Reflektere over egen identitet

Å kunne reflektere over egen identitet, hvem man er og hvilke verdier man står inne for, krever en evne å se på seg selv fra et utenfraperspektiv, en avstandstaking.

For å ikke sette andre i båser av lukkede gruppekategorier er det viktig å reflektere over egen identitet og bevisstgjøre seg selv over hvor mange fasetter denne identiteten har. Dette krever en operasjon av «fremmedgjøring». I boken Stranger to Ourselves fra 1991 skriver Julia Kristeva:

Strangely, the foreigner lives within us: he is the hidden face of our identity, (..) By recognizing him within ourselves, we are spared detesting him in himself. A symptom that precisely turns “we” into a problem, perhaps makes it impossible, the foreigner comes in when the consciousness of my difference arises, and he disappears when we all acknowledge ourselves as foreigners, unamenable to bounds and communities. (s. 1)

Kristeva sikter her til nødvendigheten av å være åpen for selvrefleksjon, selvkritikk og overraskelser når det gjelder hvem man selv er. Hensikten er å:

• akseptere at man har sider som man syns er mindre behagelig.
• takle det ukjente, uvisse med egen tilværelse.

Dette berører absolutt hverdagslige erfaringer. Vi utvikler vaner for hvordan vi omgås med oss selv akkurat som vi omgås med andre. Men det er mulig å endre disse vanene og noen gang tvinger uforventede hendelser at vi aktiviserer sider av oss selv som vi knapt viste vi har.

For forebygging av fordommer og gruppefiendtlighet er det særlig viktig å belyse hvordan det å anerkjenne at det finnes mindre behagelige sider ved en selv. Forskningen om inngruppe- og utgruppedynamikk viser at mange negative karakteristikker blir plassert hos utgruppen, og inngruppen kan opprettholde et selvbilde å være fri for disse karakteristikker (Tajfel og Turner 1979). Kritisk selvrefleksjon kan gjøre det mulig å anerkjenne at de negative attributtene også finnes i egen person eller «vi» gruppen. En slik innsikt kan bryte opp fiendebilder, og den være et grunnlag for å bearbeide disse sidene, endre noe i våre holdninger, følelser, tanker og handlinger – bli den personen som man ønsker å være. På denne måten er refleksjon over egen identitet knyttet til ubehagets pedagogikk. (Røthing 2019)

Et eksempel: Det finnes nok ikke et menneske som er fri for fordommer. Men det betyr ikke å akseptere fordommene. Tvert i mot: Det er ikke bare den ideologisk overbeviste «rasisten» eller «antisemitten» som er et problem – alle fordommer bidrar med å skape skiller og holde mennesker utenfor. Utfordringen er dermed nettopp å ikke bare akseptere fordommene som normale, men å søke å håndtere og justere dem så de splitter minst mulig.

Når den andre blir bæreren av de problematiske trekkene som vi ikke vil eller kan anerkjenne i oss selv eller i vårt samfunn, trer projeksjonsmekanismer i kraft. Vår evne til kritisk selvregulering kollaberer og opprettholdelsen av en idealisert forestilling om meg/oss blir mer og mer avhengig av «negasjonen» i forestillingen om den andre. En ond sirkel er i gang.

Evnen til å reflektere over seg selv og sin egen identitet kan bidra til å avdekke og bygge ned gruppetenkningens mekanismer. Ved å ta i betraktning andre muligheter å konstruere forestillinger og kunnskap om oss selv kan vi skape en vernemekanisme mot aggressive projeksjoner, som vi ser dem i fordomsproduksjon og gruppefiendtlighet.

Litteratur:

Kristeva, Julia (1991). Strangers to Ourselves. New York: Columbia University Press

Tajfel, H., & Turner, J. C. (1979). An integrative theory of inter-group conflict. I W. G. Austin & S. Worchel (Red.), The social psychology of inter-group relations (ss. 33–47). Monterey, CA: Brooks/Cole.

Røthing, Åse. (2019). «Ubehagets pedagogikk» – en inngang til kritisk refleksjon og inkluderende undervisning?. FLEKS – Scandinavian Journal of Intercultural Theory and Practice, 6(1), 40-57. https://doi.org/10.7577/fleks.3309