Sikkerhetsdiskurs og skolens mål om danning

Siden starten av 2000-tallet har ord som sikkerhet, ekstremisme, radikalisering og terror preget nyheter og debatter. I etterkant av 9/11 og flere terrorangrep på europeisk jord, har forebygging av ekstremisme og terror blitt høyt prioriterte sikkerhetssaker. Samtidig er vi også vitne til hatretorikk og fremmedfrykt, særlig mot innvandringsgrupper. I flere land registreres en voksende innvandringskritisk politikk. Dette har før til en normalisering og naturliggjøring av sammenhengen mellom innvandring og sikkerhetsspørsmålet. Den helhetlige politiske satsingen på forebygging har ført til at en sikkerhetsdiskurs har blitt utslagsgivende på flere politiske felt, også de sivile (Kundnani 2012, Davies, 2016, Davis, 2014, Ragazzi 2017).

Spørsmålet om forebygging omfatter også skolens rolle. EUs Radicalisation and Awareness Network (RAN) ble opprettet av EU-kommisjonen i 2011 for å etablere en plattform for deling av forskning, tiltak og samarbeid om forebygging av radikalisering. I forlengelse av dette har de fleste europeiske land utviklet nasjonale handlingsplaner mot radikalisering og voldelig ekstremisme.

RAN har særlig løftet viktigheten av førstelinjen i den tidlige forebyggelsen. Førstelinjen er yrkesgruppene som jobber direkte inn mot barn og unge. Dette involverer lærere og har ført til debatter knyttet til skolens forebyggende rolle og demokratiske oppdrag (European Commission, RAN Edu, 2019).

Det fremste eksempelet på den sikkerhetspolitiske diskursens påvirkning på skolen er Prevent, en del av det britiske programmet Contest. Det er en helhetlig satsing på forebygging av voldelig ekstremisme i England ved informasjonsdeling og samarbeid på tvers av sektorer. Lærere får opplæring i å identifisere en rekke kjennetegn ved tidlig radikalisering. De blir sterkt oppfordret til å registrere bekymringen slik at sikkerhetsmyndigheter også får tilgang til informasjon om elevers holdninger, handlinger og ytringer (HM Government, 2015).

Sikkerhetsdiskursen i møte med den målstyrte skolen

Hovdenak og Stray (2015) hevder at nyliberalismen har skapt en ideologisk vending der utdanningen sees som global og der skolesystemene preges av internasjonale føringer og sammenligninger. OECD er en innflytelsesrik organisasjon og i dagens skole møter vi PISA-tester, “vurdering for læring”, “livslang læring”, og fokus på individuell tilpasning, rettighetstenkning, fleksibilitet og omstillingsevne. Skolen har fått en tydelig målstyring, i retning av flere kompetansemål og flere tester (s. 51-53 og 61-64). Styringen kan forstås som kontroll av kvaliteten i skolen, kvaliteten på lærerne og å skape dannede borgere som tjener statens behov. Eller som Foros (2016) skriver: Det grunnleggende spørsmålet er blitt ”What works? Hva er det som gir resultater?”(s.39).

Ideen om målstyring innebærer at man kan forutsette målet for utdanning. Biesta (2014) problematiserer en slik forståelse av skolen, der målet er å begrense risiko. Å begrense risiko mener Biesta at kommer fra nyliberalismen, OECD, og målstyringens økte krav og forventninger til læreren og hva utdanningen skal bidra med. Målstyring hevder han at egentlig handler om en “effektiv produksjon av forhåndsdefinerte læringsresultater” (s.23), og at i denne utålmodigheten glemmer vi hva utdanning handler om. Subjektivering frigjør eleven og resultatet kan vi ikke beregne oss frem til. På denne måten hevder Biesta at utdanning er risikofylt (Biesta, 2014, s.25).

Christian Beck (2013) stiller spørsmålet “er dagens akademiske pedagogikk en arena for kritikk eller er den fullstendig tilpasset makten?” Han hevder at dagens utdannelse tjener den eksisterende markedsstyringen. Beck hevder at dette kan bidra til at vi mister blikket for maktperspektivet og motstand, og at elever og lærere blir mindre autonome.

Individualiserende tenkesett

Hva er en fellesnevner i en sikkerhetspolitisk diskurs, radikaliseringsdiskurs og en dagens skolepolitikk? Gert Biesta hevder at målbarhet er i sentrum, og at en individsentrert utdanningspedagogikk derfor passer godt inn i en nyliberal skolepolitikk (Beista 2014, s.91). 

