innenfor kunnskapsinstitusjoner ved at deres erfaringer og vitensformer blir devaluert.
Samlet vil de som utsettes for disse praksisene ha en større sannsynlighet for å mislykkes i utdanningen, noe som da vil tilskrives den enkeltes mangler og utilstrekkelighet. Omvendt betyr dette at kunnskapsproduksjon og -formidling er viktige arenaer i kampen mot marginalisering og diskriminering.
Her er noen spørsmål som kan bidra til å få innsikt i epistemisk vold og urettferdighet i skolen og utdanningssektoren:
Kunnskap:
- Hvilke erfaringer gjenspeiles i kunnskapen, hvilke erfaringer er fraværende?
- Hvem appellerer kunnskapen til (identifikasjon, relevans, motivasjon)?
- På hvilken måte bidrar kunnskapen til å legitimere privilegier og dominans?
Kunnskapsproduksjon:
- Hvordan bidrar institusjonelle føringer og praksiser som inngår i kunnskapsproduksjonen til å plassere visse grupper som kunnskaps- eller forskningssubjekt og andre grupper som passive objekter?
- Hvilke erfaringer og vitensformer betraktes som relevante og legitime, og hvilke betraktes som irrelevante, mindreverdige eller farlige?
Litteratur
Fricker, M (2009) Epistemic Injustice. Power and the Ethics of Knowing. Clarendon Press.
Said, E. W. (1978) Orientalism. New York: Pantheon Book
