Verktøy for utfordrende pedagogikk

Felles for tilnærminger som kan omtales som utfordrende pedagogikk, er at de i mindre grad vektlegger enkeltindividet, og i større grad vektlegger samfunnets strukturer og maktforhold. Grunnleggende spørsmål vil da være om skolen og samfunnets institusjoner og lovverk er like rettferdige for alle. Det er ikke den enkelte som skal inkluderes inn i fellesskapet, men fellesskapet som skal tilpasses det faktiske mangfoldet av elever og kulturer.

Undervisningen er politisk

Innenfor denne kategorien vil du finne tilnærminger som kritisk multikulturalisme, normkritikk og post- og dekolonialisme. Felles for slike perspektiv er en anerkjennelse av at undervisningen er politisk. Istedenfor å etterstrebe en tenkt objektiv undervisning, er de utfordrende perspektivene opptatt av å synliggjøre hvilke interesser og perspektiver som ligger bak ulik kunnskap.

Det er altså ikke bare kulturforskjeller som gjør oss ulike, men også forskjeller i hvilken posisjon vi har i samfunnet og hvilke muligheter og status det gir oss.

Et eksempel kan være hvordan barn som har andre førstespråk enn norsk, i mediene og politisk debatt med jevne mellomrom fremstilles som «språksvake» og som en utfordring for skolen i og med at de mangler norsk språk. Dette fordekker at disse barna ofte har store språklige ressurser på andre språk, og til og med lærer seg flere språk parallelt. Dermed er de ofte mer språksterke enn mange andre barn, men dette tillegges ikke samme status og verdi som å mestre det norske språket.

I utfordrende pedagogikk vil det være fokus på samfunnsfenomenene som fører til urettferdighet. Det vil si å snakke eksplisitt med elevene om diskriminering, rasisme, sexisme og sosial og økonomisk ulikhet. Slik kan det bli enklere å forstå at utfordringene mange opplever ved mangfold, handler om samfunnets oppbygning.

Normkritikk

Normkritikk handler om å kritisk studere og å utfordre normer som bidrar til ekskludering og diskriminering, og normer som hindrer mangfold og trygg identitetsutvikling (Røthing, 2016). Hva er det som blir ansett som normalt og tatt for gitt, og hvem får definere dette? Hvordan påvirker dette identitetsutviklingen, handlingsrommet og livskvaliteten til personer som ikke oppfatter seg selv som innenfor denne normalen?

Dekoloniale perspektiver

Dekoloniale perspektiv innebærer en bevissthet om hvordan kunnskapsforståelsen og maktrelasjonene mellom menneskegrupper og stater som ble opprettet i kolonitiden på 1500-tallet, fortsatt preger dagens samfunn selv om statene formelt er avkolonisert (Eriksen, 2018). Europeiske land og stater som koloniserte enorme landområder utgjør i dag det økonomisk rike «globale nord», mens tidligere kolonier primært utgjør det økonomisk fattigere «globale sør». Kolonitiden sammenfalt også med utviklingen av moderne vitenskap, og av en rasistisk ideologi som muliggjorde slavehandel og undertrykkelse av befolkningen i sør.

Disse strukturene lever videre i dag gjennom ideen om objektiv kunnskap, som fordekker at det meste av kunnskapen som får denne statusen er produsert av hvite menn i maktposisjon. Dekolonialt perspektiv oppfordrer til alltid å ha et maktkritisk blikk i møte med kunnskap, og spørre seg for eksempel hvem som har produsert denne kunnskapen, og med hvilke interesser. Den ber oss også om å inkludere flere stemmer i undervisning og forskning. Dersom vi skal snakke om urfolks situasjon og rettigheter, må urfolks perspektiv være i sentrum (Gjerpe, 2017).

Dersom vi skal forstå rasisme, må vi høre ekstra mye på de av oss som har erfaringer med det. Dekolonialt perspektiv handler både om å demokratisere kunnskapen, og om rettferdige undervisningsmetoder.

Kritisk analyse av informasjon

Kritisk tenkning forstås ofte som å vurdere hvorvidt en kilde er sannferdig. Men ofte er informasjonen elevene møter i medier og læremidler mer kompleks. Hjelp elevene med å stille maktkritiske spørsmål til kilder som for eksempel: «Hvilke interesser har forfatteren(e) av denne kilden i dette budskapet?» «Hvilken informasjon får vi ikke av denne kilden, som kunne endret perspektivet?».

Representasjon

For mange elever som på ulike måter er posisjonert som minoritet i klasserommet, kan det være en utfordring at undervisningen og læremidlene i liten grad har eksempler, personer og bilder de kan kjenne seg igjen i. Vær bevisst på for eksempel hvilke hudfarger og kjønn som dominerer bilder og perspektiv i lærebøkene, og på hvilken måte de er fremstilt. Ofte møter for eksempel elevene kun fremstillinger av personer med melaninrik hud som representanter for fattigdom i sør.

Bevissthet rundt posisjonalitet

Vær bevisst på hvilken posisjon du snakker fra som lærer, og hvilket perspektiv læremidlene har. Hvis du for eksempel er en ikke-samisk lærer som skal formidle kunnskap om samisk kultur og historie, kan det være nyttig å se etter bøker, filmer eller annet materiell som er laget av samiske aktører. Hva gjør det med fremstillingen av samisk kultur og historie dersom den utelukkende fortelles av ikke-samiske lærere og lærebokforfattere?

Perspektivmangfold og kontekst

Risikoen i det vi etterstreber for mye å gi «objektive» fremstillinger i undervisningen, er at vi kan glemme hvilken betydning perspektiv og historisk kontekst har. Legg vekt på å belyse temaer fra flere sider. Læreboka som skriver at «Columbus oppdaget Amerika» er ikke nødvendigvis usann, men påstanden er skrevet i et perspektiv som fremmer europeiske interesser og perspektiv. Dersom fortellingen var fortalt av urfolkene som allerede hadde bodd på kontinentet i tusenvis av år, hadde den sett annerledes ut. Den ville kanskje vektlagt hvordan europeernes inntog førte til massedød og landrøveri. Dessuten ville Amerika fortsatt bli omtalt som Abya Yala, fremfor å få navn etter den italienske kart-tegneren Amerigo Vespucci som tilfeldigvis drev i land der en gang på slutten av 1400-tallet. Å fortelle denne fortellingen fra flere perspektiv ville ikke bare gi en riktigere fremstilling av historien, men også en større forståelse for situasjonen til urfolk i Amerika i dag.

Selvrefleksjon

Uansett bakgrunn, trenger elevene veiledning og trygghet til å anerkjenne og lokalisere sine egne forforståelser, posisjoner og fordommer. Fordommer kan være farlige, men de er også nyttige og helt nødvendige utgangspunkt for selvrefleksjon. Legg vekt på at det er normalt å ha fordommer, og at ved å erkjenne dem kan man også justere dem. Det gjør også at en må akseptere at undervisning som styrker elevenes demokratiske og anti-rasistiske beredskap kan oppleves som ubehagelig eller emosjonelt. Samtidig må du være oppmerksom på at de av elevene som er utsatt for andres fordommer og diskriminering i det daglige, ikke på samme måte kan gå ut og inn av dette emosjonelle ubehaget.

Litteratur

Røthing, Å. (2016). Skolen som fordoms- og forebyggingsarena?. Dembra. Faglige perspektiver på demokrati og forebygging av gruppefiendtlighet i skolen. Kapittel 3. s. 36-47.