Den overordnede tilnærmingen som preger en sikkerhetspolitisk diskurs er individsentrert. Biesta (2014) benytter begrepet medikalisering. Dette er et begrep brukt innen helsevesen, men som er relevant i denne sammenhengen siden begrepet viser hvordan problemene forklares gjennom biomedisinske, individuelle årsaksforhold (Kirkevold, 2014, snl.no). Slik kan medikaliseringsdiskursen og radikaliseringsdiskursen kritiseres for å holde diskusjonen på individnivå; individer som ikke passer inn i det etablerte systemet diagnostiseres, behandles eller repareres, i stedet for å se hva i strukturen som nettopp gjør enkeltindivider “syke”. Om strukturelle forklaringer involveres, kan dette belyse hvordan utenforskap, sinne eller sårbarhet også kan være et resultat av strukturelle føringer og opplevd handlingsrom.

Hvorfor kan sikkerhetsdiskursen være problematisk i skolen?

I følge det britiske HM Government (2018) ble det i løpet av 2017 og 2018 meldt inn bekymring for om lag 7300 personer i Storbritannia. Utdanningssektoren meldte inn flere bekymringer enn politiet selv. Den største gruppen var muslimske gutter og andelen under 15 år var 27%. Lynn Davies (2016a) hevder at slike programmer kan forsterke mistenkeliggjøringen av muslimske elever, men også at elevenes frykt for å bli registrert av læreren kan minske det demokratiske klasserommet og dempe de viktige diskusjonene, der også mer ytterliggående holdninger kan møtes og prøves. Om skolen ikke får være en utprøvingsarena med utstrakt meningsrom, kan holdningene deles i andre forum der de ikke blir utfordret og diskutert.

Forsker på ekstremisme ved Segerstadsinstituttet, Christer Mattson (2018), hevder at diskursen om terrorisme og radikalisering er et produkt av at politikere vil vise handlekraft i spørsmålet om terror, og at begrepet hører mer til på et policy-nivå, enn i det akademiske. Mattson mener at radikaliseringsbegrepet mangler vitenskapelig, kritisk granskning, og at omfattende forebyggingsprogrammer som Prevent er risikable da vi ikke vet nok om radikaliseringsprosessen og de følgene disse tiltakene kan ha. Videre hevder han at fokuset på radikalisering bidrar til individualisering og dekontekstualisering (s.26-32). Når radikalisering forstås som en prosess inne i individet og en vei som individet selv tar, kan det skape en oppfattelse av at problemet ligger hos individet, på samme måte som Biesta omtaler diagnostisering i medikaliseringsdiskursen. Når tiltak rettes mot individet alene, løsrives utfordringen fra samfunnet og det strukturelle nivået.

En økt sikkerhetisering kan få konsekvenser for lærernes blikk på elevene og hvilken grad klasserommet fortsetter å være en demokratisk øvingsarena. En pedagogikk som har lite systemkritikk kan være mer mottakelig for en sikkerhetspolitisk diskurs som forstår dagens utfordringer og løsninger på individnivå. Dette kan gjøre at enkeltindivider opplever marginalisering og kan gi kontraproduktive konsekvenser.

Oppsummering

Sikkerhetsdiskursen preger diskusjonen om hva skolens forebyggende oppgave bør være, men utfordrer også hva pedagogikkens og lærerprofesjonens oppdrag og blikk er, i møte med mangfold. Sikkerhetsfokuset og radikaliseringsdiskursen enkelt kan plasseres i en nyliberal skolepolitikk, sentrert rundt individets ansvar og målbarhet. Strukturelle og systemiske årsaksfaktorer forblir ubelyst, dermed blir også løsningen individ- og risikoorientert. Sikkerhetspolitiske doktriner kan bidra til mistenkeliggjøring av elever, og kan dermed svekke det demokratiske rommet og skape marginalisering. En kritisk pedagogikk som inkluderer maktføringer og strukturnivået, kan bidra til å balansere dannelsespedagogikken i skolen i dag, og bidra med alternative perspektiver til utenforskap og marginalisering. En kritisk pedagogikk kan også skape engasjement, endringsvilje og mening hos elevene.

Litteratur

Biesta, G. J. J. (2014). Utdanningens vidunderlige risiko. Bergen: Fagbokforlaget.

HM Government (2015) Preventing Duty Guidance for England and Wales. London: HSMO. Hentet fra: https://assets.publishing.service.gov.uk/government/uploads/system/uploads/attachment_data/file/445977/3799_Revised_Prevent_Duty_Guidance__England_Wales_V2-Interactive.pdf

HM Government (2018) Individuals referred to and supported through the Prevent Programme, April 2017 to March 2018. Hentet fra: https://assets.publishing.service.gov.uk/government/uploads/system/uploads/attachment_data/file/763254/individuals-referred-supported-prevent-programme-apr2017-mar2018-hosb3118.pdf

Hovdenak S. og Stray. J. (2015) Hva skjer med skolen? Bergen: Fagbokforlaget.

Kirkevold, M. (2009, 13. februar). medikalisering. I Store medisinske leksikon. Hentet fra https://sml.snl.no/medikalisering

Mattson, C. (2018). Extremisten i klasserummet. Gøteborg Universitet.